En intellektuell kampsport

---

Doktoren svarer

Niri Talberg, forsker ved Fafo, disputerer 9. april med avhandlingen Unge pokerspillere. Læringsprosesser mellom utdanning og stigmatisering ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo.

---

– Du har forsket på unge pokerspillere. Hvem er den typiske pokerspillende ungdom?

– Han er kanskje litt skoletrøtt og forholdsvis smart. Han trives på gutterommet, har konkurranseinstinkt, og er glad i spill.

– Det er ingen tvil om at det er en «han»?

– Nei, dette er stort sett gutter under 35 år. Internett har endret poker fra å være et spill for gamle gubber til å bli et spill for unge gutter.

– Det er nettpoker de fleste spiller?

–  Ikke-nettpoker, eller bordpoker, har vært ulovlig i Norge, så det er begrenset hvor mye man får spilt. Men de jeg har snakket med, driver gjerne med begge deler. Nettpoker om penger kom i 1999, men det var i 2003 det tok helt av. Interessen eksploderte etter at Chris Moneymaker, en 27 åring, vant 2,5 millioner dollar i verdensmesterskapet. Vi kaller det Moneymaker-effekten.

– Hva sier de du har intervjuet om hvorfor de spiller?

– De er generelt glade i spill, det er spenningen. Det kan være sosialt. Og så er det mulig å tjene penger, siden det handler om ferdigheter. Poker har mer til felles med dataspill enn med andre typer pengespill. Du spiller mot andre spillere, ikke mot «banken». Man kan kalle det en intellektuell kampsport.

– Du fant at ungdom med gode karakterer på skolen er overrepresentert.

– Det var et funn tilbake i 2008, da jeg skrev masteroppgave. De med fire eller bedre i karaktersnitt fra ungdomsskolen var overrepresentert.

– Og noen blir så oppslukt at det går utover skolen?

– Det er nok mindre aktuelt nå, fordi nivået er så mye høyere enn det var. Men jeg fant en del som valgte å droppe utdannelse for å leve av å spille poker, og i en av artiklene i avhandlingen beskriver jeg hvorfor det kan være rasjonelt. Det er mye penger å tjene. Men spillet er krevende på toppnivå. Man må bruke utrolig mye tid på det, og det må gå utrolig fort. Med mindre marginer er det noen som ønsker seg tilbake til skolen og yrkeslivet.

– Men det er vanskelig?

– Man får hull i CV-en. Og mange beskriver en sårhet, fordi familien og andre tenker at de kaster bort tiden. Det er lite respekt for yrket.

– Du er forsker i pedagogikk. Hva kan man lære av poker?

– Det meste ungdom og barn gjør, blir forbudt hvis det skummelt nok og organisert hvis det er interessant nok. Poker er en av de få tingene som faller utenfor. Man må lære det helt selv. Det er derfor interessant hvordan de styrer sin egen læringsprosess. De ser mye Youtube og strømminger der bedre spillere forklarer hva de gjør. Mye handler om statistikk, og om å forstå at man ikke må bry seg om det kortsiktige, men gjøre det som lønner seg på lang sikt.

– Hva må vi vite om poker?

– Moderne poker er noe annet enn fem kort på hånda og et bytte, som mange husker fra barndommen. I varianter som Texas hold’em, som er det du kan se på tv, er det mye mer åpen informasjon. Det er ikke tilfeldigheter som avgjør. Hvis man tror at poker ikke er et ferdighetsspill, har man ikke skjønt noe. Dessverre har mye av forskningen på området misforstått dette.

– Er spillavhengighet et stort problem?

– De jeg snakket med var reflekterte, og ikke i faresonen. Men nå som det er aktuelt å endre regelverket for å tillate pokerklubber, er det viktig å skille mellom turneringspoker og cash game. Det er bare i cash game man hele tiden kan kjøpe seg inn igjen i spillet, og det er da man får «litt til»-problematikken, som er det som skaper spillavhengighet.

– Spiller du selv?

– Jeg har spilt nok til at jeg skjønner hva det er. Og jeg har alltid vært glad i pengespill, helt siden jeg fikk tolv rette i Tipping da jeg var ti år gammel. Og da pokerbølgen kom i 2003, var det mange venner som ble opptatt av det. Jeg skjønte at mye av forskningen overhodet ikke hadde forstått det.