Annonse
00:00 - 20. april 2018

– Du skal være lojal, men ikke lydig

– Det vil bli et sirkus av uklarheter og påstander etter inspeksjonen av kjemiske våpen i Syria også, sier Jørn Siljeholm. Han var i 2003 med å ikke finne masseødeleggelsesvåpen i Saddam Husseins Irak.

Frittalende: – Å være våpeninspektør er ikke en jobb, det er et kall, sier Jørn Siljeholm og mener systemet for våpeninspeksjon bør oppgraderes. Dagen før krigen mot Irak kritiserte han USAs utenriksminister Colin Powell for å villede verden om Iraks angivelige lagre av masseødeleggelsesvåpen.
Annonse

Dette er saken

  • 7. april ble kjemiske våpen brukt i byen Douma i Syria.
  • 13. april bombet USA, Frankrike og Storbritannia antatte anlegg for produksjon av slike våpen.
  • Inspektører fra Organisasjonen for forbud av kjemiske våpen (OPCW) skal undersøke åstedet for gassangrep, men har møtt på problemer fordi FN-personellet som skulle klarere stedet ble beskutt.
  • Jørn Siljeholm er dr. scient, tidligere generalsekretær i Naturvernforbundet (1988–1990), inspektør for FN i forkant av Irak-krigen 2003 og driver i dag oslokontoret for den amerikanske tankesmien Omnis.

– 42 mennesker ble drept i et gassangrep i Douma i Syria for et par uker siden. Når du ser bildene av de døde, er du da overbevist om at kjemiske våpen ble brukt?

– Ja, antagelig, men jeg er ikke overbevist om hvem som har gjort det. President Assad hadde jo langt på vei allerede vunnet krigen, så hvilke motiver skulle han hatt for å bruke kjemiske våpen på det tidspunktet? Det er minst fire konstellasjoner som kjemper i Syria nå, og flere av dem, eller avhoppere fra dem – og dette kan også gjelde «De hvite hjelmene» – vil kunne ha interesse av å lage mest mulig trøbbel for Assad – med minst mulig anstrengelse, som ved å bruke klorgass og la mistanken falle på ham.

– Du var en av våpeninspektørene som i 2003 konkluderte med at Saddam Hussein ikke hadde masseødeleggelsesvåpen, noe den amerikanske forsvarsministeren mente å ha bevis for at Saddam hadde, og som USA brukte som begrunnelse for krigen i Irak, en krig mange mener la grunnlaget for oppkomsten av IS og dermed også forverringen av borgerkrigen i Syria.

­– Ja. Vi var hundre våpeninspektører som jobbet for FN i Irak, selv var jeg en av få såkalte multidisiplinære våpeninspektører. Det betyr at jeg dekket både kjemiske, bakteriologiske og kjernefysiske våpen.

– Jobbet du under Hans Blix, svensken som i februar 2003 fortalte at inspektørene hans ikke hadde funnet masseødeleggelsesvåpen?

– Ja, og en måned senere kom invasjonen av Irak likevel. Jeg var med på inspeksjonene av flere av anleggene som utenriksminister Colin Powell viste frem bilder av i FN. Vårt problem ble at vi strengt tatt ikke kunne motbevise det Powell sa at var der, vi hadde bare ikke funnet det. Dette er del av problemet for inspektørene i Syria nå, å finne negativt bevis, å dokumentere at noe ikke er der, eller har vært der.

– Men våpeninspektørers konklusjoner kan likevel bli grunnlag for de alvorligste avgjørelser? Og for synet på hvorvidt den var velbegrunnet, den amerikanske, britiske og franske bombingen av de angivelige anleggene for kjemiske våpen?

– Ja, og det går an å konkludere, men vitenskapsteorietisk er det umulig å finne negative bevis. Det går nemlig alltid an å hevde at man ikke har undersøkt alt. Den gangen i Irak rakk vi på tre måneder å gjennomføre rundt regnet 700 inspeksjoner, men man kan jo hevde at vi skulle ha rukket over tre tusen til. I mars 2003, da arbeidet vårt opphørte, konkluderte vi med at Irak ikke hadde noe robust våpenprogram med masseødeleggelsesvåpen.

– Men de hadde noe, som ikke var «robust»?

– Man kan finne ting som har med tidligere våpenprogram å gjøre, og må ta stilling til om dette fortsatt representerer en fare og et brudd på konvensjonen om kjemiske våpen. For eksempel fant vi 155-millimetersgranater i Irak som inneholdt sennepsgass, men så åpnet vi granaten og så at det ikke lenger var sennepsgass, men en fotball, gassen var polymisert og gått fra gass til å bli en gummikule. Den hadde ikke mulighet til å drepe, hvis du da ikke får den i hodet, og dermed var den ikke teknisk sett et masseødeleggelsesvåpen lenger.

Vi kunne strengt tatt ikke motbevise det Colin Powell sa, vi hadde bare ikke funnet det.

– Hva gjør bombingen sist helg med våpeninspektørenes arbeid i Douma?

– Den bidrar til at det blir et sirkus av uklarhet og påstander etterpå. Pressebriefingen til de amerikanske militære viste tre steder som er bombet, og det var såkalt absolutte treff. Men treff på hva? Sprengkraften det skjedde med, har jo en tendens til å fjerne bevis, så hvorvidt det var eller ikke var noe akkurat der, vil man i ettertid stort sett bare kunne spekulere over. Det vi gang på gang ser, er at inspeksjoner og analyser av materialer går langsomt, mens politikken og militærmakten ligger i forkant. Dermed får man aksjoner før bevisene er på bordet. Dertil kommer at når bevisene er fremlagt, så er de gradert. Da er vi henvist til å ha tillit til at de som har sikkerhetsklarering høy nok til at de kan se bevisene, forstår hva de ser og skjønner hva de leser. Derfor er det jeg mener, med fare for å virke svulstig i Morgenbladet, at å være våpeninspektør ikke er en jobb, det er et kall.

– Morgenbladet er ikke fremmed for svulstigheter. Men hva mener du?

­– Du skal være lojal, men ikke lydig. Når liv står på spill, har du et medansvar for å tenke, og å se på det språklige fra både avsender- og mottagerposisjonen. Når våpeninspektører rapporterer noe til FNs sikkerhetsråd eller andre kommandogivende myndigheter, spiller det en rolle hvordan du formulerer deg, og det betyr noe at den som leser disse formuleringene, er vant til å lese etterretningsinformasjon. Du må forstå at om du bruker den formuleringen, så kan det reise et flagg som nesten fører til krig. Selvsagt filtreres også våpeninspektørers konklusjoner gjennom kommandokjeden, men det som skjedde i utenriksminister Powells tilfelle, var ikke blank løgn, slik det er blitt fremstilt, men det var misforståelser på hver side, og disse kunne brukes politisk.

– Hva var det, hvis ikke blank løgn?

– Det var et enormt politisk trøkk fra forsvarsminister Rumsfeld, det kom påstander om hundrevis til tusenvis av anlegg for masseødeleggelsesvåpen, og dette skulle altså sjekkes ut av oss. Vi fikk dårlig tid, informasjonen gikk frem og tilbake, og dette enorme kvantitative kravet gikk utover kvaliteten i inspeksjonen. Dette er del av årsaken til at vi fikk Irak-krigen, dersom kampen mot masseødeleggelsesvåpen var den egentlige begynnelsen. Noe en jo kan lure på.

De er fem hundre som jobber med dette i regi av OPCW nå. Hvorfor er det ikke tre tusen?

– Det høres ut som du mener inspeksjons- og rapporteringssystemet ikke fungerer? Ikke den gang, under FN, og ikke nå med Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW)?

– Jeg er overbevist om at bevisførselen kan gjøres raskere, og at det vil forbedre prosessen fra en anklage til et massivt politisk initiativ. De er fem hundre som jobber med dette i regi av OPCW nå. Hvorfor er det ikke tre tusen? Det må gå an å få til, uten at man dermed baserer seg på private sikkerhetsselskaper som Blackwater. Norge kan ta et initiativ her som bidrar til mindre byråkrati og mer fullstendig rask forståelse. Vi kan – som svenskene med biologiske våpen, ha en langt mer sentral og konstruktiv rolle når det kommer til kjemiske våpen enn den som spilles i dag. Mye kan sies om dette. Vi vil også snart være medlem av FNs sikkerhetsråd. Det er Norges tur. Denne rollen kan brukes!

– Fra 1988 var du generalsekretær i Naturvernforbundet, i en tid da hullet i ozonlaget og fosfat i vaskemidler var store temaer. Kjemiske våpen, derimot, mente vi hørte første verdenskrig til.

– Ja visst, det var bestemt at kjemiske våpen var noe verden hadde kvittet seg med. Men de kunne jo lages. Enhver stat eller terrororganisasjon som er villig til å trykke på den masseødeleggelsesknappen, vil oppnå politisk effekt, for den knappen er eksplosiv.

– Hva var din rolle i 2013, da norske skip fraktet ut Syrias lagre av kjemiske våpen? Eller i alle fall det meste av det Assad hadde?

– I 2012 satt den russiske og amerikanske utenriksministeren sammen i Genève og innledet en prosess som førte til at Syria ratifiserte konvensjonen mot kjemiske våpen, noe som betyr at man gir inspektører adgang og kvitter seg med lagrene. Den ene av rapportene de satt med i Genève, som handlet om prosedyrer for inspeksjon, var jeg med å skrive.

– Hva gjorde at du etter Naturvernforbundet begynte med slike ting?

– Mens jeg holdt på med en doktorgrad i miljøkjemi på Blindern, ble jeg invitert til Massachusetts Institute of Technology (MIT). Der jobbet jeg med miljøsikkerhet, og det dreide seg i økende grad om problemstillinger knyttet til bruk av uran i stridshoder. Jeg var ved Senter for sikkerhetsstudier ved MIT og kom nærmere etterretning, såkalt kritisk analyse. Da, og senere, har faktisk også filosofifaget fra studiedagene vært viktig for meg. Jeg hadde hatt mye å gjøre med økofilosofi-miljøet rundt Arne Næss, og jeg tror en nyttig egenskap jeg fikk med derfra var evnen til å kombinere faglig tunnelsyn med overblikk over større problemstillinger.

Annonse