Annonse

Annonse

21:22 - 05. april 2018

Det vi ikke vet om laksen

Eksperter i dobbeltroller, urovekkende dyrestudier og en forsker som sluttet midt i et forsøk. Her er historien om ethoxyquin, et syntetisk stoff i oppdrettslaks, som Norge forsvarer, men EU vil forby.

«Jeg ble mistenksom og nysgjerrig. Hva skjer med meg når jeg spiser laksen?»

I 2015 intervjues en norsk forsker på tysk tv. Victoria Bohne hadde forsket på oppdrettslaks ved Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (Nifes). Oppgaven var å undersøke et stoff kalt ethoxyquin (EQ). Underveis i forskningen ble Bohne skeptisk til stoffet. Hun tenkte på helsen til barna, og turte ikke lenger spise oppdrettslaks, sier hun i intervjuet med statlig tysk tv. Oppdagelsene bidro til et anstrengt forhold til sjefene ved Nifes, hevder hun.

Nå går fristen ut for ethoxyquin, et stoff EU vil ha ut av markedet, men som Norge er avhengig av. Næringen og norske forskere gjør et siste forsøk på å vise at stoffet er trygt, noe man etter flere års bestrebelser ikke har maktet.

NIFES. 2001–2005

Stipendiaten. Nifes, en gang kjent som Fiskeridirektoratets ernæringsinstitutt, ligger vakkert til i gamle trehus ved vannkanten i Bergen. Inn og ut av dørene går Norges mest anerkjente sjømatforskere. Instituttet er lagt under Nærings- og fiskeridepartementet (NFD), men forskerne insisterer på sin uavhengighet. Stiller noen spørsmål ved norsk laks, sendes de hit.

I 2001 kom en ny stipendiat. En studiekamerat går god for henne og sier Victoria Bohne var «energisk og skarp, engasjert, hardt arbeidende». I dag er hun langtidssyk, og orker ikke gi intervju. Denne historien er basert på andre kilder, og intervjuer Bohne har gitt til internasjonale medier.

Oppdraget hennes ved Nifes var å studere ethoxyquin, en syntetisk antioksidant som blir tilsatt fiskemelet i laksefôr. Melet blir fraktet med skip fra Sør-Amerika. Underveis kan fettet harskne og skipslastene ta fyr. For å hindre dette, tilsetter man ethoxyquin. Dette er påbudt. Alternative stoffer finnes, men de er dyrere og blir ansett som dårligere.

Bieffekter. Det gulbrune, flytende, luktfrie stoffet ble først syntetisert av den tyske kjemikeren Emil Knoevenagel i 1921. Det var billig og praktisk i bruk. Bildekkindustrien fant ut at det hindret dekk fra å sprekke. Monsanto-konsernet tilsatte det i dyrefôr. Det ble sprayet på epler og pærer for å unngå brune flekker. 

Prosjekt EQ: Sjømatnasjonen i kamp for norske interesser. Illustrasjon: Simen Sætre

I 1969 begynte man å uroe seg over potensielle bieffekter. Forsøk med rotter, hunder og kyllinger viste at stoffet ikke ble skilt ut, men forvandlet seg til nye stoffer, såkalte metabolitter, som hopet seg opp i forsøksdyrenes organer.

«Plutselig ble det helt svart, det jeg hadde mellom hendene. Stoffet endret karakter. Det var uråd å bli klok på dette stoffet», sa den norske forskeren Janneche Utne Skåre til Fiskeribladet om sine forsøk med ethoxyquin på 1970-tallet. Hun gjorde banebrytende studier på laks og rotter. I forsøk på laks fant hun ut at stoffet ble overført fra fôret og til lever, fett, nyrer og filet. Hun oppdaget det syntetiske stoffets ferd gjennom kroppen, gjennom nyrer og urinsystem, og i hvilke organer det samlet seg. Hun skrev at stoffet kunne deformere leverceller.

Snart kom flere studier. Stoffet kunne bidra til urinblærekreft i rotter, anslo en forsker. Nei, det kunne forhindre kreft, hevdet en annen. En tredje fant at det var kreftfremkallende i urinblære og nyre, men stanset kreft i leveren. Et rotteforsøk viste mulig sammenheng med magekreft. Funnene var bekymringsverdige, men motstridende.

Tvil. Det begynte å tikke inn bekymringsmeldinger til Det amerikanske mattilsynet. Ethoxyquin ble tilsatt i hundefôr – kunne det være årsaken til skadene på hundenes lever, nyrer, skjoldbruskkjertel og reproduksjonsorganer? Var det forbindelse til kreft og allergi?

Britiske Margaret Manson fant ut at ethoxyquin skadet nyrer, påvirket hjernen og akselererte aldringen i hannrotter. Nyfødte rotter fikk problemer i urinveiene. Hunnrotter tålte stoffet bedre.

Ny studie, denne gang fra Japan: Et stoff fra produksjonen av ethoxyquin, P-phenetide, skadet arvestoffet til hamstere.

Mennesker som kom i kontakt med stoffet, rapporterte om hudplager og allergier, men hvor farlig var det egentlig?

I 1998 ble det nedsatt en ekspertgruppe fra FN og Verdens helseorganisasjon (WHO) for å sette et «akseptabelt daglig inntak» (ADI). De visste lite, skrev de. Studier på mennesker fantes jo ikke. Mulig skade på urinblæren ble notert, allergier likeså, stoffet samlet seg opp i kroppen, men kunne det forandre genetisk informasjon og skape mutasjoner og kreft? De visste ikke. 

Søkte forskningsrådet. I år 2000 søkte Nifes om midler til å studere ethoxyquin i oppdrettsfisk. Europa hadde i flere år opplevd matskandaler. E. coli, kugalskap, miljøgifter, stengte grenser, destruksjon av lass med kjøtt og kylling. EU innførte et direktiv om overvåking av uønskede stoffer i maten. 

Laksefôr

Laksen spiser pellets med 30 prosent marine og 70 prosent vegetabilske råvarer (soya, solsikke, raps, mais, fababønner, hvete), ifølge næringen. En fjerdedel av fôret er soya, hovedsakelig fra Brasil. 17 prosent er fiskemel, som regel fraktet med båter fra Sør-Amerika.

Kilder: laksefakta.no og Regnskogsfondet/ Framtiden i våre hender

Det er «sterkt fokus på reelle og innbilte helseeffekter ved alle forbindelser som ikke er naturlig til stede i maten», noterte Nifes i søknaden. Forskerne ville blant annet finne ut om ethoxyquin-rester i fisken kunne «utgjøre et problem for overfølsomme personer (allergi)». Prosjektet fikk midler av Forskningsrådet. Victoria Bohne ble ansatt.

Bohne og kollegene fôret laks med ulike mengder ethoxyquin for å se hva som skjedde. De viste at stoffet forvandlet seg til en rekke nye stoffer inne i fiskekroppen. Disse stoffene kalles metabolitter. Ordet kommer av det greske ordet for «forandring». Det som den norske forskeren Janneche Utne Skåre hadde beskrevet ved at «det svartnet mellom hendene», var ethoxyquin som raskt omdannet seg til nye stoffer, hvert med sitt navn og sine egenskaper. Forskerne fant 14. Mest utbredt var ethoxyquin dimer (EQDM). Et annet, som senere vekket bekymring, het quinone imine (QI).

Nær maksverdi. Et annet spørsmål var mengden ethoxyquin man fikk i seg i et laksemåltid. Ekspertgruppen i FN og WHO hadde satt et «akseptabelt daglig inntak» for «moderstoffet» ethoxyquin. Men hva om metabolittene som ethoxyquin forandret seg til, måtte regnes med?

Bohne og kollegene så at et laksemåltid var nært maksverdiene. «Hvis vi tar metabolittene med, vil et måltid med laks bidra med nesten hele det akseptable daglige inntaket av ethoxyquin», skrev de. «Hvis man […] ser på sum av EQ og metabolitter vil et måltid med laks, ørret eller kveite som inneholder de høyeste nivåene, ligge nær opp til eller over akseptabelt daglig inntak for EQ.»

NORSKE INTERESSER. 2006–2007

Næringen kommer. Da Bohnes forskningsgruppe søkte om nye midler høsten 2005, var en ny partner med. Henrik Stenwig var en av direktørene i næringsorganisasjonen Sjømat Norge, med ansvar for produsentene av fiskefôr. Han var også nestleder i styret til Nifes. «Henrik er en ener», sier en som kjenner ham, «han er strategisk dyktig og faglig sterk».

I søknaden til Forskningsrådet var han oppført som «aktiv partner». Han skrev i sitt følgebrev at Sjømat Norge ga prosjektet full støtte, men at økonomisk bevilgning ikke var realitetsbehandlet ennå. Prosjektet fikk senere 600 000 kroner fra det næringsstyrte Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF).

Dette stoffet har vært viktig for industrien og dermed Norge.

Knut Flatlandsmo

Stenwig og næringen hadde sin egen begrunnelse for å være med: å unngå unødig strenge regler. «Det er helt vesentlig at begrensninger i regelverket i bruk av stoffene [ …] ikke er mer omfattende enn nødvendig», skrev han. Han fryktet at mangelen på kunnskap ville få EU til å legge inn en overdreven sikkerhetsmargin, «fordi man ikke vet nok om disse metabolittene». Han skisserte en avveining mellom «sikring av trygg mat» og «muligheter for verdiskapning i oppdrettsnæringen».

Dette perspektivet tok utgangspunkt i arbeidsplasser og inntekter. Norge var en stormakt i produksjon av fiskemel og fiskeolje, hvor ethoxyquin ble tilsatt fra 1970-tallet. Da lakseindustrien vokste, ble vi også en stor importør av fiskemel til laksefôr. Som verdens største lakseeksportør fulgte Norge nøye med på reguleringene av stoffet.

Norges mann. Fra Mattilsynet reiste Knut Flatlandsmo, en kvikk mann med sans for orden og gode replikker, jevnlig til Brussel for å hevde norske interesser.

På et møte i Brussel vinteren 2006 fikk Flatlandsmo høre at tyske myndigheter hadde tatt prøver av norsk laks, og at de var kritiske til funnet av ethoxyquin. Norge understreket at det var vanskelig å gjøre gode analyser, men tyskerne ville ta saken opp med EUs mattrygghetsorgan, Efsa. Ethoxyquin var på EUs dagsorden.

– Dette stoffet har vært viktig for den industrien, og dermed Norge, sier Flatlandsmo i dag. – Vår oppgave var å være beredt på at noe kunne skje, i dette tilfellet med ethoxyquin. Det var viktig å være med i Brussel, få tilgang på informasjon tidlig, sørge for at det norske fagmiljøet raskt ble involvert. Nifes tok poengene fort og jobbet videre vitenskapelig.

DEN NYE VEILEDEREN. 2007

Går dypere. Victoria Bohne hadde som barn drømt om å bli detektiv. Hun var født i Russland, men hadde studert ved Universitetet i Bergen. Nå jobbet hun lange dager for å løse spørsmålene rundt metabolittene. Frem mot 2008 publiserte hun og kollegene fem artikler i internasjonale tidsskrifter.

Hun kontaktet en polsk forsker, Alina Blaszczyk fra Universitetet i Lodz, som hadde studert ethoxyquins virkning på menneskeceller. Forsøk tydet på at stoffet forårsaket kromosomavvik, hull og brudd i kromosomer. Blaszczyk mente stoffet skadet DNA-et i våre lymfocytter – en undergruppe av hvite blodceller. I dag forklarer hun: «Vi fant at ethoxyquin var cellegiftig, ødela kromosomer og DNA. Resultatene ble publisert i fagtidsskrifter, men få siterte dem. Fra Norge var det bare Bohne som kontaktet meg.»

Bruk i fiskefôr bør ikke tillates så lenge det mangler kunnskap om stoffets kreftfremkallende egenskaper.

Henk Tennekes, toksikolog

Bohnes interesse for den antatt farligste metabolitten, quinone imine (QI), avtok ikke. Den fantes i laksen, men i svært små konsentrasjoner. Forskningslitteraturen viste at den med sin struktur kunne skade arvestoffet og kanskje være kreftfremkallende. Bohne ønsket å finne ut nøyaktig hvor mye det var av den i laksen. Ved Nifes møtte hun faglig motstand. Det ble en diskusjon om hvorvidt det var metodisk mulig å angi mengden, eventuelt forbedre metoden så man kunne gjøre det. I Bohnes artikkel het det til slutt at «konsentrasjonen av QI i de fleste prøvene var under kvantifiseringsgrensen». Uenigheten bidro til at Bohne skiftet veileder.

Nestor. Den nye veilederen var Anne-Katrine Lundebye, en av feltets sentrale forskere. Hun startet karrieren i oppdrett, med et kort opphold i Fitjar laks og mastergrad i akvakultur, før hun tok doktorgrad og ble forsker i Fiskeridirektoratet og senere forskningssjef ved Nifes.

Lundebye fikk med det en viktig posisjon som ekspert på laks i Norge. 

I 2006 ville Japan innføre en grense for tilsetningsstoffet BHA. Slik det forklares på FHFs nettsider, brøt Fiskeridepartementet og Nifes inn og fikk japanerne til å utsette fristen. Produsentene av fiskemel og fiskefôr ga penger til forskning, så Lundebye kunne vise at BHA «ikke medfører helserisiko for forbrukerne». Koordinator var tidligere nevnte Henrik Stenwig fra Sjømat Norge.

Efsa-ekspert. Lundebye var også uavhengig ekspert. Hun satt i komiteene som gir råd til myndighetene: Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) og det europeiske mattrygghetsorganet Efsa. Disse skal jobbe for forbrukere, dyr og miljø.

Fra 2007 til 2009 satt Lundebye i Efsa-komiteen Feedap, som vurderer ethoxyquin. Samtidig var Henrik Stenwig «aktiv partner» i prosjektet hun ledet på samme stoff. 

Ekspertene i Efsa blir habilitetsvurdert strengt. De skal være uhildet, og får ikke delta på møter uten at habiliteten er godkjent. Man må oppgi finansielle bånd. I sine habilitetserklæringer for 2007, 2008 og 2009 opplyste Lundebye hverken at direktøren for den norske fôrnæringen var «aktiv partner» i prosjektet hennes eller at det var delfinansiert av FHF.

– Jeg har ikke oversikten over hva som er blitt erklært på de nevnte datoene, og hvis det er mangler noe, så er det en forglemmelse som jeg beklager, sier Lundebye.

Hun avviser at hun satt i en dobbeltrolle.

BOHNE SLUTTER VED NIFES. 2008

«Frosset ut». I desember 2007 disputerte Victoria Bohne ved Universitetet i Bergen. Samtidig søkte hun forskningsmidler internt på Nifes for å utvikle bedre målemetoder for quinone imine (QI) og en annen ethoxyquin-metabolitt. Hun nevnte igjen at «strukturen og kjemi tilsier at QI kan være den mest toksiske formen av ethoxyquin (EQ) i filet». Søknaden ble avslått.

Flere kilder bekrefter at forholdet mellom Bohne og Nifes-ledelsen var anstrengt. Bohne har uttalt at hun følte seg «frosset ut av fellesskapet og kneblet til stillhet».

29. mai 2008 skrev Bohne e-post til sin tidligere kollega Claudette Bethune: «Jeg er dessverre i samme situasjon som deg, tror jeg. Kan du kontakte meg …»

To versjoner. Bethune hadde sluttet to år tidligere, etter konflikt med Nifes’ ledelse. Det finnes to versjoner av dette. Daværende Nifes-direktør Øyvind Lie kaller det «en personalsak», og kommenterer den ikke. 

Bethune mener derimot at hun varslet. Russland hadde stoppet import av norsk laks etter påstander om for høye kadmium-nivåer. Norge mente russerne tok feil, men Bethune sa at russerne kunne ha rett. I en pressemelding tok Nifes avstand fra Bethunes uttalelse. Bethune pekte da på at Nifes var underlagt Fiskeridepartementet, som skulle selge norsk laks, og mente Nifes var for preget av dette forholdet.

Bethune sluttet offisielt av egen vilje.

 

Les mer om Claudette Bethunes sak i «De forbannede lakseforskerne».

«Var lei». En av Bohnes kolleger, professor Augustine Arukwe fra NTNU, sier Bohne drev forsøk med ethoxyquin i rotter da hun sluttet. Han ville overtale henne til å fortsette.

hVOR MYE FÅR DU I DEG?

I 1998 satte WHO et «akseptabelt daglig inntak» (ADI) av ethoxyquin.

Nifes har regnet ut at en porsjon laks (300 gram) gir 4-15 prosent av dette.

Dette regnestykket tar ikke med metabolittene som ethoxyquin omdannes til i laksen.

I interne rapporter til Forskningsrådet skriver Nifes-forskerne at regnestykket blir annerledes når metabolittene tas med.

I 2006 skriver de: «Hvis man … ser på sum av EQ og metabolitter, vil et måltid med laks … som inneholder de høyeste nivåene, ligge nær opp til eller over akseptabelt daglig inntak for EQ.»

I en rapport til Forskningsrådet i 2011, skriver de: «Hvis man summerer EQ og [metabolitten] EQDM vil konsentrasjonen kunne overstige grenseverdien for EQ.»

– Jeg fortalte hva det kunne bety for karrieren hennes. Forskningen kunne bety mye. Men det hjalp ikke. Hun sa at hun var lei seg, at hun var lei.

– Lei av?

– Alt.

– Hvorfor?

– Det blir fortrolig, jeg vil ikke gå inn på det, men hun var sliten av uenigheter.

– Men du prøvde å overbevise om at det var viktig forskning?

– Ja, og jeg var selv interessert i det. Jeg mente at forskningen på dette var viktig.

Arukwe viser til matsikkerheten.

– Det finnes ikke grunnlag for å si at dette er et skummelt produkt, men vi viste at det finnes quinone imine i laksen, i lav konsentrasjon. Som forsker ville jeg gjort noe med det.

Bohne har beskrevet en følelse av å «bli mindre populær jo mer man finner», og at studiene hennes ikke ble frontet på Nifes’ nettsider. Kilder på Nifes føler seg mistenkeliggjort av Bohnes uttalelser. De avviser påstander om forskningsmessig sensur som ble fremsatt i en fransk dokumentar, og mener Bohnes fremstilling er feil. 

Tidligere Nifes-direktør og nå havbruksdirektør, Øyvind Lie, fremholder at dette er en personalsak, ikke forskningsuenighet.

– Bohne sa opp sin stilling, det tok vi til etterretning. Hun publiserte med Nifes-forskere etter at hun sluttet. Utover det har jeg ingen kommentar.

MØTE I DEPARTEMENTET. NOVEMBER 2008

Krise. 17. november 2008 er det møte i Fiskeri- og kystdepartementets lokaler i Grubbegata. Sjømatnasjonens viktige aktører er samlet. Mattilsynet og Marine Harvest, Cermaq og Coast, Lerøy og Sjømat Norge. Sjømatrådet lytter med på telefon. 

I rommet sitter Knut Flatlandsmo fra Mattilsynet, han som følger EU tett og fremmer norske interesser. Der er Anne-Katrine Lundebye fra Nifes, hun skal orientere om forskning på ethoxyquin. Og der er Henrik Stenwig.

Det finnes ingen dokumenter fra møtet, annet enn et referat som Stenwig skrev. Ingen møteinnkallelse, intet departementsreferat. Selv departementsarkivet stusser, hvorfor er ingenting journalført? Dette er brudd på forskrift om offentlig arkiv. «Dette er åpenbart mangelfullt og er ikke departementets praksis», skriver avdelingsdirektør Astrid Holtan i departementet i e-post.

Det er Stenwig som innleder. Han forklarer at en utfordring har oppstått i det tyske markedet. Tyskerne har satt en maksgrense for ethoxyquin i maten, også i laks. All norsk oppdrettslaks vil overstige verdien. «Det er bare et tidsspørsmål før man fra tysk side påviser EQ i norsk laks», skriver Stenwig i referatet. Han ser at dette kan bli et omdømmeproblem. «Dette vil være meget negativt for det tyske markedet, men erfaringsmessig er det grunn til å frykte at den negative fokus som dette vil representere, vil kunne spre seg i andre markeder».

Viktig forskning. Representantene diskuterte beredskap for sjømateksporten. Oppgavene ble fordelt. 

Nifes må skaffe forskning. Stenwig har snakket med konsortiet av ethoxyquin-produsenter, og ifølge referatet har de uttalt at de «ikke har noen dokumentasjon angående feed and food safety» for ethoxyquin i fisk. Nifes må sørge for forskning så ethoxyquin kan godkjennes til videre bruk.

Departementet, som på møtet er representert ved Elisabeth Wilmann og Are Sletta, må kontakte tyskerne. Ifølge referatet bekrefter de at de vil ta kontakt, med det mål at «den tyske grense … ikke kommer til anvendelse».

Så trer sjømatkomplekset i aksjon.

16. desember 2008 skriver Wilmann til Mattilsynet. Hun ber om å få et «statement til beredskapsbruk i markedet». Heller ikke denne e-posten journalføres. Wilmann sier i dag at hun «antar det skyldes en inkurie».

Trenger garanti. Mattilsynet tar i sin tur kontakt med Anne-Katrine Lundebye ved Nifes. Det trengs en forsikring om at «fisk med de nivåene av ethoxyquin som finnes i oppdrettsfisk, er trygg mat».

Møtet om Tyskland: 17. november 2008 var tolv personer fra statlige og private aktører samlet til et møte om «utfordringer i Tyskland». Ingenting ble journalført. Fiskeri- og kystdepartementet har hverken innkalling, referat eller oppfølging i sitt arkiv. Dette referatet, skrevet av Henrik Stenwig i Sjømat Norge, dukket opp i korrespondansen mellom Nifes og Mattilsynet.

Lundebye vet hvor forskningen står. Hun kjenner kunnskapshullene. I en intern rapport sendt Forskningsrådet noen måneder tidligere, skrev hun at «noen av disse metabolittene av ethoxyquin har så langt bare vært rapportert i fisk [ …] og den potensielle giftigheten av disse metabolittene er ukjent». Kan hun gi Mattilsynet garantien?

«Det stemmer at oppdrettsfisk med de EQ nivåene som er analysert ved NIFES kan betraktes som trygg mat», skriver Lundebye tilbake. Mattilsynet sender garantien videre til departementet, som skal kontakte tyskerne.

Hva departementet gjør, kan vi ikke dokumentere. «Vi husker ikke», sier de som var på møtet. Det var stadig slike møter, sier de, og dette er ti år siden. Departementet forteller at dokumenter fra en slik dialog med tyske myndigheter ikke finnes i arkivet.

– Vi kjenner ikke til om, eller hvordan, norske myndigheter kommuniserte med tyske myndigheter i denne saken, skriver Henrik Stenwig på e-post.

Det tyske landbruks- og matdepartementet opplyser at den nevnte grensen for ethoxyquin ble innført, men at det ble gjort unntak for fisk.

EN METODE FORSVINNER. 2010

Sammentreff. 2. september 2010 publiserer Efsa en vurdering av ethoxyquin. Det mangler data på langtidseffekter, kreftfremkallende effekter, nevrotoksiske effekter, utviklingsforstyrrelser og virkning på reproduksjonsorganer. Med Efsas ord: «Et kunnskapshull og et kritisk område for bekymring er identifisert i toksikologiseksjonen når det gjelder gentoksisk potensial».

Uavhengig av dette, men samme dag, sender Nifes en e-post til Norsk akkreditering: «Hei. NIFES ønsker herved å trekke følgende metode fra akkrediteringen. P12 kjemisk analyse. Intern metode nummer 229. Etoxyquin og etoxyquin dimer.»

Avgjørelsen tas på et møte der direktør Øyvind Lie og tre andre er til stede. Etter dette har ikke Nifes en metode for å måle ethoxyquin i laks.

Skretting avgjør. Prosessen har pågått over tid. Etter at Bohne sluttet, har andre tatt over arbeidet. De stiller spørsmål ved målingene. En gang fanger de en vill ørret på Hardangervidda, måler den for ethoxyquin, og får positivt resultat. Det er forurensing i systemet. Dette rettes opp, men metoden er komplisert, og forskerne vil sammenligne data med andre laboratorier. Dette kalles «ringtester». En slik test ble gjort av verdens største fôrprodusent, Skretting, i 2005. Nå kontakter forskerne Skretting og ber om en ny test. Det vil ikke Skretting prioritere nå. Da trekker Nifes metoden.

En dominoeffekt oppstår. 

Mattilsynet har siden 2006 overvåket innholdet av ethoxyquin i laksefilet, men nå stanses overvåkningen.

– Metoden var ikke lenger akkreditert, og laboratoriet krevde at prøven skulle være fersk. Det ble dyrt å sende laks på fem kilo til laboratoriet. Da det heller ikke var krav fra EU, tok vi det ut, sier seniorrådgiver Mette Lorentzen i Mattilsynet.

Utenfor EU-lover. Hennes kollega Christine Børnes utdyper: EUs direktiver krever at Norge tester alle animalske matvarer for lovlige legemidler, ulovlige legemidler og miljøgifter. Men ethoxyquin er hverken et legemiddel eller en miljøgift. Det er dermed ikke del av EUs lovgivning.

Hun sier at Mattilsynet hverken fikk signaler fra Nifes, Efsa eller VKM om at ethoxyquin burde overvåkes.

Mattilsynets beslutning førte til at ethoxyquin heller ikke ble rapportert i Sjømatdata, publikums database over fremmedstoffer i norsk sjømat. 72 stoffer overvåkes, også ethoxyquin-lignende stoffer som BHA og BHT som EU ikke krever skal overvåkes.

Da Nifes trakk metoden, skrev de at de håpet å få den raskt på plass igjen. I dag, åtte år senere, har Norge fortsatt ingen akkreditert metode for å måle ethoxyquin i laks.

EU SETTER FOTEN NED. 2015

Endelig. 18. november 2015 kommer konklusjonen på Efsas vitenskapelige gjennomgang. Eksperter fra flere land har kommet sammen for å studere tilgjengelig forskning på ethoxyquin. Vet man nå nok til å si at stoffet er trygt?

Nei, sier forskerne. 

På dette tidspunktet er ethoxyquin forbudt både som tilsetningsstoff i mat og som sprøytemiddel. Det er strenge regler for rester av stoffet i kjøtt, frukt og grønnsaker. Nå skriver Efsa at man heller ikke kan garantere for bruken i dyrefôr. 

Efsa viser blant annet til at ethoxyquin inneholder stoffet p-Phenetidine, som i forsøk skadet arvestoffet til hamstere. Det kan altså være mutagent (arvestoffskadelig). 

Bohne siteres. Efsas gjennomgang gir gjennomslag for Victoria Bohne. Flere år etter at hun sluttet ved Nifes, siterer Efsa forskningen hennes hyppig. Metabolitten quinone imine, som hun hadde søkt Nifes-ledelsen om å få undersøke, nevnes på rapportens første side. «Quinone imine har strukturelle egenskaper som kan gjøre det skadelig for arvestoff, kreftfremkallende og medføre DNA-binding», skriver Efsa. «Det er ikke mulig å konkludere at dette ikke er gentoksisk.»

Efsas vurdering kommer på toppen av en rekke saker rundt ethoxyquin. I en dokumentar på fransk TV 2 forteller Didier Ortelli ved Mattilsynet i Genève, Sveits, at han har analysert norsk laks og funnet ethoxyquin-nivåer ti-tyve ganger høyere enn EUs referanseverdier på annen mat. Bohne intervjues også. Hun sier at hun i upublisert forskning oppdaget at ethoxyquin kunne trenge gjennom blod-hjerne-barrieren som skal beskytte hjernen.

Den tyske tv-kanalen ZDF gjør egne laboratorieforsøk. Med hjelp fra Bohne, tester de morsmelken til småbarnsmødre som spiser laks. De finner at ethoxyquin overføres fra mor til barn.

EKSPERTENES DOM

«Ikke bli hysterisk». Bør forbrukere være bekymret?

– Funn tyder på at ethoxyquin og metabolittene kan ødelegge genetisk materiale (DNA), og slik har kreftfremkallende (karsinogent) potensial, sier den nederlandske toksikologen Henk Tennekes, som har jobbet for en rekke aktører i feltet og nå driver konsulentvirksomhet.

De kan være kreftfremkallende. Det finnes ikke et trygt nedre nivå.

Edmund Maser

– Bruk i fiskefôr bør ikke tillates så lenge det mangler kunnskap om stoffets kreftfremkallende egenskaper.

– Ikke bli hysterisk, sier professor Edmund Maser ved institutt for toksikologi og farmakologi ved Universitetet i Kiel. – Ethoxyquin er ikke akutt giftig. Men ja, det kan være mutagent og toksisk. Du må spise mye oppdrettslaks for å nå de nivåene, men folk som spiser mye laks, kan nå dem. Tenk også på barn og mennesker med mindre kroppsvekt, for dem er grensen lavere. Svaret mitt er at man må finne alternativer.

Om metabolitten quinone imine, sier han: 

– Quinone imine-strukturer kan binde seg til DNA og kan skape mutasjoner. De kan være kreftfremkallende. Det finnes ikke et trygt nedre nivå. Ett molekyl kan være nok til å starte en tumor.

 

Cellegiftig. Professor Alina Blaszczyk ved Universitetet i Lodz gir sin tilslutning:

– Hvis et molekyl reagerer med DNA, kan det medføre mutasjoner og lede til utvikling av kreft.

Blaszczyk har studert hvordan ethoxyquin påvirker celler og deres genetiske materiale. I en sammendragsstudie skriver hun og kollegene at forskning tyder på at ethoxyquin er «skyldig i en lang rekke helserelaterte problemer i hunder så vel som i mennesker». Hundeforsøk viser symptomer i lever, nyrer, og skjoldbruskkjertel, dysfunksjonalitet på forplantningsevnen, fosterskader, allergiske reaksjoner, hud- og hårmessige abnormaliteter. Blaszczyk refererer også studier som tyder på at metabolitten ethoxyquin dimer (EQDM) i laksen er cellegiftig og genforandrende i menneskelige lymfocytter. Implikasjonen av dette er at ethoxyquin må merkes godt, forbrukere må passe på ikke å få i seg for mye, og at stoffet må reguleres bedre enn i dag.

Blaszczyks studier er bredt sitert i Efsas rapport, men hun skriver på e-post:

– De nevnte ikke det viktigste fra disse studiene. Det var at ethoxyquin forårsaket disentriske kromosomer, og omplasserte atypiske kromosomer. Disse avvikene var ikke omfattende, men de var alvorlige.

Hviler på Lundebye. Den norske Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) gjorde i 2014 en risikovurdering av helseeffekter av fisk. Konklusjonen var at ethoxyquin var «of no concern». VKM henviste til Anne-Katrine Lundebyes forskning.

Du hverken klarer eller ønsker å spise 300 gram oppdrettslaks hver dag hele livet.

Lars E. Hanssen

– Vi forholdt oss til det som var gjeldende akseptabelt inntak i 2014. Lundebye et al. hadde vist i 2010 at hvis man spiste 300 gram fisk per dag, ville man ha et inntak av ethoxyquin som utgjorde mellom 4 og 15 prosent av det som da var satt som akseptabelt daglig inntak. Vi slo oss til ro med det og avventet Efsas vurdering, sier professor Janneche Utne Skåre, som ledet VKMs arbeid.

– Dette regnestykket inkluderte ikke metabolittene. Lundebye skrev også at «hvis man summerer EQ og EQDM, vil konsentrasjonen kunne overstige grenseverdien» i en porsjon laks?

– Vi har gjentatte ganger forsøkt å forklare hva ADI står for, men vi har tydeligvis ikke helt lykkes, skriver VKM-direktør Lars E. Hanssen i en e-post. – Det gir ingen mening å sammenligne inntaket av en kjemisk forbindelse fra et måltid, med ADI-en til det samme stoffet. Du hverken klarer eller ønsker å spise 300 gram oppdrettslaks hver dag hele livet.

Vil ikke svare. Hva mener norske helsemyndigheter?

Helseminister Bent Høie henviser til Mattilsynet. På spørsmål om Mattilsynet er uhildet og uavhengig når de også skal støtte norske interesser som lakseeksport, svarer Høie: «Mattilsynet skal sikre at maten vi spiser er trygg, og rådene de gir baserer seg på dette. Mattilsynet vurderer også næringsinteresser, men hensynet til trygg mat veier tyngst dersom det er motsetninger.»

Ingen bekymring. Hos Mattilsynet er det Elisabeth Wilmann som svarer. I 2008 var hun ansvarlig for det ikke-journalførte møtet i departementet om «utfordringer i det tyske markedet», i dag er hun direktør for Mattilsynets avdeling for fisk og sjømat.

Hvor sikre er målingene?

Norge har ikke gjort akkrediterte, pålitelige målinger av ethoxyquin i laksefilet siden 2010.

Nifes har gjort uakkrediterte målinger når næringen har spurt om det.

I 2016 tok Marine Harvest kontakt med Nifes. De hadde fått prøver av laks analysert i Tyskland. Disse viste tre ganger så høye ethoxyquin-verdier som Nifes hadde rapportert fra de samme prøvene.

– Vi fikk ikke endelig klarhet i årsaken til forskjellene, annet enn at laboratoriet i Tyskland brukte en annen målemetode, sier Ola Hjetland i Marine Harvest.

– Bør vi være bekymret for ethoxyquin?

– Nifes (nå HI) er vår kunnskapsstøtte på sjømatområdet. Deres vurdering er at man ikke trenger å være bekymret.

– Internasjonale eksperter mener ett molekyl quinone imine kan være nok til å utvikle kreft?

– Vi kjenner til at det ikke kan settes noe akseptabelt inntak for gentoksiske stoff. Ethoxyquin quinone imine er omtalt i Efsa-vurderingen, men det ser ikke ut til at konklusjonen om at dette stoffet er gentoksisk, er entydig. Det heter at «den strukturelle formen på ethoxyquin quinone imine tyder på at det kan være mutagent, kreftfremkallende og binde seg til DNA. Det er ikke mulig å konkludere med at ethoxyquin quinone imine ikke er gentoksisk.»

Wilmann opplyser at man fortsatt ikke har akkrediterte og oppdaterte tall på ethoxyquin i laks, men at det er planlagt å ta prøver i 2018. Analysene er ikke akkreditert, men Mattilsynet vil likevel bruke prøvene. Wilmann avviser samtidig at det ville vært relevant å fortsette overvåkningen av ethoxyquin i laks etter 2010.

– Mattilsynet lener seg på Nifes, som er eid av departementet, som skal selge fisk gjennom Sjømatrådet. Kan vi være trygge på at hensynet til forbrukerne blir ivaretatt i dette kretsløpet?

– Vi lener oss på et samlet fagmiljø, inkludert Nifes. Andre kunnskapsinstitusjoner som aktivt bidrar til oss, er Havforskningsinstituttet, Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) og EUs mattrygghetsorgan (Efsa), svarer Wilmann.

ET SISTE FORSØK. 2016

7.10.2016. Denne gang møtes de hos Nifes. Det er Henrik Stenwig som kaller inn. I møterommet Sildetønnen, med tømmervegger og skråtak i toppetasjen hos Nifes, sitter de med møtepapirer foran seg. De kommer fra fôrprodusentene Europharma, Skretting, Biomar, Marine Harvest, matgiganten Cargill og den internasjonale næringsorganisasjonen IFFO.

Nå haster det. Tidsfristen er uvanlig kort, men næringen håper at forskningen de finansierer ved Nifes, vil tilfredsstille EU og sørge for at ethoxyquin fortsatt kan brukes.

«Ingen dobbeltrolle». Forberedelsene begynte kort etter Efsas risikovurdering i 2015.

– Vårt første initiativ var på et tidspunkt mellom november 2015 og vår 2016, en forespørsel om Nifes hadde muligheter til å bidra til å gjøre den nødvendige forskning, skriver Henrik Stenwig i e-post.

Nifes-direktør Øyvind Lie ga grønt lys for oppstart vinteren 2016. I andre kvartal var prosjektet i gang. I begynnelsen kalte de det bare «the EQ project». Fiskeforsøk startet 4. juli. 

Etter hvert ble næringen og forskningsfondet FHF enige om å spytte i 2,8 millioner kroner hver, og prosjektet fikk et offisielt navn: Safe use of ethoxyquin

Anne-Katrine Lundebye hadde nær kjennskap til prosessen. Hun fulgte Efsas møter om ethoxyquin i mai, juni og juli 2016. Samtidig deltok hun også i forskningsprosjektet som næringen finansierte. Hun oppga ikke dette i habilitetserklæringen hun signerte 19. oktober. 

Lundebye fremholder at hun ikke satt på begge sider av bordet, fordi prosjektet formelt sett ikke startet opp før i november. Hun poengterer at hun ikke representerer næringens interesser, selv om de finansierer studiene.

– Vår uavhengighet består blant annet i at vi publiserer det som er publiserbart, uavhengig av om det tallene viser er i næringsaktørene sin favør. Til orientering så var agendaen på møtet du refererer til i juli 2016, gentoksisitet av EQ, noe vi ikke har studert i dette prosjektet, skriver Lundebye i en e-post.

Efsa vil ikke kommentere saken nå, i påvente av nærmere undersøkelser. 

EU forbyr. Mens de norske forsøkene pågår, bestemmer EU-kommisjonen sommeren 2017 at bruken av ethoxyquin skal avsluttes: «Siden fortsatt bruk av tilsetningsstoffet ethoxyquin kan medføre en risiko for mennesker, dyr og miljø, skal tilsetningsstoffet og fôr som inneholder det, trekkes fra markedet så raskt som mulig».

Lakse- og fôrnæringen får bruke stoffet i en overgangsperiode. Sjømat Norge og produsentene av ethoxyquin får en siste mulighet til å vise at ethoxyquin er trygt.

I disse dager står mye på spill. Færøyske Bakkafrost produserer nå laks uten ethoxyquin, og Marine Harvest har erstattet ethoxyquin i noen typer laks, men det koster penger. 

I et notat fra den norske regjeringen, som kommentar til at EU faser ut stoffet, uttrykkes bekymring: «Fiskemelindustrien (IFFO) har selv beregnet en økning i kostnader på 2,5-8,5 prosent ved bruk av alternativer til EQ. Denne kostnaden blir sannsynligvis overført til fôrprodusentene, og da spesielt fiskefôrprodusentene», skriver regjeringen på sine nettsider. «De vil sannsynligvis oppleve begrenset tilgang og økt pris på fiskemel. Dette vil igjen føre til økte fôrpriser, som gir økte driftskostnader for norske fiskeoppdrettere.»

Kan Norge overbevise verden om at ethoxyquin er trygt? 

Ny forskning leveres nå inn til EU. I de siste forsøkene som er levert inn, har Nifes oppdaget en rekke nye metabolitter. Deres egenskaper er ukjent.

 

Før saken gikk i trykken, spurte vi Victoria Bohne om en kommentar. Hun skrev kort på e-post at tiden ved Nifes fortsatt preger henne, det finnes eks-kolleger som ikke hilser. Hun opplyste at hun fortsatt har data på rotteforsøkene hun ikke fikk avsluttet. Materialet skal vise at hannrottenes testikler svulmet opp, og at ethoxyquin samlet seg i rottenes hjerner. Nifes vil ikke kommentere dette.

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. For mer godt lesestoff: Bli abonnent

Annonse

Mer fra Aktuelt