Stusser De over noe? Nøler De? Eller er De kanskje i en forfjamselsesfase? Ja, så ville De inntil for få år siden ha uttrykt dette på norsk ved bokstaven ø. «Ø, nei, det var nok ikke meg. Det var Rigmor.» Dette gjaldt i skrift som i tale, men skriftlig ble ø'en ofte supplert med en h og vi fikk: «Øh, nei, det var nok ikke meg, det var Rigmor.» Politikere som lette etter ordene når de ble stillet til veggs av fjernsynets Per Ståle Lønning, fikk høre at de øet. Mens denne vår 28. bokstav nyter en voksende popularitet utenlands, er den i funksjonen som stussingens interjeksjon på norsk blitt erstattet av et eh. Vi har fått «Eh, nei, det var nok ikke meg, det var Rigmor.» Urban Dictionary viser til Canada som eh-ingens opphav og kaller eh et artikulert spørsmålstegn. Det norske akademis ordbok oppfører både ø, øh og eh som interjeksjonen for forfjamselse, usikkerhet og vanskeligheter med å finne passende ord. Utmerket alt sammen, men angående det muntlige: Hør etter hvor få det er som klarer å eh-e uten samtidig å smile, noe som i samtalepartnerens sanseapparat fører til en krig øret og øyet i mellom der øyet ofte går av med seieren. Det gjør at alt som innledes med et eh, blir oppfattet som en hån mer enn meningen var. Vi har altså med en snikende gift å gjøre.