Annonse
12:49 - 07. mars 2018

Vi sees i 8. mars-toget!, skriver Hannah Helseth

Vi sees i 8. mars-toget, skriver Hannah Helseth.

Annonse

KJØNNSLIV

  • Kjønnsliv er en spalte om kultur og biologi, feminisme og anti-feminisme, kjærlighet og kjærlighetskamp. 
  • Spaltistene er Marianne Nordli, Eline Lund Fjæren, Nazish Sbeen Khan, Kyrre Watne og Hannah Helseth.

Likestilling er det flerkulturelle demokratiets hodepine, har den norske forskeren Tordis Borchgrevink skrevet. For tiden ser vi at skribenter og politiske aktivister som Sumaya Jirde Ali utsettes for de mest ekstreme migreneanfallene. For omtrent ett år siden skrev Ali i Aftenpostens ungdomsspalte: 

Jeg er blant de kvinnene som man stadig snakker for og om, men sjelden med. Jeg er blant de kvinnene du mener trenger frigjørelse. Jeg er den svarte, undertrykte, tilslørte muslimske kvinnen.

Innlegget manet til solidaritet mellom minoritetsfeminister og etnisk norske feminister, og hun mente at anklager om svik heller burde rettes mot myndighetene enn mot feministiske aktivister. 

Det siste året har Ali gitt ut en kritikerrost diktsamling, hun har debattert med Sylvi Listhaug på NRK og skulle denne uken deltatt på en rekke 8. mars-arrangementer. Hun er tyve år – og en stjerne. Men, som mange nok har fått med seg, har hun måttet ta en pause fra offentligheten etter at et høyreradikalt nettsted har angrepet identiteten hennes. Truslene mot henne har eskalert. Stjernen ble et blår i øynene på dem som ønsker å smykke seg med at kamp mot kvinneundertrykking i minoritetsmiljøer er kamp mot all innvandring. For Ali vil, i likhet med de skamløse jentene Sofia N. Srour, Amina Bile og Nancy Hertz, ikke la seg bruke for å stigmatisere grupper i integreringsdebatten. Samtidig er de feminister som vil bekjempe patriarkatet og vold i alle dets former. Disse jentene forsøker å kombinere to agendaer – som dessverre er blitt holdt fra hverandre i norsk medieoffentlighet.

Disse jentene forsøker å kombinere to agendaer – som dessverre er blitt holdt fra hverandre i norsk medieoffentlighet.

Jeg har forsket på muslimers argumenter for kvinners rettigheter i norsk medieoffentlighet fra 2000 til 2012. Det vil si at jeg har samlet alle tekster som er skrevet av muslimer i den redigerte offentligheten i et arkiv som utgjør 239 tekster, og analysert dem. Før jeg begynte med analysen, gjorde jeg intervjuer med aktører som har deltatt i mediedebatten. Særlig ett intervju satte spor i studien. Hun jeg snakket med, begynte å gråte midt i samtalen. Ikke stille og stolte tårer, slik som heltinner gråter på film, men med tydelig smerte. For henne virket det ikke som om  truslene var verst – det var problemet med å uttale seg uten å bli mistenkeliggjort. Hun beskrev en kryssild mellom to typer anklager. På den ene siden ble hun anklaget for å svikte voldsutsatte minoritetskvinner ved å kritisere stereotype forestillinger om at alle muslimske kvinner er undertrykt. På den andre siden ble hun kritisert for å spre rasistiske fordommer når hun kritiserte tvangsekteskap og negativ sosial kontroll.

I  tekster skrevet av muslimer om kvinners rettigheter i perioden 2000 til 2012, er det dominerende søkelyset i argumentasjonen et enten – eller. Enten argumenteres det imot etnisk eller religiøs diskriminering, eller så fremmes det kritikk mot hijabtvang, æresdrap, tvangsekteskap og andre former for kvinneundertrykking. Selvsagt finnes det unntak, men den dominerende tendensen er at temaene holdes adskilt. Vi kan ikke snakke om alt alltid, men disse temaene er tett vevet sammen, særlig hvis du er en kvinne med minoritetsbakgrunn. I analysen fant jeg at aktørene svarer på anklager om å ha skjulte agendaer, enten for å spre fordommer eller for å skyve patriarkalsk vold under teppet i det flerkulturelles navn. De forsvarer seg imot en både uttalt og uuttalt mistenksomhet. Selvsagt gjør dette noe med både debatten og aktørenes utsatthet. Jeg tror det er vanskelig for en hvit aktivist å forstå belastningen som følger med å stå i kryssilden hvor du ikke helt tilhører den feministiske bevegelsen og heller ikke anses som en som bekjemper rasistiske fordommer.

De forsvarer seg imot en både uttalt og uuttalt mistenksomhet.

Ordtellingen av hvilke ord som muslimske aktører anvender i tekstene, viste at ordet «jeg» ble brukt 1301 ganger, mens ordet «velferdsstat» ble brukt fire ganger. Dette er å ta ord ut av sin sammenheng, men analysen peker på hvilke rettighetskamper og politiske kollektiver muslimer som skriver om kvinners rettigheter får være en del av. Du har ikke en sterk bevegelse i ryggen, du er et «jeg».

Når mediedebatten preges av polariserte posisjoner som tvinger sine kategorier på de muslimske feministene — når de blir brukt i andres kamper — blir de enda mer alene. Dette tror jeg er en av grunnene til at såpass mange minoritetskvinner er blitt truet ut av offentligheten. Ulver som angriper, kan lukte dem som står utenfor flokken. Høyreradikale feige trusler bør møtes ved å gjøre flokken større. Så jeg håper vi sees i 8. mars-toget!

Hannah Helseth er forfatter med doktorgrad i sosiologi.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.