Annonse
16:49 - 08. mars 2018

Slapp av, mor, du føder ofte nok, skriver Sigve Indregard.

Slapp av, mor, du føder ofte nok, skriver Sigve Indregard.

Annonse

Hør mer om fødselspresset på Morgenbladets podkast:

Alarmen går, på vegne av færre og færre: Ny statistikk viser at norske kvinner føder færre barn. For ti år siden kunne man forvente 1,9 foll fra hver kvinne man plantet, mens i 2017 slentrer det «samlede fruktbarhetstallet» inn på 1,6.

Det har fått selv Statistisk sentralbyrå til å ta på seg sin aller mest gravalvorlige mine. «Rekordlav fruktbarhet», annonserer de, og holder det sammen med en figur som viser Fallet. Den viser en linje tilbake til fordums storhet: 2,5. Året var 1970.

Det aller mest private, om et par ønsker å få barn eller ikke, er dypt politisk. Kvinnene er ikke bare gravide, de er skjebnesvangre. Lave fødselstall truer nasjonen.

På venstresiden er det høyresidens kutt i pappapermisjonen som har satt en demper på lysten. De kristelige er sikre på at sæden er spilt på grunn av familieverdienes forvitring. På høyresiden er det venstresidens motstand mot at kvinner skal få «fleksibilitet» (les: deltid) som er spiralen i  befolkningsmaskinens tannhjul. Og enda lenger ut i avkrokene er det homofilien, vaksinene, dekadansen. Alle ser sine egne politiske fiender som proppen i fødekanalen.

Men hva om det egentlig ikke fødes for få barn likevel?

Ideen om at den arbeidende kvinnen og den familiekjære, fødende kvinnen står i motsetning til hverandre, er falsk.

«Rekorden» og Fallet er sjokkerende om man kutter aksen på et bestemt sted. Men i den historiske statistikken kan man finne tall for periodene før. I 1930-årene var fødselsratene i Norge mer som nå. Det tiåret har også mange andre fellestrekk med 2010-årene: en dyp finanskrise – etterfulgt av oppgangstider, ja vel – men fortsatt dyp uro og usikkerhet. Det er økonomien, stupid. 

Noen vil kanskje finne lite trøst i dette, med den innvendingen at 1930-årene endte i et sivilisatorisk sammenbrudd. Det er sant, men det skyldtes neppe for lave fødselsrater. Nazi-Tyskland hadde betydelig høyere fødselstall enn Norge, og begrunnet erobringskrigene sine med behovet for Lebensraum for flere ariske barn.

Nazister bør generelt holdes utenfor diskusjoner om demografi. La oss derfor gå tilbake til vår tid og våre forklaringer. Krigens slutt ble feiret med en babyboom i hele den vestlige verden. Det sammenfaller (igjen!) med en kraftig og varig økonomisk oppgangstid. Men andre faktorer påvirket også tallene. Abort er en faktor når fødselstallene faller i 1970-årene. Det ble lovlig i 1964 som en søkbar ordning, og fra 1978 som en selvbestemt rett. En effekt av det? Stupende tall for tenåringsgraviditeter.

Men abortloven kom ikke rekende på en fjøl. Den kom sammen med den kulturelle revolusjonen 1968. Kampene for kvinners rettigheter rokket ved lovverket, men rystet enda mer i tradisjonalismens makt og seksuelle dogmer. Det ga kvinnene mulighet, både kulturelt og praktisk, til å velge bort livet som fødeku. Effekten var nærmest umiddelbar. I 1983 var fødselstallet nede på omtrent samme nivå som i 2017.

Situasjonen før disse revolusjonene var kanskje bra for brutto nasjonalprodukt, men det var på ingen måte verdt kostnaden, betalt av unge kvinner i form av ufrihet, overstyring, knuste ambisjoner, samt – bokstavelig talt: blod, svette og gulp.

Det er helt urimelig at kvinner påføres skyld og skam, i en slags konservativ rekyl, på grunn av valg som i seg selv er moralske goder. 

Det er likevel god grunn til å lete etter de politiske løsningene som faktisk gjør det mer attraktivt å få barn. Etter 1980-årenes bunnivå har fødselstallet svingt litt opp, og nå ned igjen. Den mest sannsynlige hypotesen er at svingningene på kort sikt skyldes økonomi, men det kan også være at trenden på lang sikt er litt nedadgående. 

Norge var lenge et unntak i Europa, med høyere fødselstall enn for eksempel Storbritannia, Tyskland og Italia. Sannsynligvis har det sammenheng med velferdsstaten. Gode ordninger for jobbsikkerhet, trygd og inntekt, kombinert med barnehager og systemer for mødrehelse i verdensklasse, gjorde at barn sjeldnere måtte prioriteres bort. Disse forklaringene er velkjente. 

I 1930-årene var fødselsratene i Norge mer som nå.

La oss stoppe opp og beundre hvilken usannsynlig dobbelteffekt dette hadde: Norge klarte både å ha relativt høye fødselstall og ha en skyhøy yrkesdeltagelse for kvinner. Ideen om at den arbeidende kvinnen og den familiekjære, fødende kvinnen står i motsetning til hverandre, er falsk. I tradisjonelt katolske land, der arbeidslivet ikke legger særlig godt til rette for foreldre med omsorg for små barn, kunne man kanskje tro at kvinnene valgte hjemmet og barnet, og dermed endte opp med høye fødselstall, men lav yrkesdeltagelse.

Virkeligheten er den motsatte. Der Norge nå har mild panikk for fruktbarhetstallet 1,6, har Italia, Spania, Polen og Hellas 1,3.

På Haukeland sykehus i Bergen har de satt seg et mål. Når et nytt bygg er på plass i 2022, er sengeposter erstattet av såkalte «multirom», muligens basert på fysikkens teorier om multiverset, samlingen av mulige universer. Uansett: Da skal førti prosent av fødende kvinner sendes hjem fra sykehuset etter seks til åtte timer.

Det er ingen forunt å ha full oversikt over hvorfor kvinner og menn velger som de gjør. Men det kan være lurt å lytte til kvinnene som trykker ut ungene mens de trykkes gjennom fødeavdelingen. I Dagbladet beskrev Ida Jackson følelsen av barsel-skam i møte med et system som skal «produsere» mange fødsler. Hennes erfaring ble et plagsomt og komplisert unntak, med keisersnitt og mer enn tilmålte tre dagers «liggetid». «Jeg følte meg som en mislykket mor, en sosialdemokratisk sviker. Jeg ville så gjerne være en flink førstegangsmor.»

Før kunne ikke slike som Jackson bestemme selv hvor mange fødsler de skulle gjennom. Når de nå kan bestemme, virker det ikke helt urimelig at opplevelsen påvirker lysten til å gjenta det.

Verden har mer enn nok barn, så det er ingen grunn til panikk.

I alle fasene – graviditeten, barselen, spedbarnstiden – er det nå et trykk mot mor. Sykmeldinger under graviditeten skal reduseres, det er for luksuriøst. Tiden på sykehuset skal ned, det er for dyrt. Og i månedene etterpå er det en seier jo tidligere mor er tilbake i jobb, mens alle mulige incentiver skal prøves ut for å få far til å være hjemme.

Nettoeffekten er at det blir mindre attraktivt for kvinner å få barn. Det er ingen grunn til å være overrasket over at det fører til færre fødsler.

Lystig kopulering i etterkrigstiden har gitt oss Eldrebølgen. Den store, stygge kulen på demografien forplanter seg utover 2000-tallet i form av mange gamle. Selv om eldrebølgen til slutt flater ut, er det et «problem» til: Folk lever lenger. Med lavere fødselstall blir det færre igjen til å pleie, stelle, bygge og skatte. Derfor er det grunn til å heie på gode tiltak som øker barnetallet i landet.

Men ikke dermed sagt alle tiltak. Skammen, moralen og nasjonens angst, de tradisjonelle «metodene», trenger ingen gjenfødelse. Å smykke seg med høy fruktbarhet er en tradisjon som er uløselig knyttet til konstruksjonen av nasjonen, det mytiske fellesskapet der geografi, språk, kultur og genetikk går opp i én stor orgie. Nasjonens ære vokser og synker med folketallet.

Men egentlig er vi alle mennesker. Verden har mer enn nok barn, så det er ingen grunn til panikk. Antallet mennesker på kloden er tilstrekkelig til å unngå utryddelse. Det er snarere grunn til å spørre seg om veksten i mennesker på kloden er så stor at den truer vår eksistens. For selv om det er mulig å takle klimaendringene med ti milliarder mennesker på kloden, ville det vært lettere med syv. 

Barna er riktignok svært skjevt fordelt. I Somalia, for eksempel, er 62 prosent av befolkningen under 25 år. Der skaper det enda større problemer enn eldrebølgen.

Det er akkurat som om det finnes en slags vinn-vinn-mulighet her.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Aktuelt