Teknologi

Å motstå fristelsen

Hvor deilig hadde det ikke vært å slette Facebook-kontoen – fra jordens overflate! Det er fristende etter en uke der den nylige avgåtte justisministeren viste total forakt for norske politiske institusjoner, fordi hennes publikum jo er på Facebook. Fristende fordi effekten av algoritmene – hvordan de blindt ender opp med å hype opp alt som polariserer – begynner å bli skremmende. Og fristende fordi vi denne uken fikk bekreftet hvor ille misbruket av persondata faktisk er.

Facebook har som kjent solgt data til analyseselskapet Cambridge Analytica, så sistnevnte har fått informasjon om 50 millioner uvitende Facebook-brukere. Informasjonen ble brukt til å lage det de mener er «avanserte psykologiske profiler» av politiske velgere, og til å hjelpe Donald Trumps presidentkampanje. Cambridge Analytica-skandalen var dråpen som fikk begeret til å renne over for kritiske Facebook-brukere. Den kom etter et skred av avsløringer om Facebooks rolle under den amerikanske valgkampen, der Mark Zuckerberg først nektet for at han hadde laget et verktøy for russiske falske nyheter og politisk propaganda, før det demret for ham at det var sant. Denne uken falt verdien av Facebook-aksjene som en sten, 380 milliarder kroner på to dager.

For tiden går det en kampanje på Twitter med emneknaggen #deletefacebook. Folk sletter kontoene sine og oppfordrer andre til å gjøre det samme. Aviser som The Guardian og The Independent gir oppskrifter på hvordan komme seg ut av Facebook-universet, og som medgitt: Det er lokkende, som et mentalhygienisk tiltak.

The New York Times har imidlertid en annerledes, og interessant, vinkel på boikotten. Avisen mener en slik flukt vil forsterke en parallell politisk trend: den økende ulikheten i verden. At verdens øvre middelklasse bruker Facebook, er kanskje det viktigste pressmiddelet mot overvåkning, mangel på personvern, ekkokamre og falske nyheter. Uten «eliten» kan et mer hensynsløst Facebook teste ut alskens algoritmer – på innbyggere i fattigere land, uten en fri presse.

The New York Times-skribent Sheera Frenkel formulerte det slik på Twitter: «Hvis du vil slette Facebook, vær så god. Bare vær klar over at du har et privilegium.»

Faktum er jo at Facebook er en global makthaver, uten historiske sidestykke, som for mange ikke kan velges bort. Mange fattige områder er helt avhengige av verktøyet til holde samfunnet gående, til å finne jobber og til å organisere arbeidet. Og selv om propaganda og falske nyheter er et problem overalt, har det vist seg, for eksempel i et land som Sri Lanka, at befolkningen er blitt mer eksponert for rykteflommer og desinformasjon når Facebook ble stengt av.

Infrastruktur er aldri nøytral, den skaper sosiale og politiske strukturer. Vei og jernbane, energi, rent vann, kommunikasjonskanaler; i ny infrastruktur ligger kimen til ny likhet – eller skjevhet. Historisk kan eieren ha vært privat eller statlig, det har aldri vært noen garanti mot en forskjellsbehandling som starter fra grunnen av. De rike og mektige har alltid kunnet trekke seg vekk til sine egne lommer, forskanse seg bak gjerder, og kjøpe seg sikkerhet, private veier og behagelige kulturuttrykk. Det er avgjørende at ulike samfunnsklasser deler infrastruktur.

Derfor er det viktige nå ikke å prioritere sine private mentalhygiene og glemme at det finnes en monopolist som Facebook, men å fortsette å presse selskapet til strengere personvernregler, til å betale skatt, akseptere reguleringer og jobbe frem demokratiske algoritmer. Å slette Facebook, sletter ikke Facebook-problemet. Hadde det bare vært så enkelt.

LL

Mer fra Teknologi