Annonse

Annonse

11:53 - 14. mars 2018

Min kjære datter, ingenting i verden er viktigere enn deg, skriver Nazish Khan.

Min kjære datter, ingenting i verden er viktigere enn deg, skriver Nazish Khan.

KJØNNSLIV

 

Kjønnsliv er en spalte om kultur og biologi, feminisme og anti-feminisme, kjærlighet og kjærlighetskamp. 

Spaltistene er Marianne Nordli, Eline Lund Fjæren, Nazish Sbeen Khan, Kyrre Wathne og Hannah Helseth.

 

Ordet «tidsklemme» er et relativt nytt begrep i språket. I dagens likestilte samfunn skal det, ideologisk sett, være mulig å få til et givende familieliv, yrkesliv og fritid. Likevel er det mange som føler seg fanget i tidsklemmas jernhånd. Jeg er ikke noe unntak. 

Jeg har i flere år strevd etter å oppnå det ideelle liv, hvor jeg klarer å være til stede til enhver tid for familien, jobben og mitt sosiale nettverk, samtidig som jeg skal delta aktivt i offentlig debatt. 

Det er en forventning, en uformell norm som svever som en usynlig sky over hodet: Du er bare vellykket om du er perfekt på alle måter. Du skal være flink på jobben, du skal ha et yrende sosialt liv, hjemmet ditt skal være uten et fnugg av støv, barna dine skal være veloppdragne og du skal være følelsesmessig og personlig engasjert i barnas liv, være til stede på alle deres aktiviteter og passe på at familien har et sunt kosthold. Selv skal du se sporty og fantastisk ut, du skal ha tid til å trene. Sliten eller deprimert er ikke alternativer. For da er det du som ikke klarer å prioritere riktig og disponere tiden din på en konstruktiv måte.

 

Det var en helt vanlig kveld i desember 2010 som ble min wake-up call. Plutselig oppdaget jeg fraværet av en liten kveldsrutine som var av enorm betydning for meg. Memona, min datter på ti år hadde sovnet for lengst uten å komme bort for å si god natt og gi meg den behagelige klemmen sin. Da jeg tenkte meg om innså jeg at hun ikke hadde gjort dette på flere dager. 

Jeg hadde gått fra å være en omsorgsfull mamma til å bli en robot som utførte de daglige pliktene.

Den daglige rutinen min begynte å rulle som en film i hodet. Jeg jobbet heltid på Nav, hadde to barn i barnehagen og to på skolen. Når vi kom hjem, var det fullt kjør med middag, lekser, aktiviteter, bobledresser og regntøy som måtte vaskes og leveres i barnehagen. De yngste barna tok mye av tiden, den eldste hadde akkurat begynt på ungdomsskolen og trengte hjelp med lekser. 

Det gikk opp for meg min samtale med Memona de siste ukene hadde vært: «Har du gjort leksene dine? Har du spist? Vent litt, Memona, nå er det leggetid.» Det kjentes som om noen hadde sparket meg hardt i magen. Jeg hadde gått fra å være en tilstedeværende og omsorgsfull mamma til å bli en robot som utførte de daglige pliktene både hjemme og på jobb. Det var for få timer i døgnet.

 

Refleksjonsprosessen fortsatte. Trivdes jeg med å leve slik? Hvor jeg var stresset fra jeg sto opp til jeg la meg på kvelden? Alltid med dårlig samvittighet over å ikke ha nok tid til familien, vennene mine, og ikke minst meg selv? 

Nei, det gjorde jeg ikke. Jeg skjønte at for å få bedre livskvalitet måtte jeg ha det godt med meg selv, og for å oppnå dette måtte jeg løsrive meg fra andres definisjoner på det å være vellykket.  Jeg bestemte meg for ta pause fra arbeidslivet i ett år. Det året skulle jeg bruke på å pleie meg selv, skrive og ha rikelig med tid til familien og vennene mine. Riktignok fikk min ektefelle kaffen i halsen da jeg fortalte ham om min avgjørelse. Heldigvis forsto han at dette var noe jeg trengte å gjøre, at det var viktig for meg. Økonomien ville bli noe turbulent, men vi ville klare oss.

Min kjære Memona, jeg vet det har vært tider hvor du har følt deg usynlig.

Når stress blir en del av hverdagen, er det ikke fordi den er naturlig for oss, men fordi vi har stresset så mye at det er blitt en automatisert og ubevisst blitt del av adferden vår. Kroppen vår er da i konstant beredskap. Jeg opplevde å få anspente muskler, vonde ledd som var blitt betente av å være i konstant beredskap. Nattesøvnen min var forstyrret. Jeg følte meg tappet for energi, var slapp og sliten. 

Ved å tre ut av den onde sirkelen, og ikke jobbe et år, klarte jeg å øke min livskvalitet slik at jeg opplevde en indre ro som ga meg en sann glede i livet. Hvor det å ha overskudd og tid barna mine, mannen min og meg selv ga meg en følelse av å være tilfreds, være hel, være vellykket. Jeg angrer ikke et sekund på avgjørelsen.

Min kjære Memona, jeg vet det har vært tider hvor du har følt deg usynlig. Men du skal vite at det har du aldri vært. Når jeg sier at jeg er glad i deg, sier jeg ikke det av vane. Jeg sier det fordi jeg vil minne deg på at ingenting i verden er viktigere enn deg.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. For mer godt lesestoff: Bli abonnent

Annonse

Sommerkampanje med 50% rabatt på abonnement. Trykk her for bestilling.

Mer fra Aktuelt