Annonse
12:37 - 27. mars 2018

Mer enn å holde en rose

Vi må gjøre mer enn å holde en rose, skriver Lan Marie Nguyen Berg.

Der hvert skudd som gjaller gjennom høyttalerne får det til å rykke i kroppen, skriver Lan Marie Nguyen Berg. Foto: Agnete Brun / Paradox
Annonse

Lan leser nyhetene

Politikere leser nyheter med rødpenn.

Faste skribenter i spalten: Sveinung Rotevatn fra Venstre, Lan Marie Nguyen Berg fra Miljøpartiet De Grønne, Alexander Zlatanos Ibsen fra Høyre og Magnus Marsdal fra tankesmien Manifest.

Forrige uke så jeg filmen om Utøya. Filmen beskriver et traume som føles nært. Daglig møter jeg kolleger som svømte, som gjemte seg, som ble plukket opp av småbåter eller som tok imot sønderknuste foreldre på Sundvollen hotell. I likhet med nordmenn over hele landet har jeg grudd meg og grått meg gjennom den halvannen times dramatisering av hendelsene. Der hvert skudd som gjaller gjennom høyttalerne får det til å rykke i kroppen.

Jeg var tett på terroren, bokstavelig talt, den gangen for snart syv år siden. Trykkbølgen fra eksplosjonen i Regjeringsbygget fikk kontorbygningen jeg jobbet i til å riste. Jeg så glasset som singlet nedover etasjene og ned på fortauet ved postkontoret på Youngstorget. En kvinne som løp desperat mens hun dyttet barnevognen foran seg i glassregnet.

Oslo føltes ikke helt lik etterpå. Rosetoget, blomstene som fylte gatene, domkirka. Byen ble mer min, vakrere. Men den var full av vonde minner. De stengte gatene, igjenspikrede vinduer, den knuste klokken på Youngstorget. Pizzasjappa på Grønland, der jeg så de første ubegripelige TV-bildene fra Utøya.

Sjokket fra terroren ble etterfulgt av debatt. Vi måtte få et nytt blikk på farlige ideer som lenge hadde ulmet i ytterkanten av den norske offentligheten. Breivik var drevet av en form for hat vi ikke hadde sett siden det rystende drapet på Benjamin Hermansen. Nok en gang samlet folkemassene seg i Oslo for å vise samhold. 120 000 deltok i rosetog. Men til tross for samholdet – og viljen til å adressere holdningene bak terroren – var det noe som forble uforløst.

Vi er mange som har hatt en klump i magen siden 2011, fordi vi har sett at debattklimaet på mange måter er blitt verre. Vi har hatt vintre der Pegida har demonstrert ukentlig utenfor Rådhuset. Mange av de mest ekstreme stemmene har tatt på seg slips og dress, og gjort om bloggene til noe som til forveksling ligner på ekte nyhetssider. Retorikken har hardnet til, ikke bare ytterst på fløyene. Konspirasjonsteoriene mot Arbeiderpartiet har fått større plass, også i det vanlige politiske ordskiftet.

Vi har hatt vintre der Pegida har demonstrert ukentlig utenfor Rådhuset.

I årene  etter 22. juli var slagordet at «troll sprekker i sola». Peder «Fjordman» Jensen, som er en av de mest siterte i Breiviks manifest, fikk spalteplass i landets aviser og bokstipend av Fritt Ord. Det samme fikk veldig mange andre stemmer som tidligere kanskje ble sett på som for ekstreme. De samme konspirasjonsteoriene, fremmedfrykten og rasismen har fortsatt å spre seg. Ikke bare på Breiviks kuriøse favorittnettsteder, men på facebooksider, i kommentarfelt, på «alternative nyhetssider» og fra tid til annen i etablerte mediekanaler.

Foraene som fikk Breivik til å føle seg som en del av noe større, har fått mer legitimitet. Forskere anslår at 30 000 nordmenn deltar på innvandringskritiske «hatsider» på nett. I dag velger mange av oss å unngå debatter i kommentarfeltene fordi prisen for å delta er for høy til at det føles verdt det. Da blir det tryggere å vende tilbake til ekkokammeret sitt, der de fleste liker og deler.

Foraene som fikk Breivik til å føle seg som en del av noe større, har fått mer legitimitet.

Den mer ufiltrerte nettdebatten er også blitt verre. Ekkokamrene er vanskeligere å nå inn til, og vi blir alle plassert i separate bobler. I min nyhetsstrøm på Facebook finnes det ingen latterliggjøring av meg selv, det finnes ingen usmakelige angrep på muslimske eller mørkhudede samfunnsdebattanter, og det finnes ingen som hyller Sylvi Listhaug. Jeg aner ikke om mine egne budskap når ut til alle dem jeg ønsker å kommunisere med. Sosiale medier kunne gjort offentligheten mer åpen, men bidrar til å plassere oss i enda mer lukkede rom.

Det er få levende ting som sprekker i sola. Nå som våren kommer, kjenner vi selv solas virkelige effekt: den gir oss liv og energi. Konspirasjonsteorier og mistenkeliggjøring har ikke blitt mindre utbredt av å få bedre plass, enten det er i et debattstudio, på tv, i avisene, eller på facebooksiden til Norges (tidligere) justisminister. Troll finnes bare i eventyr.

Det er få levende ting som sprekker i sola.

Derfor føltes det som om noe løsnet da jeg kom hjem fra Utøya-filmen, og skrudde på TV-en til Debatten på NRK. På skjermen var Helen og Tonje, overlevende fra terroren. Det var både vondt og godt å se dem stå der. Endelig kunne de ta bladet fra munnen og snakke om holdningene til terroristen, og hvorfor regjeringens lettvinte håndtering av Listhaugs retoriske overtramp var uakseptabel. 

Det ville vært vanskelig å fatte i 2011 at debatten om ideologien bak terroren ville starte først nå. Men kanskje er det ikke rart at det har tatt tid å summe seg, og finne fotfeste. Debatten kommer sent, men godt. De overlevende fra Utøya kan ikke bli en tapt generasjon. Vi trenger deres stemmer. Vi trenger å gjøre ting som koster oss mer krefter enn å holde en rose i hånda på en støttemarkering. Vi må minne oss selv og hverandre på at angrepet den 22. juli var et angrep på Arbeiderpartiet – motivert av fremmedfrykt og konspirasjonsteorier som stadig finnes blant oss. Og at vi ikke har lært av terroren før disse farlige ideene er fullstendig delegitimert i det politiske ordskiftet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.