Kommentar

Vi vil få høyere strømregning og lavere sysselsetting – og i tillegg må vi betale for det, skriver Magnus Marsdal.

---

Magnus leser nyhetene

Politikere leser nyheter med rødpenn.

Faste skribenter i spalten: Sveinung Rotevatn fra Venstre, Lan Marie Nguyen Berg fra Miljøpartiet De Grønne, Alexander Zlatanos Ibsen fra Høyre og Magnus Marsdal fra tankesmien Manifest.

---

Jeg satt med en kaffekopp og scrollet på vg.no, da noe uventet fant sted: Jeg la merke til noe. «Advarsel!», leste jeg. «Folk flest loppes og det er noe EU har bestemt, hevder aktivister.» Oj. «Men de kjemper egentlig for særinteresser.»

Saken som kommentator Astrid Meland i VG skriver om, er at regjeringen vil legge Norge inn under EUs Energibyrå. Det vil si at EU skal få økt innflytelse over vår viktigste evigvarende ressurs, vannkraften. Å bite seg merke i at VG ivrer for EU, ville vært som å legge merke til at det er oksygen i luften. Nei, det var argumentene jeg la merke til.

«Det er helt legitimt å kjempe for billig kraft til norsk industri», begynner Meland, men «særinteresser har aldri hele landets beste i tankene». Særinteressen hun snakker om er den kraftforedlende industrien, bygd på norsk vannkraft, som eksporterer for 118 milliarder kroner i året, skaper tusenvis av grønne arbeidsplasser og det industrielle grunnlaget for innovasjon og næringsutvikling i framtidsrettede bransjer.

Meland vil ha slutt på at disse særinteressene nyter godt av Norges naturgitt lave kraftkostnader. I stedet skal vi gjøre som EU vil, og la kraften strømme mest mulig uhindret ut av landet. Bare kraftselskapene får solgt denne råvaren «til høyest mulig pris», er det revnende likegyldig, tror Meland, om den driver norsk eller tysk industri.

Å bite seg merke i at VG ivrer for EU, er som å legge merke til at det er oksygen i luften.

Ifølge VGs kommentator, er det bare «aktivister», (du vet, de med så mye engasjement at det ikke blir pass til kunnskap), som prøver å motsette seg EUs planer for norsk kraft. «Om industrien likevel ikke kan betale det norsk kraft er verdt,» opplyses aktivistene, «så er heller ikke industrien lønnsom for Norge.»

Jeg la merke til akkurat dette argumentet fordi jeg lærte på barneskolen om noe som het I-land og U-land. I-land betydde «industriland». Det var land med produktiv industri som foredler råvarer til mer avanserte og lønnsomme produkter. De var rike. Utviklingslandene hadde lite industri. De eksporterte råvarene sine direkte. De var fattige. Vi syntes synd på de som bodde i U-land.

Siden Norge befinner seg langt fra de store markedene, med en vanskelig geografi og høye transportkostnader, er det bare takket være visse nasjonale fortrinn at vår prosessindustri kan eksportere for hundretalls milliarder. Det viktigste av disse er industriens lave og forutsigbare energikostnader.

Derfor kunne jeg ikke unngå å legge merke til at VGs kommentator anbefaler Norge å prioritere ren råvareeksport av vannkraften like høyt som vi prioriterer å bruke den til industriutvikling. Elkem genererer åtte milliarder kroner i omsetning, med 1530 egne arbeidsplasser og ringvirkninger i milliardklassen, ved å foredle norsk kraft til industri. Solgt som råvare, er den samme kraften verd omkring en milliard. Og null arbeidsplasser i Norge.

Når Meland bagatelliserer prisøkningen som vil følge av to nye eksportkabler, det er jo bare «noen få øre», glemmer hun å nevne for VG-leserne at hvis Statnetts anslag på seks øre slår til, betyr det rundt 2,4 milliarder kroner i økte kostnader for prosessindustrien . I tillegg kommer utgiftene til selve utbyggingen av eksportlinjer. Disse kostnadene velter kraftprodusentene over på strømregningen til norske huststander og virksomheter, via økt nettleie.

Med andre ord: Du og jeg blir satt til å subsidiere en utbygging som skal gi oss høyere strømregning og lavere sysselsetting. «Det høres rett nok ikke slik ut,» vedgår Astrid Meland, «men det er slikt som egentlig kommer forbrukerne til gode». Det første har hun i alle fall rett i.

Du og jeg blir satt til å subsidiere en utbygging som skal gi oss høyere strømregning og lavere sysselsetting.

Forslaget om å underlegge Norge EUs Energibyrå har høring i Stortinget på fredag. Ifølge jusprofessor Eivind Smith (UiO) krysser det en grense i Grunnloven å avgi suverenitet på den måten som regjeringen har foreslått. Forslaget krever tre firedels flertall i Stortinget, mener Smith. Det fnyser Høyre av. Da ville det jo bli nedstemt!

Det spennende i denne saken, er om Jonas Gahr Støre vil slutte seg til «aktivistene». Mer sannsynlig er det at han stiller med samme standpunkt som EU og Høyre. Det fungerte jo så bra for Ap i valgkampen.

Mer fra Kommentar