Samtid

– Som å sammenligne epler og bananer

Ifølge en ny studie er de færreste av kartleggingsprøvene som brukes i norsk skole godt kvalitetssikret. Ingjerd Høien-Tengesdal i selskapet Logometrica sier fremstillingen av resultatene er unyansert.

Fredag skrev Morgenbladet at en ny gjennomgang fra forskere ved Universitetet i Oslo viser at de fleste av testene norske skoler bruker til å kartlegge barnas ferdigheter i lesing, skriving og sosiale ferdigheter, ikke er pålitelige. Den jevnt over lave kvaliteten er «svært bekymringsfull», heter det i forskningsartikkelen. Etter å ha lest studien uttalte Sten Ludvigsen, tidligere leder i Ludvigsen-utvalget (som utredet hva fremtidens elever trenger å lære), at «det er veldig alvorlige ting som påpekes», og at «resultatene åpner for at norske skoler feiltolker hva elever kan og hvordan de fungerer sosialt». Han ønsker seg nå et ekspertutvalg som kan vurdere problemet.

To oppfylte kravene. Kun to kartleggingsverktøy oppfylte alle UiO-forskernes kvalitetskrav på en tilfredsstillende måte. For de andre testene fant de gjennomgående at deler av kvalitetssikringen av påliteligheten (reliabilitet og validitet) enten ikke var tilfredsstillende, eller at den ikke var dokumentert undersøkt på en god nok måte. Og uten denne kunnskapen kunne man ikke vite hvor sikre testene egentlig var.

Men forskernes fremstilling av egne resultater er for svart-hvit, hevder Ingjerd Høien-Tengesdal, som har ansvaret for testutviklingen i selskapet Logometrica på Bryne i Rogaland.

– Studien er nyttig, og på mange måter er den glimrende, men den viser jo nettopp ikke at kvaliteten på alle disse testene er dårlig. Det den viser, er at kvaliteten er sprikende, sier hun.

Høien-Tengesdal mener gjennomgangen viser at flere av de eksisterende norske leseprøvene er svært gode, selv om det er et potensial for forbedring. Ikke minst mener hun Morgenbladets journalistikk ikke får frem at de mange testene som i avisoppslaget ble rubrisert som «for dårlige», er svært forskjellige seg imellom, både med hensyn til kvalitet og formål.

For eksempel står Logometrica bak Ordkjedetesten, som var en av dem som kom best ut av gjennomgangen. Dette var en av kun to prøver som ble bedømt til å ha «god» dokumentasjon på såkalt validitet, altså at testen virkelig måler det den skal måle. Men selskapet har også laget den mye mer omfattende leseferdighetsprøven Logos, som ble karakterisert som «god» eller «eksellent» på alle kriteriene bortsett fra validiteten, der den fikk dommen «utilfredsstillende» (inadequate). Høien-Tengesdal, som selv har skrevet en doktoravhandling om vurdering av leseferdigheter, mener det da er urimelig å karakterisere Logos som «for dårlig»,  slik det fremstår i faktaboksen i Morgenbladets artikkel.

– Er det ikke avgjørende at validiteten er sikret?

– Jo, absolutt! Og våre tester kjennetegnes nettopp ved det seriøse og omfattende standardiseringsarbeidet. Jeg reagerer på at en test som Logos, som bygger på et slikt grundig arbeid og på solid internasjonal forskning, kan bli veid og funnet for lett. Testen byr for øvrig på nøyaktig samme type validitetsanalyser som Ordkjedetesten, og den ble vurdert som «god», sier prøveutvikleren i Logometrica.

Hun er, naturlig nok, glad for at Ordkjedetesten scorer godt, men påpeker at dette er en helt enkel test som kun kartlegger evnen til å avkode ord på gruppenivå.

Vi får beskjed at det er et eller annet ved validitetsanalysen de ikke mener at er bra nok i Logos, men vi får ikke vite hva.

—   Ingjerd Høien-Tengesdal, testutvikler

– Det er tragisk hvis Skole-Norge nå tror at det er Ordkjedetesten de trenger. Den kan ikke sammenlignes med for eksempel Logos, som kan brukes til å stille en svært presis diagnose om dysleksi, sier hun.

Vil ha retningslinjer. Høien-Tengesdal støtter selv strengere kvalitetskrav til kartleggingsprøver, for eksempel gjennom en godkjenningsordning eller nasjonale retningslinjer, fordi ledelsen ved den enkelte skole ikke har kompetanse til selv å vurdere hvilke tester som er gode nok. Men hun mener den nye studien ikke gir grunnlag for å etterlyse nye tester. Isteden burde forskerne utfordre utviklerne til å supplere med de konkrete analysene de mener mangler. Her er det imidlertid et problem at forskernes artikkel er lite presis når det gjelder nøyaktig hva man mener ikke er godt nok ved de ulike testene, ifølge testutvikleren.

– Vi får beskjed at det er et eller annet ved validitetsanalysen de ikke mener at er bra nok i Logos, men vi får ikke vite hva. Dette gjør resultatene av studien vanskelige å følge opp.

Høien-Tengesdal sier forskernes gjennomgang generelt ikke tar høyde for at de ulike kartleggingsverktøyene er laget for forskjellige formål. Noen er for eksempel ikke ment å brukes som såkalt standardiserte psykometriske tester, men skal kun hjelpe lærerne til å systematisere egne observasjoner.

– Dermed blir de målt ut fra kriterier som det aldri har vært meningen at de skal oppfylle. Dette er som å sammenligne bananer og epler, og konkludere at eplene er best fordi de er rundest, sier Høien-Tengesdal.

Ikke praktikere.

Professor Monica Melby-Lervåg omtalte i Morgenbladet de som har utviklet de norske leseprøvene, som «velmenende praktikere».

– Dette gir et usant bilde. Flere av prøvene er utviklet av anerkjente forskere, som professor Torleiv Høien, og forskningsmiljøer, som Lesesenteret i Stavanger, sier Ingjerd Høien Tengesdal.

Mer fra Samtid