Pressen får nå økende kritikk for sin dekning av metoo-skandalene i politikken. Kritikken er kommet fra politikere, samfunnsforskere, medieforskere og psykologer. Og denne uken, da også flere varslere skrev i Aftenposten om hvilket press journalister har utsatt dem for – står det klart for oss at vi må lytte.
Pressens yrkesetikk er ikke umiddelbart lett å forstå for en vanlig moralsk borger. Den forvaltes gjennom Norsk Presseforbunds etiske regler – Vær varsom-plakaten (VVP) og Pressens Faglige Utvalg (PFU) – vi driver altså etisk selvregulering. Andre land misunner oss disse institusjonene, med rette, men for en alminnelig rettferdighetssans kan denne etikken likevel fremstå som teknisk og formalistisk. Ofte – når vi blir konfrontert med mangel på gangsyn, folkeskikk og empati – svarer vi ved å peke på kildevern og samtidig imøtegåelse: Vi har gjort alt riktig. Dette må sikkert være stusslig å høre på. For vi i pressen har stor makt, men hvorfor så liten evne til å analysere effekten av den? Pressefolk må vel kunne ta overordnede etiske diskusjoner uten å flikke på en paragraf i VVP? Hvordan bør profesjonelle kritikere takle kritikk?
Mer og mer begynner dette å ligne ansvarsfraskrivelse.
Noen av mediealderens mest utfordrende sider kan ikke behandles gjennom PFU eller VVP. Det samlede trykket enkeltmennesker møter når de havner i en nasjonal skittstorm, for eksempel, er det i dag ingen som tar ansvar for. Hver enkelt redaksjon kan og vil bare ta ansvar for sitt. Mer og mer begynner dette å ligne ansvarsfraskrivelse – som å si at global oppvarming ikke er ens eget problem fordi man bare har en bil selv. I en selvregulerende etikk er det jo nettopp mediene, og bare dem, som kan ta ansvar for totaliteten.
Nylig søkte Olav Terje Bergo – redaktør i Bergensavisen fra 1983 til 2009 – Presseforbundet om å granske Giske-dekningen. Han fikk avslag. I dag har vi også en Tonning Riise-sak og en Skei Grande-sak, og Presseforbundet bør – hvis det tar kritikken alvorlig – nå bruke sin initiativrett til å granske hele den politiske metoo-dekningen. Slikt har skjedd før: Forbundet nedsatte Brurås-utvalget til å granske mediedekningen av Tore Tønne for 16 år siden og laget en høring om såkalt sjekkheftejournalistikk etter Se og Hør-boken til Håvard Melnæs i 2007. Kanskje kan nettopp en slik praksis – at Presseforbundet oftere ber sine medlemmer om å løfte blikket – hjelpe oss til å oppdatere presseetikken. I dag, med nye, sosiale og alternative medier, må vi fastholde et samfunnsoppdrag som ikke har det virale som rettesnor.
LL