Annonse

Annonse

09:00 - 11. februar 2018

Politiet må slutte med raseprofilering, skriver Mohamed Abdi.

Politiet må slutte med raseprofilering, skriver Mohamed Abdi.

Profilering: Politiet er en av de offentlige instansene som fra før har stor tillit i innvandrerbefolkningen. Hvis politiet vil ha samme respekt og tillit om noen år, må det endre fremgangsmåte. Foto: Jon Eeg / NTB Scanpix

«Det virker som om politiet anklaget oss på bakgrunn av hudfargen og etnisiteten vår», sier de to de unge mennene som ble oppsøkt av politiet en lørdags ettermiddag på McDonald’s på Grorud. Guttene satt og spiste da en gjeng politibetjenter hadde bedt om legitimasjon uten å forklare hva det gjaldt, og deretter tatt én og én inn på do for ransakelse, før de til slutt ble fotografert foran alle de andre gjestene. Guttene var ikke de eneste på stedet – men de var de eneste som ble plukket ut. Det var selvsagt en vond opplevelse. Den ene av dem, Sami Hassan på 19 år, delte historien på Facebook før mediene plukket det opp.

Dette er siste kjente eksempel på raseprofilering fra Oslo-politiet. De færreste av nordmennene med etnisk minoritetsbakgrunn jeg kjenner, ble overrasket da historien kom ut. Mange har opplevd slikt tidligere: De stoppes som en «tilfeldig person» som «passer til signalementet», og selv når man følger prosedyren, får man ikke vite hva som er grunnen til at man blir stoppet, kontrollert og ransaket. Med andre ord: Saken fra Grorud er bare et symptom på noe strukturelt. Det gir dessverre et innblikk i minoritetsungdoms hverdag, hvordan de til stadighet blir oppsøkt av en offentlig instans med voldsmonopol.

Raseprofilering er en realitet for de av våre medborgere som er synlige minoriteter.

Illusjonen om at etnisk profilering, eller raseprofilering, er noe «amerikansk» – altså noe som ikke finner sted i vårt samfunn – må forkastes. I 2018 er det ikke lenger tvil om at raseprofilering er en realitet for de av våre medborgere som er synlige minoriteter. Men vi vet mindre om hvor stort omfanget er. Det skyldes primært at det finnes lite norsk forskning på raseprofilering. En annen viktig grunn er at Oslo-politiet ikke har gått inn for mye av det Organisasjonen mot offentlig diskriminering (Omod) har etterspurt i flere tiår: At politiet skal loggføre slike kontroller, og at disse «tilfeldige» skal få slags «kvittering» når de er blitt stoppet av politiet, hvor det står tid, sted og årsak til stopp/kontroll. Et slikt prosjekt ble i en kort periode forsøkt i Drammen for en del år siden, men det burde testes ut i Oslo og på Østlandet generelt.

I sin problematisering av raseprofilering har Omod siden 1990-tallet særlig rettet fokus mot det som kalles utlendingskontroll. Dette er et soleklart eksempel på en vanlig og nærmest akseptert form av raseprofilering i Norge: Man stopper tilfeldige fargede mennesker for å finne ut om de har lovlig opphold i Norge eller ei. I 2016 fortalte TV 2 om den unge studenten Moin Deljo, en norsk statsborger med afghansk bakgrunn, som på få år hadde blitt stoppet hele 30 ganger i utlendingskontroll. Hva gjør dette med et menneske? Hvordan skal man takle opplevelsen av å være krenket? Hva skjer med tilliten til politiet? Hvor effektivt er egentlig raseprofilering? Disse og flere spørsmål burde bli stilt.

Hva gjør dette med et menneske?

Politimyndighetene har ikke heller godt nok fulgt opp anbefalingen fra Den europeiske kommisjon mot rasisme og intoleranse (ECRI) fra 2008 om å undersøke omfanget av raseprofilering i Norge. At det i det hele tatt settes søkelys på dette, skyldes at Omod, Antirasistisk Senter og vanlige norske borgere med minoritetsbakgrunn selv tar det opp i  mediene. Den manglende kunnskapen hos Oslo-politiet om tematikken kommer frem i egne rapporter. Men i stedet for å ta tak i det og øke kunnskapen, velger politiledelsen heller å skrive ut utvidede fullmakter til politifolk i Oslo Øst, slik at de kan plage nordmenn med minoritetsbakgrunn med «nødvendige» kontroller.

Vi skal være klar over at det vokser opp en ny generasjon. Politiet kan ikke holde på slik hvis de ønsker at unge med minoritetsbakgrunn skal ha tillit til dem.

I en rapport fra Antirasistisk Senter (2017) slås det fast at «mange ungdommer i Oslo-området, særlig ungdommer med minoritetsbakgrunn, opplever at de blir stoppet ofte i angivelig tilfeldige kontroller, og at dette kan være belastende». 

Belastningen kunne, i eksempler som det fra Grorud, vært mindre hvis politifolkene som stoppet Hassan og Osei hadde lest sin egen politilov (paragraf 7a), som eksplisitt sier at «visitasjonen skal gjennomføres så hensynsfullt og skånsomt som mulig». 

Hvor skånsomt er det i grunn å ta mugshots av to ungdommer – ikke på stasjonen etter å ha blitt arrestert, men i full offentlighet på et spisested, og uten noen forklaring?  Hendelsen demonstrer jo det ungdommene sa: «Vi ble fremstilt som kriminelle.»

Hvis politiet vil ha samme respekt og tillit om noen år må det endre fremgangsmåte.

Denne typen eksponering er sterkt problematisk. Politiloven (§6) sier følgende: «Politiet skal opptre saklig og upartisk og med omtanke for personers integritet, slik at den som er gjenstand for inngrep fra politiet, ikke utsettes for offentlig eksponering i større grad enn gjennomføringen av tjenestehandlingen krever» (min kursivering).

Ifølge politiet er dette tiltak for å bekjempe ungdomskriminalitet og gjengkriminalitet. Nye tall fra Politidirektoratet viser at mens anmeldt kriminalitet i Oslo har falt som helhet, har ungdomskriminaliteten økt siden 2016 (kapittel fire). Ifølge politiet skjer dette etter flere år med nedgang i denne typen kriminalitet. Dette er selvsagt urovekkende. Men hvordan gå frem for å bekjempe dette? Den dårligste måten er å behandle minoritetsungdom (og særlig gutter med minoritetsbakgrunn) som potensielle gjengkriminelle når de sitter på McDonald’s eller går nedover gaten. Lærdom fra USA viser at raseprofilering er ikke bare har liten effekt, men trolig virker negativt for kriminalitetsforebygging – i tillegg til at det sannsynligvis ikke er lovlig. Innsatsen må settes inn mot frafall i videregående skole og ungdomsledighet, og det vesentlige her er hvordan politiet kan samarbeide med lokalsamfunnet.

Det som gjør hele situasjonen med raseprofilering enda mer provoserende, er at politiet er en av de offentlige instansene som fra før har stor tillit i innvandrerbefolkningen som helhet. Dette kommer frem i SSBs Levekårsundersøkelse (2017). Og her er kjernen: Den oppvoksende generasjonen, som blir utsatt for profilering, vil neppe ende opp med samme tillitsforhold hvis dette fortsetter. Hvis politiet vil ha samme respekt og tillit om noen år, må det endre fremgangsmåte.

Det er påfallende at det sitter så langt inne for politiet å beklage slik profilering eller å skaffe seg mer kunnskap. Det får ingen konsekvenser, og dermed kan det bare fortsette. Vi får bare håpe at justispolitikere, Likestillings- og diskrimineringsombudet eller Sivilombudsmannen ser at raseprofilering er et norsk problem som kan få norske konsekvenser. 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. For mer godt lesestoff: Bli abonnent

Annonse

Mer fra Aktuelt