00:00 - 23. februar 2018

Makt, fullmakt og forakt

Regjeringen har satt ned et utvalg for å utrede en «hjemmel for suspensjon av enkeltpersoners rettigheter». Hvorfor? Mandatet begynner med et konkret eksempel: «Den høye tilstrømningen av asylsøkere høsten 2015». Det skal ha vært en «ekstraordinær situasjon» der lovverket «ikke gir tilstrekkelig fleksibilitet». Det er riktig at regjeringen så seg nødt til å bryte mange prinsipper, kanskje også lover, på Storskog. Men på den andre siden ble tiltak vedtatt av Stortinget, i ekspressfart.

Mandatet har havnet i motvind allerede før utvalget har møttes, og flertallet på Stortinget har meldt at de er mot utvalget. Men det er viktig likevel. Konstitusjonell tenkning forandres langsomt i partiene. En fullmaktsbestemmelse vil dessuten raskt kreve endringer i Grunnloven. I så fall blir forslaget behandlet av det neste stortinget. Da kan flertallet være et annet – og opinionen kan være grepet av en eller annen panikk.

Kapitlene om såkalte fullmaktslover er utstyrt med varseltrekanter i politisk og juridisk historie. Makt korrumperer, fullmakter har en tendens til å bli misbrukt, og de har flere ganger foranlediget de aller verste forbrytelsene mot menneskeheten. 

Derfor har Høyres konservative ryggmargsrefleks mot statlige maktovergrep historisk sett spilt rollen som brems. Denne bremsen ble helt avgjørende i epoken rett etter andre verdenskrig. Da besatt Arbeiderpartiet en kombinasjon av flertall på Stortinget, helteglorier rundt sin sentrale politikere, og en økonomisk og materiell situasjon som kunne få enhver til å kreve konfiskering og femårsplan. I tillegg hadde Ap en vilje til makt på grensen til arroganse overfor sine meningsmotstandere.

Ap ville ha mer sentralisert styring. Det ble satt på spissen i en rekke saker, først og fremst beredskapsloven i 1950 og pris- og rasjonaliseringslovene i 1952. Om beredskapsloven skrev forfatteren Sigurd Hoel at regjeringen «snur ryggen til norsk grunnlov» og «marsjerer inn på den brede totalitære hovedvei». Det var Høyre som sto imot. Om dagens Høyre-politikere skulle ønske seg argumenter mot Solberg-regjeringens veivalg, kan vi anbefale noen femtitallsårganger av Morgenbladet.

På lederplass 2. juli 1952 beskrev vi hvordan regjeringen stadig utvidet fullmakten de hadde fått til å regulere priser. Det som først var en «nødvendig vakt mot prismisbruk» hadde blitt «et politisk kampmiddel». Dette er en historisk erfaring med fullmaktslover. Formålet har en tendens til å bli fullstendig forbigått av sedvane – særlig når velgerne etterlyser politisk handlekraft. 

Det er vanskelig å se for seg at fullmakter til å nekte flyktninger rettigheter ikke skulle bli politisert. Overspente, fryktbaserte, nasjonalistiske og ideologiske debatter av den typen vi har om flyktninger, er prima vare for en handlekraftig opportunist, om noen slike skulle få makten i for eksempel Justisdepartementet.

Klimaendringene gjør det akutt å bygge brede forlik om hvordan Norge skal ta imot flyktninger. Vi må være forberedt på vesentlig større tilstrømming enn de 143 asylsøkerne som kom i januar. Et for omfattende system vil kunne knekke bærekraften i velferdsstaten. Men den andre grøften, et for strengt og umenneskelig system, vil til syvende og sist ikke være bærekraftig, politisk og diplomatisk. Det store flertallet av mennesker i verden er ikke nordeuropeere med lommene fulle av penger tjent på CO2-utslipp. At en udemokratisk unntaksbestemmelse skulle være noen «beredskap», er pinlig og absurd. Forberedelsen vår kan ikke bestå i å lage en fullmakt for at noen andre skal finne på et system i farta den dagen flyktningene står her.

SI

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse