Annonse
00:00 - 23. februar 2018

Koalisjonskaos

I jakten på et styringsdyktig alternativ i Italia er mye usannsynlig og det aller meste mulig.

Det store samarbeidsspillet: Den italienske valgkampen har vært full av konspirasjonsteorier om hvem som til slutt vil samarbeide med hvem. Fra venstre (med klokken): Matteo Renzi, Matteo Salvini, Luigi Di Maio og Silvio Berlusconi. Fotoillustrasjon: Christian Belgaux (kildefoto: Getty Images)
Annonse

Da valgkampens siste meningsmålinger ble offentliggjort i forrige uke, bekreftet de tendensen som har vært klar hele året: Ingen av de tre store blokkene i italiensk politikk ligger an til å få flertall alene. Det er én av grunnene til at denne valgkampen har handlet så lite om saker og så mye om regjeringskonstellasjoner. Enkelte andre temaer har dukket opp, naturligvis: Den merkelige, urovekkende debatten om hvorvidt en ny fascisme er i ferd med å true det italienske demokratiet, for eksempel. Så har noen snakket litt om flere og tryggere arbeidsplasser, andre om borgerlønn, skattelette eller om penger til pensjonistene. Men ingen av sakene er fremmet med voldsom entusiasme. Kandidatene kommer heller ikke til å debattere dem i spennende tv-dueller med høy temperatur: Partilederne vil ikke møte hverandre ansikt til ansikt, blant annet fordi ingen vet hvem som egentlig er de ulike listenes statsministeralternativer. Silvio Berlusconi, for eksempel, leder sitt parti, men kan ikke bli statsminister fordi han er dømt for skattesvindel. Matteo Renzi leder det største partiet på venstresiden, men kommer ikke til å bli statsminister, delvis fordi koalisjonen hans er for svak, og fordi han er upopulær i egne rekker.

Enkelte meningsmålinger viser at 40 prosent av velgerne ikke aner hva de skal stemme på – eller om de skal stemme i det hele tatt. Politikken virker nokså tømt for innhold, til gjengjeld er den altså stappfull av teser og konspirasjonsteorier om hvem som kommer til å ende opp med å samarbeide for å sikre seg makt. Det gir stor innflytelse til den som er best til å spille det spillet. Si hei til Silvio Berlusconi. Igjen.

Selv om ingen ligger an til å få flertall, er det Berlusconis høyre-ytre høyreprosjekt som ligger minst dårlig an. Det finnes en teoretisk mulighet for at valgkampinnspurten kan gi Italia en slik regjering, der både Matteo Salvinis Le Pen-inspirerte Lega Nord og Giorgia Melonis postfascistiske Fratelli d’Italia, «Italias brødre», får plass. Det vil i så fall gi Italia den mest høyreradikale regjeringen landet har hatt … tja, siden fascismen. Det gjør det litt merkelig at moderate høyrepolitikere ellers i Europa nå har bestemt seg for å se Berlusconi som en «garantist mot populismen», slik man har fått flere signaler om de siste dagene. Det er dessuten høyst uklart om partene i en slik koalisjon vil bli enige om viktige saker. «Med Berlusconi holder det ikke å holde begge øynene åpne, man trenger fire øyne», sa Matteo Salvini tidligere denne uken. Partiet hans ligger på rundt 15 prosent på målingene – omtrent nøyaktig der Berlusconis Forza Italia er. De to har en pakt – får de flertall sammen, er det den som får flest stemmer innad i koalisjonen, som får bestemme hvem som blir statsminister. Salvini føler han trenger øyne i nakken for å unngå å bli lurt eller forlatt av Berlusconi.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse