Kommentar

Forbrukerkroppen: Unge kvinners ambivalens til egen seksualitet

---

KJØNNSLIV

Kjønnsliv er en spalte om kultur og biologi, feminisme og anti-feminisme, kjærlighet og kjærlighetskamp.

Spaltistene er Marianne Nordli, Eline Lund Fjæren, Nazish Sbeen Khan, Kyrre Watne og Hannah Helseth.

---

Da jeg var nitten, leste jeg en bok som senere skulle få meg til å spy. Ikke til å spy ut ord, entusiasme – men faktisk spy. Preliminiary Materials for a Theory of the Young-Girl ble først publisert i Frankrike i 1999, og ettersom jeg umulig klarer å kort fortelle hva den handler om, kan jeg heller si at det er en slags diagnosebok, en diagnose av forbrukersamfunnets kolonisering av visse aspekter ved det feminine. Boken både latterliggjør og speiler misogynien som regjerer i en kultur som verdsetter ungdom og skjønnhet over alt, men som samtidig sverter dens bærere: unge kvinner. Boken er fylt av sitater fra franske kvinnemagasiner, men også referanser til litterære verk (teksten er, på mange måter, forankret i Marcel Prousts karakter Albertine). Witold Gombrowicz' Ferdydurke er også en viktig referanse.

For en videregåendejente som hadde slitt betydelige deler av ungdomstiden sin, med anoreksi og et vanskelig selvbilde, var det å lese Young-Girl omkalfatrende:

In anorexia, we must see much more than a fashionable pathology: the desire to free oneself from a body entirely colonized by commodity symbolism, to reduce to nothing a psyhical object the Young-girl wholly lacks … She is a body without soul dreaming she's a soul without a body.

Unge kvinner fokuserer på eget utseende, noen ganger sminket til det ugjenkjennelige.

Den unge jenta er forbrukersamfunnets fremste produkt, markedsføring og salg skjer gjennom henne. I de nitten årene siden boken ble publisert, har en verden av mote, makeover-prosjekter, shopping og spiseforstyrrelser gått fra papirmagasinene til å bli en del av den evig tilgjengelige internett-kulturen. Det er påfallende å tenke på en verden av unge kvinner på internett, om de så er bloggere eller Instagram-kjendiser, som ved sin fremtreden (det vil si: vakre utseende) soper inn millioner til selskaper som låner kvinnenes ansikter og kropper. Unge kvinner i sosiale medier fokuserer på eget utseende, noen ganger sminket til det ugjenkjennelige ved hjelp av teknikker som contouring (gjort populært av Kardashian-klanen), samt deres perfekte tilbehør: treningstøy, interiør, klær, klokker, falske negler, smykker, sunn mat. Besettelsen av den kvinnelige form er knapt noe nytt, ettersom den har eksistert, både i kunsten, på gaten, i relasjoner og på tvers av landegrenser, i århundrer. Det er en ufattelig lang historie der kvinner er blitt sett på, som objekter, som et syn. Og som resultat har, kan man tenke seg, internalisert det utvendige (og ofte – det mannlige) blikket.

Som John Berger skriver i Ways of Seeing fra 1972 (også denne før sosiale medier): «Men act and women appear. Men look at women. Women watch themselves being looked at.»

Det er tydelig at unge kvinner føler et behov, eller kanskje et press, for fremstille seg selv som et begjærsobjekt.

Og hva skjedde da man på 2000-tallet fikk muligheten til å selvfremstille på internett? Da «snu kamera»-funksjonen dukket opp på smarttelefonene? Det er tydelig, i medier som Instagram, at unge kvinner føler et behov, eller kanskje et press, for å selvobjektivisere: vise frem kroppen sin, fremstille seg selv som et begjærsobjekt, og så oppleve popularitet og bekreftelse som resultat. Men hva gjør det med oss? Det finnes i dag, om ikke mye, noe forskning på at jenter som ofte tar selfies og er aktive i sosiale medier, i større grad rammes av depresjon, spiseforstyrrelser og dårlig selvbilde. Men det er uenighet. Mange mener at når unge jenter selvfremstiller, altså selv kontrollerer hva som blir vist frem og av egen vilje, er det empowering – altså en positiv myndiggjøring. Er det ikke tross alt bedre, at kvinnene selv har makten over hva som fremstilles, i motsetning til magasiner, reklameplakater og tv?

På overflaten fremstår mye av selvobjektiviseringen i sosiale medier som forsøk på reforhandle rollen som begjærsobjekt på egne premisser, og med full estetisk kontroll. Men hvor mye handlekraft det egentlig uttrykker, er for min del usikkert. Selv tror jeg at unge kvinner i dag føler på en ambivalens når det kommer til egen seksualitet: lysten til å være begjærsobjekt, men også til å være en seksuelt potent, handlende kvinne. Diskusjoner med venninner avslører at flere er nettopp ambivalente til denne typen selvpresentasjon: for at det aldri kan gi en verdig fremstilling av hva som virkelig utgjør selvet. Kanskje også: en mistanke om at lysten til å selvobjektivisere ikke fullstendig er ens egen. Derav kvalmen.

Mer fra Kommentar