Annonse
00:00 - 19. januar 2018

Demokratiet har begynt å spise på seg selv, skriver Lena Lindgren.

Demokratiet har begynt å spise på seg selv, skriver Lena Lindgren.

Annonse

Ett år med Trump ved makten. Vi har ofte hørt at vår tid er blitt skremmende lik 1930-årene. Trump er den nye Hitler, sier noen. Nei, aldeles ikke, svarer andre – han er Mussolini! Til dette svarer David Runciman, professor i politisk historie ved Cambridge, at hvis Trump i det hele tatt ligner på noen, så er det Berlusconi.

Historikerens hovedpoeng er: Historien gjentar seg ikke. Demokratiet kan være under angrep, men det skjer på nye og overraskende måter. Vi ser oss blinde på 1900-tallets klassiske, fascistiske tegn: Vold, kupp og bøllete oppførsel. Men betingelsene for det totalitære er helt nye i dag – blant annet fordi befolkningene i Vesten er rikere, eldre (og mer sedate) – og ikke minst fordi vi er blitt digitale.

Berlusconi-sammenligningen er ikke så dum. Mange av Trumps irrasjonelle trekk blir mer logiske hvis man ser dem i lys av at han bygger mediemakt. Hans uspiselige utfall fremstår som utilregnelige, politisk sett, mens fra et viralt ståsted er de suksesser, alle som en. I den intime dansen mellom ham og verdens medier er det han som byr opp, og han som fører. Vi snakker om en president som kaller velgerne sine for the audience – «publikum». I dag er Det hvite hus et mediehus. 

Det er et demokratisk problem, men illustreres ikke best ved å tegne hitlerbart på Trump.

Kontroll over kommunikasjonsteknologien er en forutsetning for makt. I det klassiske militærkuppet kupper soldater en radio- eller tv-stasjon og går på luften for å kringkaste seieren. Overtagelsen skjer samlet og direkte, i en fysisk handling. Men i dag finnes det ikke ett slikt kommunikasjonssenter som kan inntas.

I dag er Det hvite hus et mediehus.

Mark Zuckerberg er en større trussel mot demokratiet enn Trump, sier Runciman i en podkast om sin kommende bok, How democracy ends. Ikke fordi Zuckerberg selv er så autoritær, vi tror ham gjerne når han erklærer at Facebook skal være a force for good. Og heller ikke (som mange andre mener) fordi Facebook kan ha påvirket det amerikanske valget ved å distribuere falske russiske nyheter. Det er paradoksalt nok Facebooks hyperdemokrati som uthuler og desentraliserer demokratiets institusjoner: nasjonalforsamlinger, tradisjonelle medier og politiske partier. Demokrati er å spre makt, men også samle den igjen. Reell politisk frihet krever institusjoner som begrenser demokratiet ved å sette det inn i ritualer og rammer. 

Innsikten er ikke akkurat ny. Aristoteles er en av de mange politiske historikerne som påpekte at man kan «true demokratiet» ved å lage for mye demokrati. Den sannsynlige tilstanden vi går mot, er ikke et voldelig angrep på demokratiet, men en som, med Runcimans ord gently pulls democracy apart.

Facebook både styrker og ødelegger demokratiet. Begge deler er sant.

Og fordi oppfinnelsen er en slik ufattelig demokratisk kraftprestasjon – den har to milliarder profiler – så kan det bli vår blindsone.

Problemet er ikke at vi vil slutte å stole på demokratiet – snarere at vi vil fortsette å stole på det lenge etter at det har sluttet å virke. Dem som følger med, vil gradvis se at demokratiet ikke lenger leverer relevante svar på fellesskapets problemer: økonomistyring, klimakrise, ulikhet i befolkningen.

Fordi vi alle får femten minutters berømmelse, og fordi de demokratiske institusjonene består, blir det mulig å feire demokratiet hinsides punktet der det praktisk fungerer. Vi får demokratiske former, men ikke innhold.

For noen dager siden annonserte Mark Zuckerberg at han vil ta Facebook tilbake til dets røtter. Det skal bli et sosialt nettverk igjen: Algoritmene vil favorisere venner og familie og skyve vekk journalistikk levert fra medier. Pass opp for poster om fantastiske fjellturer og vellykkede barn!

TILBAKE TIL SOSIALT NETTVERK

Mark Zuckerberg kunngjorde nylig at Facebook kommer med en oppdatering som prioriterer innlegg fra venner og familie foran annet innhold.

Facebook skal fremover vektlegge sosiale interaksjon og relasjoner. 

Selskapet beskriver dette som «en av de viktigste oppdateringene vi har gjort». 

For avisbransjen er dette selvsagt drastisk. Vi ble, alle som én, dypt avhengige av Facebook i 2013, da Zuckerberg åpnet for at mediene kunne få innpass i brukernes nyhetsstrømmer. (Facebooks strategi den gang var å knuse Twitter, som hadde fått posisjon som mediefolkets favorittsted). Mediene var sultefôret fra før – annonseinntektene hadde jo Facebook tatt – men plutselig kom berusende trafikkrekorder som sendt fra himmelen. Samtidig har suksessen hatt en bismak: Vi har vært fullstendig prisgitt Zuckerbergs innfall. (Også en avis som Morgenbladet får halvparten av trafikken sin fra Facebook). Mark Zuckerberg ble på få år verdens mektigste mediedistributør.

Og faktisk: han var i ferd med å bli verdens mektigste skygge-redaktør. Zuckerberg hadde i alle år besvart kritikk med at Facebook var politisk nøytralt og «bare et verktøy i demokratiets tjeneste». Men da Trump havnet i Det hvite hus, holdt ikke dette svaret lenger. Zuckerberg ble stilt til veggs og avkrevet noe som ligner et redaktøransvar. Han fikk krav om å levere sunne algoritmer, algoritmer som kunne fordrive falske nyheter og bryte opp ekkokamre ved å eksponere brukerne for meningsmotstanderes postinger.

Silicon Valleys store sønn må ha kommet til at redaktøransvaret ikke var noe for ham – og i amerikansk presse får nå Zuckerberg ros for første gang på lenge: «Det går ikke an å gjenopprette den ødeleggelsen Facebook har gjort de siste årene, men Zuckerberg har tross alt tatt en edel beslutning», skrev tidligere The New Republic-redaktør Franklin Foer i The Atlantic forrige uke. Ja, det er edelt, kanskje, men også lønnsomt. Hvis Zuckerberg skulle lage oppbyggelige algoritmer, ville det gått rett i kjøttet på hans egen forretningsmodell. Demokrati forutsetter en treg og ganske tørr, men felles offentlighet, mens den grusomt lønnsomme algoritmen til Facebook er bygget opp nøyaktig motsatt. Den forutser hva du vil trykke på, like og dele – stoff som er enkelt emosjonelt gjenkjennelig. Men uansett om Zuckerberg viser edelt sinnelag eller forretningssans – eller begge deler – er hans beslutning om å ta et skritt tilbake et godt tegn for det tradisjonelle demokratiet.

Zuckerberg er en større trussel mot demokratiet enn Trump. Ikke fordi han har onde hensikter, men fordi Facebook er en unik institusjon i hele den menneskelige historien. Det finnes ikke noe sammenlignbart i makt og omfang, sier historikeren Runciman. Facebook er det største demokratiske eksperimentet som noensinne er gjennomført. 

Zuckerberg har skapt noe som ingen, hverken i eller utenfor politikken, forstår hvordan kan bringes under politisk kontroll. 

Det er opp til pressen nå, i alle vestlige land, å fylle rommet etter Zuckerberg, før en annen teknologigigant gjør det. Det kan høres utopisk ut, men vi har faktisk en liten historisk luke nå, der pressen kan redefinere sine leserkontrakter og gjenvinne kontroll over egen drift. Det gir mulighet til å heve blikket fra den virale transen, og til å lage journalistikk rettet mot å løse de enorme problemene demokratiet står overfor. Kort sagt gir det et handlingsrom. Zuckerbergs beslutning er ikke en total game changer. Men en liten algoritme kan endre en hel del. Historien gjentar seg kanskje ikke, men det har vi i hvert fall lært. 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Aktuelt