Samtid

Staten vant klimasøksmålet

- Myndighetenes prestisje lå i vektskålen, så vi var klar over at vi hadde en motbakkesak i domstolene, sa Ketil Lund da dommen falt i klimasøksmålet.

Greenpeace og Natur og Ungdom tapte i saken de anla mot staten for å få kjent utvinningstillatelsene i Barentshavet ugyldige. Dommen, signert tingrettsdommer Hugo Abelseth, ble publisert klokken 15 torsdag. Like etter, på en pressekonferanse i regi av miljøorganisasjonene, kommenterte tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund dommen. Han har bistått saksøkerne på vegne av Besteforeldrenes klimaaksjon. Med tanke på den forestående lagmannsrettssaken og en eventuell behandling i Høyesterett, trakk Ketil Lund linjene tilbake til Altasaken.

– Uansett hvordan det går videre i domstolene, er det ingen tvil om at søksmålet vil inspirere til å bruke rettsvesenet mer aktivt i innsatsen mot forurensingene og at den bidrar til erkjennelsen av at utslippene må begrenses. Vi skal ikke se bort fra at det, som i Alta-saken, ikke vil gå lang tid før man innser på politisk hold at det har vært et unødvendig inngrep, og i dette tilfellet, en helt unødvendig forlengelse av norsk oljepolitikk.

Rettigheten er ikke krenket. Miljøorganissasjonene ser et lyspunkt i dommen, til tross for at de tapte. Retten er nemlig enig med dem i at når Grunnlovens paragraf 112 sier at «enhver har rett» til et miljø som sikrer helsen, natur og langsiktig ressursutnyttelse, så er det å forstå som en rettighet. Men om denne rettigheten er krenket ved tillatelsene gitt i Barentshavet, avhenger imidlertid av om staten har oppfylt den tiltaktsplikten grunnloven pålegger den.

Ketil Lund argumenterte under rettssaken for at statens plikt til å iverksette tiltak for å oppfylle Grunnlovens paragraf 112, den såkalte miljøparagafen, ikke bare inkluderer «avbøtende» tiltak, som tradisjonelle mliljø-og sikkerhetskrav, men også også inkluderer «negative tiltak», som å la være å utlyse nye konsesjoner i Barentshavet.

Hvilke tiltak som er tilstrekkelige er gjenstand for en vidløftig behandling i dommen, men konklusjonen er klar:  Statens tiltaksplikten oppfylt. Og Norge har ingen tiltaksplikt når det gjelder CO2-utslipp fra oljen vi eksporterer. Folkeretten såvel som Parisavtalen og det internasjonale klimapolitiske regimet forøvrig er basert på at hver stat har ansvar kun for utslipp på eget territorium.

«La oljen ligge»-begrunnelsen fra saksøkernes side, som i dommen kalles «veiskille-argumentet», altså at det ikke engang er plass innenfor karbonbudsjettet til å utvinne petroleumen som allerede er oppdaget, blir ikke ansett som relevant i dommen. Her uttrykker dommer Abelseth seg i pakt med regjeringsadvokat Fredrik Sejersted og andre som frykter rettsliggjøring av det vi er vant til at skal være politiske avgjørelser. I dommen står det at «problemstillingene beror på sammensatte vurderinger som bedre vurderes gjennom politiske prosesser som domstolene ikke er egnet til å overprøve.»

– Har aldri skjedd. På pressekonferansen gjorde Ketil Lund seg følgende betraktninger om dette:

– Det har aldri skjedd at domstolen har satt til side vedtak som til de grader har Stortinget, og Regjeringen i ryggen. Dommeren anser alle utslipp som Norge foretar via eksport til utlandet for irrelevant etter paragraf 112. Det har vært nødvendig for domstolen å isolere konsekvensene av å åpne Barentshavet sør og sørøs til utslippene på norsk territorium. Statens argument er at dette er helt marginale utslipp, både i forhold til det som eksporteres og det som Norge har bidratt til gjennom årene, og som Norge planlegger å gjennomfør i Barentshavet. Når man ikke ser dette i kontekst, ikke ser dette som et tillegg til det som allerede har skjedd, og som en innledning til noe som fortsatt vil foregå, vil ethvert tiltak som innebærer en klimaforringelse være marginalt. Denne synsmåten er vi sterkt uenige i, understreket Ketil Lund.

Greenpeace Norden, Natur og Ungdom og Besteforeldrenes klimaaksjon ble dømt til i felleskap å betale sakskostnadene på kr. 580 000 til staten ved Olje-og energidepartementet.

Kronerullingen i forkant og under rettssaken var altså fremsynt.

Mer fra Samtid