Annonse
00:00 - 05. januar 2018

Splitt og tap

Den italienske venstresiden ligger riktig dårlig an før valget 4. mars. Men konkurransen om hvem som kan lage flest nye partier, avleggere og grupperinger, er vunnet på forhånd.

I sentrum: Matteo Renzi er igjen den brede venstresidens kandidat, men store deler av partiet hans har mistet troen på at Renzi skal kunne si noe venstresideaktig i overskuelig fremtid. Foto: Nurphoto / Getty Images
Annonse

Da den italienske storavisen La Stampa nylig skulle lage en oversikt over hvor mange venstresidepartier Italia har hatt etter krigen, kom de til «minst tredve». Oppsplitting og krangling er på ingen måte noe venstresiden har monopol på i Italia, men det er ingen andre som har vært like dyktige til å slåss mot seg selv. Italia har også fostret flere av Europas mest innflytelsesrike radikale ideologer og bevegelser. Det begynner bare å bli en stund siden Antonio Gramsci skrev sine notater i Mussolinis fangenskap. Mange år er gått siden Enrico Berlinguer ledet et av kontinentets viktigste kommunistpartier. Fra utsiden kan det lett virke som om dagens italienske venstreside bruker langt mer tid på intern strid enn på å utforme politiske alternativer for fremtiden.

Hva det vil si å tilhøre venstresiden har vært et tema for tung eksistensiell grubling i Italia i en årrekke, ikke minst etter at det store og stolte kommunistpartiet ble lagt ned to år etter murens fall. For mange av velgerne gikk veien inn i de brede sentrum-venstre-koalisjonsprosjektene som preget italiensk politikk fra midten av nittitallet. De minnet ofte mer om «sentrum» enn om «venstre» for en del velgere. Følelsen av frustrasjon og avmakt er kanskje best symbolisert ved regissøren Nanni Morettis selvbiografiske film Aprile fra 1998. I en berømt scene roper Moretti mot tv-skjermen, oppgitt over at en tidligere kommunistparti-ringrev virker handlingslammet i møte med Silvio Berlusconi: «Si noe venstresideaktig!», hyler Moretti. Men hva betyr det, egentlig?

For det unge stjerneskuddet Matteo Renzi var svaret klart, da han i 2013 tok over den store sentrum-venstrevogna som nå hadde blitt døpt Partito Democratico. Løsningen var å se mot eldre storheter som Tony Blair og Bill Clinton. Renzi kombinerte sin tredje vei-variant med et image som ung, rastløs og uredd, og oppskriften fungerte inntil han ble overmodig og satset alt på en folkeavstemning han tapte i fjor. Nå er han igjen den brede venstresidens kandidat, men store deler av partiet hans har mistet troen på at Renzi skal kunne si noe venstresideaktig i overskuelig fremtid.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Aktuelt