Annonse
00:00 - 19. januar 2018

Drøvtygging med store konsekvenser

Regjeringserklæringen består av tre fjerdedeler uforpliktende, umålbare tiltak. Hvorfor blir det slik?

Fru Blom: Venstre-leder Trine Skei Grande (bak blomsterbedet) vant regjeringsmesterskapet i bukett. Fra venstre: Forskningsminister Iselin Nybø (V), eldreminister Åse Michaelsen (Frp), finansminister Siv Jensen (Frp), statsminister Erna Solberg (H), kulturminister Grande, utviklingsminister Nikolai Astrup (H) og miljøminister Ola Elvestuen (V).
Annonse

Noen tekster er spennende å lese. Noen tekster er dørgende kjedelige å lese. Bare noen få tekster er uhyre spennende selv om de er dørgende kjedelige. Regjeringserklæringer tilhører denne siste kategorien.

Hvis man så ned på jorden fra månen, skulle man kanskje tro at en regjering tjente på å koke ned programmet sitt til noen få, konkrete løfter, på områder de visste de hadde flertall til å gjennomføre politikken. «Vi har innfridd ti av ti!»

Erklæringen fra Jeløya, som danner grunnlaget for Norges nye regjering, er 84 sider lang. KrF-leder Knut Arild Hareide uttalte denne uken at det var den vageste han hadde lest. En analyse Morgenbladet har gjort, bekrefter dette bildet. 77 prosent av de såkalte tiltakene er «uforpliktelser», vurderinger og utredninger. De er umulig å måle regjeringen opp mot. Hvorfor blir det slik? Hvorfor vil de seg selv, og oss lesere, så vondt?

Innvortes bruk. En viktig forklaring er at målene i dokumentet er uttrykk for kompromisser mellom partiene. Det er ikke vanskelig å se for seg at for eksempel Venstre sa !, Frp svarte ?!? – og Høyre foreslår at man skriver inn «utrede konsekvensene av !». Problem utsatt. 

Hvorfor vil de seg selv, og oss lesere, så vondt?

Utredning og vurdering er også fint i saker der pressgruppene står klare. Foreninger og bransjer lager naturligvis bråk dersom regjeringen har bundet seg til en konklusjon i et lukket rom. Det kan gjøre det vanskelig å få flertall på Stortinget. Et godt eksempel er når erklæringen sier at regjeringen skal «utrede konsekvensene av å avvikle odelsloven». Partiene vil neppe endre partiprogrammene sine som en følge av denne utredningen.

Noen saker skal ingen tape. Der Venstre har fått gjennomslag for at rusmisbrukere skal flyttes fra justis til helse, er neste setning et åpenbart Frp-krav om at politiet skal pålegge behandling og sanksjoner. Summen blir en absurd hybrid. Hvordan er det «ikke justissektoren» dersom det er politiet som ilegger tvungen helsebehandling? Det trengte ikke kameratene å finne ut av nå. Erklæringen kan legges frem uten at noen av partiene har tapt en sak.

Andre kompromisser ender opp som uforpliktelser. «Redusere belastningen av egenandelene (i helsevesenet) ved å holde dem på et moderat nivå» er en underlig setning. Vil de kutte egenandelene eller holde dem som i dag? Kan man redusere belastningen uten å redusere dem? Man aner at et av partiene har ønsket å få inn kutt i egenandelene, mens vokterne av oljepengene har satt foten ned. Slik endte nok også landet opp med det introverte regjeringsmålet om å «vurdere å utvide tilbudet om gratis prevensjon».

Men mest utvortes. Det er likevel påfallende hvordan erklæringen sikter på å nevne alle mulige områder uten å egentlig ha noen ideer. Det er en drøss med punkter som skal sikres, legges til rette for, opprettholdes, videreføres og fremmes. Forklaringen er enkel. Det er «ingen» som leser erklæringen fra perm til perm. Det er derimot mange som leser den med søkefunksjonen.

Alle liker å lese om seg selv. Nevn alt, alltid.

Sjokksaker om at fiskeri er nevnt færre ganger enn landbruk, klima færre ganger enn olje eller Nord-Norge færre ganger enn Vestlandet? Det er lett å unngå. Regjeringen har lært av lokalavisene. Alle liker å lese om seg selv. Nevn alt, alltid. «Styrke Norges profil som havnasjon» er ikke akkurat en revolusjon, men noen blir glade – og ingen blir sure.

Djevelen i detaljene. Regjeringen vil ikke avvikle konsesjonsplikten på skogeiendommer. Den vil arbeide for å avvikle den. I en regjeringserklæring er det milevis forskjell på å «arbeide for» og å «innføre». Når de vil gi seg selv litt mer handlingsrom, legger de på foranstilte ledd.

Det kan gå riktig galt av sted, rent språklig, som der erklæringen slår fast at regjeringen vil «igangsette et arbeid for å vurdere hvordan helheten i det næringsrettede virkemiddelapparatet bør innrettes til beste for brukerne». Følg med i neste regjeringserklæring for å få vite om regjeringen også ønsker å fullføre dette arbeidet. Om åtte år får vi kanskje høre konklusjonen av disse vurderingene.

Å delegere skyld på en plausibel måte er en god strategi for å unngå negativ oppmerksomhet. Derfor vil regjeringen «sette mål om at minst 5 prosent» av ansettelser i staten skal gå til funksjonshemmede og andre utsatte grupper. Det er noe helt annet enn å skrive at «5 prosent av stillingene settes av til». Regjeringen har innfridd punktet idet målet er satt, uavhengig av om det faktisk blir ansatt så mange.

Mellom linjene. Det skal innrømmes at å telle setninger på denne måten sier ganske lite om politikken. Hva regjeringen tenker på, og hvordan den analyserer, er egentlig viktigere enn hvilke punkter den setter opp i et program. Noen få røde tråder går også igjen. Denne erklæringen slår for eksempel fast, tydeligere enn den forrige, at marked og konkurranse er bra. Men den aller viktigste, røde tråden er Erna Solberg. Hennes måte å tenke regjering og styring på, er pragmatisk, sakte, konservativ – på mange områder nesten hevet over den konkrete politikken.

Erklæringen viser at Venstre og Frp, tross programmer med mange radikale ideer, har forstått at det blir få gjennomslag i konkrete politiske saker med dette Stortinget. Setter de hardt mot hardt, heter statsministeren plutselig Støre. De må sette sin lit til å videreføre, styrke, støtte og oppfordre til – kort sagt, til å styre. Håpet er at velgerne liker stabil styring. I hvilken retning? Det er ikke nøye.

KATEGORISERINGEN

Regjeringserklæringen består av kapitler med brødtekst og punkter med «regjeringen vil:». Morgenbladet har fordelt disse punktene på fire kategorier etter hvor mye de binder regjeringen: «uforpliktelser», utredninger, målsettinger og handlingsforpliktelser.

«Uforpliktelser» (604 stk., 63 prosent) er umålbare mål, prinsipper, slagord og skryt av allerede oppnådd politikk. Det betyr ikke at de er uviktige. Mange av dem peker ut en retning og gir politiske signaler, men altså uten å forplikte regjeringen i særlig stor grad. De kjennetegnes ved at de er umulig å måle, og derfor vanskelig å si om er innfridd eller ei. De omfatter noen undertyper:

Bakgrunnsinformasjon som «jordbruket er viktig for matproduksjon, bosetting og ivaretakelse av kulturlandskapet».

Selvfølger, fastslåing av floskler eller saker det er total politisk enighet om. Som å «gjøre norsk økonomi mindre sårbar for svingninger i oljeprisen gjennom å styrke veksten i fastlandsøkonomien» og å «sikre skattegrunnlaget ved å unngå uthuling» og «enkeltmenneskers rettigheter og rettssikkerhet skal ivaretas».

• Umålbare mål, som «sørge for at de offentlige overføringene målrettes bedre».

• «Sikre» ting som allerede er på plass og uomstridt: «Sikre at skilsmisse etter norsk lov respekteres av de ulike tros- og livssynssamfunnene».

 «Styrke» krever skjønn. Dersom det er er koblet til en konkret handling eller helt entydig betyr å øke finansieringen, er den forpliktende. For eksempel er «styrke forskningen på vaksiner» en målsetting som bare kan innfris med mer penger, mens «styrke det forebyggende helsearbeidet» er for vagt og derfor en uforpliktelse. Skjønn er nødvendig også fordi kutt kan omtales som styrking. For eksempel omtales omorganiseringer med kostnadskutt ofte som tiltak for å «styrke» konkurransekraften eller organisasjonens evner, enten det er Forsvaret eller mediebedrifter.

• «Forsterke», «støtte» eller «videreføre/-utvikle» generelle eller uomstridte områder. Ofte gjør også regjeringen det enkelt for seg selv ved å bare la noe uspesifisert videreføres: «Videreføre hovedlinjene i dagens alkoholpolitikk». Det må skjønn til for å vurdere hva som er uomstridt. Å videreføre fastprismodellen for bøker er en forpliktelse for en regjering med det liberalistiske Frp, mens å videreføre stipendordninger for kunstnere ikke er en konkret nok forpliktelse.

• «Arbeide for», «legge til rette for», «bidra til at», «tydeliggjøre», «anerkjenne» eller «oppfordre til»: «Bidra til at pårørende tas mer på alvor i alle deler av behandlingskjeden.»

• «Følge opp» et utvalg.

Kategorien utredninger (146 stk., 15 prosent) (omfatter «vurdere», «utrede», «sette ned et utvalg for å», «gjennomgå», «evaluere», «legge frem en Stortingsmelding/strategi for» uten å konkretisere hvilke tiltak som kommer i disse.

De to kategoriene regjeringen kan måles på, er handlingsforpliktelser (90 stk., 9 prosent) og målsettinger (123 stk., 13 prosent). De skilles ved at handlingsforpliktelsene er helt konkrete på hvilke tiltak som skal gjøres – oppheve en lov, fjerne en avgift, innføre forbud mot niqab i skoler og barnehager – mens sistnevnte er vagere og ofte kan innfris med å flytte på en krone, som i «Øke innsatsen på forskning, innovasjon og teknologiutvikling».

Kapitlene i erklæringen har også en interessant struktur: Jo færre konkrete forpliktelser i punktene nerderst, jo flere setninger med uforpliktende virkelighetsbeskrivelse i brødteksten over.

Kategoriseringen krever at hvert punkt vurderes konkret opp mot den politiske situasjonen, og det vil selvsagt være en hel del skjønn involvert.

Se morgenbladet.no/jeløya for å se hele erklæringen og se hvordan Morgenbladet har kategorisert punktene.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse