Annonse
12:09 - 10. januar 2018

Fra jeg var tre år har jeg sett på meg selv som kvinne, skriver Marianne Nordli

Fra jeg var tre år har jeg sett på meg selv som kvinne, skriver Marianne Nordli.

– Jeg følte meg som jente, ble forelsket i gutter, ville ha jenteting rundt meg og smuglånte klær fra klesskapet til mamma, skriver Marianne Nordli.
Annonse

KJØNNSLIV

 

Kjønnsliv er en spalte om kultur og biologi, feminisme og anti-feminisme, kjærlighet og kjærlighetskamp. 

Spaltistene er Marianne Nordli, Eline Lund Fjæren, Nazish Sbeen Khan, Kyrre Wathne og Hannah Helseth.

 

Hør Marianne Nordli på Morgenbladets podkast:

Jeg er født i Tromsø i 1963. Et leksikon på 60-tallet inneholdt ikke ord som «kjønnsskifte» eller begreper som «født i feil kropp». De voksne rundt meg snakket aldri om kjønn og identitet.  Internett eksisterte ikke. Å google «føler meg som jente, men født som gutt», var ikke et alternativ. Hjelpetelefoner eller hjelpe-foreninger eksisterte ikke. Jeg følte meg alene, redd og fortvilet. 

Jeg skammet meg mye over tankene jeg hadde. Jeg følte meg som jente, ble forelsket i gutter, ville ha jenteting rundt meg og smuglånte klær fra klesskapet til mamma. Gutteting og gutteklær var jeg ikke interessert i. I hjertet mitt lå det et håp at jeg en dag skulle finne svar: Hvem er jeg?

Noen uker før min 13-års dag i 1976 fikk jeg endelig svar. Blant bøkene etter min tante Annveig fant jeg et engelsk oppslagsverk. Det handlet om kjønn, sex, identitet og kropp. Der sto det en tilleggssetning under ordet transvestittisme; «Noen er født som menn, men føler seg som kvinner. De går da gjennom en kjønnsskifteprosess, blir operert på et sykehus, får en kvinnelig skjede og utvikler bryster. De lever deretter resten av livet som kvinner».

For første gang følte jeg meg ikke alene. Det fantes flere som meg der ute i verden! Oppslagsboken bekreftet at jeg var OK. Det var ingen stakkarsliggjøring eller nedverdigende beskrivelse; en enkel og forklarende tekst: Noen er slik. Punktum. De får kvinnelige bryster og kjønnsorganer ved hjelp av leger på et sykehus. Punktum. De lever resten av livet som kvinner. Punktum. 

Fremfor alt fant jeg ro fra teksten. Det er lov å være som meg. Det er lov å føle seg som kvinne og være født i feil kropp. Selv om det hørtes skummelt ut med operasjoner, fant denne nyoppdagede informasjonen veien frem til mitt hjerte. Det fantes håp – jeg måtte bare finne ut av hvor legene som kunne hjelpe holdt til. Endelig kunne jeg drømme om fremtiden. En dag ville jeg få venner som så meg som kvinne. Jeg kunne leve i samfunnet som en hvilken som helst annen kvinne og gifte meg med en mann. Jeg kunne få en kvinnelig kropp med skjede og bryster. Den aller største frykten var om mamma, pappa og mine søsken ville slutte å være glad i meg etter at jeg fortalte dette til dem. Da jeg i 1985 endelig fant motet til å fortelle mine foreldre og søsken at jeg er en person som er født i feil kropp, fikk jeg deres fulle støtte og aksept. Jeg ville ikke vært hvor jeg er i dag uten deres kjærlighet og støtte.

Nå vet ikke jeg hvordan andre kvinner føler det, men jeg har hele livet identifisert meg med det som defineres som kvinne. Et kjønn er så mye mer enn det du har mellom bena. For meg handlet det om hele spektret fra det fysiske, psykiske og sosiale – fra kjønnsroller og adferd, og uttrykk som klær, og hvem min fremtidige ektefelle skulle være. Jeg jobber i dag som kompetanseleder i Fremskrittspartiets hovedorganisasjon.  Der blir jeg behandlet som alle andre. I rollen som leder av prosjekter, eller tillitsvalgt og folkevalgt, møter jeg de samme krav og muligheter som mine kollegaer. Jeg må på lik linje med alle andre kjempe om plasser på bydels-, bystyre- og stortingslister. Det er det jeg gjør, sier, og mener som betyr noe når plasser i politikken skal velges. Dette kjenner jeg at gjør meg godt.

Jeg har opplevd større fordommer mot mitt valg av politisk parti, enn mot mitt valg om å skifte kjønn. Folk blir gjerne overrasket over at jeg, med min bakgrunn kan være medlem av og politisk aktiv i Fremskrittspartiet. Og når de blir overrasket, blir jeg overrasket. Hva er det så rart ved at en kvinne som meg skal føle meg hjemme i et liberalt parti som Fremskrittspartiet? Hvem er det som har fordommer? 

 

Marianne Nordli jobber i Fremskrittspartiet og er forfatter av boken Det sterke kjønn – Min kamp for å bli kvinne.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvererklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.