Erna Solbergs besøk i Det hvite hus later til å ha vært en stor suksess. Trump var blid, og skrøt av Norge både under pressekonferansen og på Twitter etterpå. Den norske strategien før møtet var, skriver Anders Giæver i VG, å konsentrere samtalen om et tema Trump var opptatt av (handel) og gi ham en god nyhet (USA har handelsoverskudd med Norge). Det virket. Norge er en god kunde, var det første en fornøyd Trump sa til pressen. Så fikk Solberg også sneket inn en elegant kritikk av Trumps klimapolitikk under pressekonferansen, ved å påpeke at det kan være god butikk å redde kloden – ved å selge flere Teslaer til Norge.
En skal ikke se bort fra at også Solbergs folk har lest Michael Wolffs mye omtalte bok Fire and Fury de siste dagene. Skribenten, som sier han har hengt i gangene i Det hvite hus i et halvt år og snakket med 200 kilder, skildrer en president som knapt kan lese, ikke vil lytte og helst bare snakke om seg selv. Som forstår alt som skjer i verden i lys av eiendomsmarkedet i New York på 1980-tallet. Og som drives av én, intens impuls: Å bli likt og respektert. Smiger og handel er eneste måte å nå inn, skal en få noe til å feste seg i presidentens flytende bevissthet.
En skal ikke se bort fra at også Solbergs folk har lest Michael Wolffs mye omtalte bok Fire and Fury.
Nå kan ikke Wolffs bok leses som noen sannhet om det indre liv i Trump-administrasjonens første måneder. Boken blander sladder og flue-på-veggen-observasjoner uten noe forsøk på å skille mellom de to eller faktasjekke sladderen. Den lener seg tungt på Trumps tidligere rådgiver og mørke mesterhjerne Steve Bannon, som ikke har benektet noe av det han er sitert på. Men alle pirrende og ubekreftede innsidescener til side, portrettet boken tegner av Trump, er strengt tatt godt kjent fra før, gjennom utallige lekkasjer til amerikanske medier: Han er en forstyrret, uforutsigbar mann, besatt av medienes omtale av seg selv, som tvitrer ufiltrert om morgenen og bruker kveldene på å ringe rundt til sine milliardærbekjentskaper for å klage over hvordan alle er ute etter ham. Og han er president for verdens største militærmakt.
Noe positivt kan man lese ut av dette bildet: Donald Trump er ingen fascist. Advarslene om Trumps autoritære lengsler har vært mange. Og han uttrykker selv ofte sin respekt for alskens autoritære ledere. Men å sammenligne ham med politikere som Marine Le Pen og Vladimir Putin gir liten mening på det personlige plan. Trump har i liten grad noe politisk program, annet enn hva som faller ham inn der og da. Hans mentale verden er business og show business, ikke politikk.
Så rent taktisk var det sikkert lurt av Erna Solberg å snakke forretninger med presidenten for å få oppmerksomhet. Men ingen vet hvor lenge godviljen varer. Som Donald Trump liker å si når et vanskelig spørsmål dukker opp (og sa to ganger under pressekonferansen onsdag): La oss se hva som skjer. Etter ett år med Donald Trump som president er dette fortsatt et helt åpent spørsmål. Viktigere enn å snakke forretninger med Trump, er det å snakke med andre regjeringssjefer om hvordan Norge skal navigere i en verden der alliert nummer én styres av en slik person.
IAI