Annonse

Annonse

08:39 - 07. desember 2017

Hvordan vever man et sterkt sosialt vev?

RØYST: Verdens mest alvorlige trussel er mangelen på samarbeid om utfordringene menneskeheten står overfor.

Nye relasjoner: Menneskene i Darfur, som var fordrevet fra sine hjem, som ikke hadde den beskyttelsen de trengte der de bodde, fant frem til hverandre for å skape nye institusjoner, nye relasjoner. Foto: Katia Urteaga

Røyst er eit uavhengig tverrfagleg tidsskrift som skal vere ei plattform for diskusjon og nyvinning på tvers av partilinjer på venstresida. Tidsskriftet er basert i Bergen og ynskjer å styrke politisk initiativ på Vestlandet, med nasjonalt og internasjonalt utsyn.

Fagbevegelsen i det 21. århundre
Behovet for fornyelse i fagbevegelsen er det som begynner å bli prekært, skriver David Jordhus-Lier i sitt svar til Jonas Bals “Platt om prekariatet”.

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

«X-ray November One One, you copy?»

«This is X-ray November One One, go ahead.»

«There is a situation in the clinic in sector 1, protestors have occupied it, situation may escalate, clinic needs to function, your assistance is required.»

« X-ray November base, copy that, will comply, out. »

Jeg var på vei inn til det som skulle være min første opplevelse av et samfunn hvis sosiale vev hadde blitt totalt ødelagt av konflikt, hvor nye bånd og relasjoner hadde blitt skapt i et desperat forsøk på å redde seg selv og sine nærmeste.

Jeg var på vei til mitt første møte med menneskene i Kalma-leiren for internt fordrevne flyktninger i Darfur, som ligger i utkanten av Nyala, Sudan, da jeg fikk denne meldingen over radio. Alt i denne konteksten var nytt for meg. Noen få dager før hadde jeg sittet på en kafé i Folketeaterpassasjen i Oslo og levde et forutsigbart og trygt liv som offentlig ansatt i et departement. Jeg hadde blitt spurt om å være koordinator for humanitær bistand til en av verdens største leirer for mennesker på flukt. Lidelsene var enorme og uroen hadde paralysert den humanitære responsen. De trengte noen med flere års erfaring for å håndtere forhandlingene i denne komplekse leiren. Jeg hadde ingen erfaring med humanitær bistand, men jeg hadde lang erfaring med å håndtere vanskelige samtaler om vanskelige ting. De som hyret meg tenkte at det ville komme godt med.

Alt var dramatisk. I denne krisen var over tre millioner mennesker på flukt. Deres lidelser var ufattelige. Drap, voldtekt, tortur og sult var hverdagen for mange. Kampene var hyppige og man kunne av og til se røyk fra brennende landsbyer i nærheten av leiren. Flere mennesker ville ankomme i løpet av kort tid.

Da jeg fikk oppkallingen over radio var jeg ved inngangen til leiren. Det var mitt første møte med dette komplekse samfunnet, over 100 000 mennesker, 20 000 familier. Kalma-leiren var den gang over syv kilometer lang, en og halv kilometer bred. De fordrevne familiene levde i små hytter, laget av strå, busker, pinner og dekket med plast, som var en gave fra internasjonale organisasjoner. Et hav av telt kom til syne, med hvite tak, noen esler ruslende rundt omkring, barn løpende rundt med skitne klær og slitte sandaler, voksne som gikk et sted, tynne, smilende, høflige ansikter hilste på sjåføren og sa «hawayya, hawayya» (hvit mann, hvit mann).

Jeg trodde først de hilste på meg med en «how are you», men nei da, de påpekte at jeg var en fremmed. Sjåføren forklarte hvem vi var og at jeg var den nye mohandes, ingeniøren. Sektor én, som vi skulle til, var på den andre siden av leiren. Mens vi kjørte langsomt og snirklet oss gjennom leiren fikk jeg god oversikt. Det vanlige livet de hadde hatt i landsbyene sine var borte. I Kalma var livet preget av å vente og prøve å finne ting å gjøre for å overleve. Langsomt gikk livet forbi, mennesker ble drept utenfor mens de hentet ved eller fôr til husdyrene sine. Jeg så også at folk jobbet, de satt langs veiene og hamret på metal, skar skulpturer i tre, noen solgte tomater, frukt, tekstiler. Én hadde en generator for å lade mobiler mot betaling. Jeg så et lite bakeri. Livet gikk videre, selv i en ansamling av mennesker som hadde mistet omtrent alt, bortsett fra deres kreativitet og pågangsmot.

Dersom tilliten blir brutt, mister samfunnet evnen til å motstå stress og motstand.

Grunnen til at jeg hadde blitt tilkalt var at en gruppe sinte kvinner hadde blokkert adgangen til en av klinikkene i leiren. Kvinnene klaget på mangel på jobber. «Hvorfor er dere her når dere ikke kan hjelpe oss alle», sa de. Og for å formidle deres sinne, slik at de kunne bli hørt, hadde kvinnene blokkert døren til denne lille klinikken. Den var en samling av store telt og gresshytter, der sudanske og utenlandske leger og sykepleiere ga et grunnleggende helsetilbud, som vaksiner, ernæringstillegg til ekstremt underernærte barn og annet poliklinisk arbeid. Jeg hadde fått beskjed om at det ikke var mulig å stenge klinikken, barn trengte hjelp og de kunne ikke vente.

Jeg snakket ikke arabisk, fur eller zaghawa. Jeg skulle jobbe sammen med Adam, som vi hadde vært så heldige å få som assisterende koordinator for vårt arbeid. Adam snakket perfekt engelsk og elsket å lese gamle litterære perler, som Den gamle mannen og havet av Hemingway. Jeg spurte Adam om råd. Hva kunne vi gjøre? Hvordan skulle vi gå frem? Han forklarte meg konteksten, grunnen til deres sinne, de ville ha jobber, ikke almisser. De ville jobbe for å skaffe seg det de trengte. «Å vente på en matrasjon en gang i måneden smuldret bort livslysten deres», sa Adam.

Dette var ikke enkelt. Jeg var urolig og litt redd. Jeg kunne ikke love dem noen jobb, vi hadde ikke fullmakt til å love bort slikt. Det var mange titusener menn og kvinner i leiren som trengte jobb, og jeg kunne ikke skaffe jobb til dem alle.

Vi nærmet oss døren til klinikken hvor sangene og ropene ble livligere da de forsto hvem det var det som kom. De fikk litt ekstra energi til å synge enda høyere, enda sintere ble deres rop om jobb. Jeg følte meg ikke truet, kanskje jeg var for naiv til å være fysisk redd, så jeg gikk ut av bilen, hilste med en tydelig as-salaam aleikum, åpne hender, hilste på alle, mange hender. «Jeg heter Alfredo», sa jeg. «Jeg er den nye mohandes, den nye ingeniøren. Jeg har kommet hit for å høre på hva dere har å si.» Da ble det veldig stille. Kvinnene snakket seg imellom.

«Jeg er fra Chile», sa jeg. Jeg kjente svetten og varmen. Det var en fryktelig varm dag. Det kunne godt bli over førti grader i skyggen i Darfur. Det kunne ikke være godt for dem eller for meg å stå i solen så lenge, tenkte jeg. «Jeg har kommet for å høre på dere», gjentok jeg. «Men dere ser at jeg er kjempesvær, jeg er over to meter høy og det er varmt i dag. Synes dere det er varmt?» Kvinnene var enige.

Jeg så meg rundt og så et stort casuarinatre med svære grener og god skygge. Kanskje nok til alle som var der. Kunne vi gå dit for å snakke, under skyggen der borte? Kvinnene var enige, de konfererte fort seg imellom og ble enige i at denne store mannen ikke kom til å holde ut så lenge i solen og de måtte få snakke med meg om alt de måtte få meg til å forstå.

«Kan vi sitte der borte?», gjentok jeg. Jeg vet ikke hvordan jeg improviserte dette, men jeg fikk til det jeg måtte få til. Kvinnene måtte bort fra inngangsdøren slik at pasienter kunne gå inn til behandling i klinikken, og jeg måtte lære dem å kjenne og omvendt. Jeg måtte forstå hvordan de tenkte og begynne å skape tillit. Historiene var grusomme minner, historier om overlevelse.

Dette var mitt første møte med Kalma. Det skulle gå to år til før jeg ble kastet ut for godt av sudanske myndigheter. Men i løpet av de to årene jeg jobbet for denne leirens internt fordrevne greide vi å skape en relasjon basert på tillit. Det har tatt meg mange år å forstå hvordan det var mulig. Jeg lyttet til mange historier, jeg hadde ikke løsninger på noen av dem. Men de ville fortelle og jeg lyttet. Hele vårt arbeid ble deretter bygget rundt det kvinnene hadde fortalt, vi måtte ha bedre kunnskap om det som skjedde og vi måtte få en forståelse av hva bekymret disse menneskene, som allerede levde i en ekstrem livssituasjon.

«Pazi – snaiper» – «Pass opp – snikskyttere» – lød graffitien i krysset i Sarajevo. Dayton-avtalen hadde nettopp blitt undertegnet, men det var fremdeles serbere som skjøt ned i byen. Jeg bøyde meg og krysset gaten. Vi var i byen for å snakke med menneskerettighetsorganisasjoner. Oppdraget var naivt, men i ånden til en humanistisk optimisme. Vi skulle finne frem til grupper som ville arbeide med menneskerettigheter etter krigen. Vi møtte mange personer og organisasjoner, en av dem var Laura, en førti år gammel kvinne som før krigen arbeidet på universitetet. 

«Jeg vet krigen snart er over», sa hun, «men inni meg hører jeg fremdeles lyden av krig. Jeg får ikke bort lyden. Jeg vet ikke om jeg noensinne vil det.»

«Tror du dere kan jobbe sammen med serberne igjen, de som ble igjen i byen, de som kanskje trenger å komme tilbake?»

Noen har makt, noen har det ikke – og det brukes vold til å få gjennom viljene.

«Ja», sa hun. «Jeg vil at det skal skje så fort som mulig. Det vil være beviset for at de tok feil. Krigen var en brutal feil. Og jeg ønsker dem tilbake.»

Hun nølte ikke. Hun var klar. Hun ville gjenoppbygge det som var borte, for å bevise at krigen var en feiltagelse, selv om bomber ble sprengt i hennes minner hver gang hun lukket øynene.

Jeg har opplevd lignende møter i Øst-Timor, Colombia, Uganda, Kenya. Jeg har møtt mennesker som har overlevd ekstreme lidelser, ofre for svik, vold, sult, fordriving. Det sosiale vev som skulle beskytte dem ble klippet sønder og sammen av krefter de ikke hadde mulighet til å stoppe. Men samtidig som jeg har hørt deres historier om brutal vold som drepte deres kjære eller som skadet dem selv, har jeg veldig ofte hørt de samme stemmene med en tone av håp, en nyanse av savn for det som ble borte, et lite håp for å gjenskape det som ble ødelagt. Ganske ofte hører jeg det samme budskapet om igjen og om igjen, på spansk, tetum, arabisk, bosnisk: «Jeg vil forstå hvorfor de gjorde det. Jeg vil høre dem fortelle.»

Hva var det som ble borte? Hvilken form var det som ble ødelagt? Hva er dette sosiale vev vi snakker om? Hvordan er det i det hele tatt mulig å tenke seg at det er mulig å gjenoppbygge relasjoner som ble bombet i stykker? Er det fordi vi fra det øyeblikk vi er født lever i et komplekst samspill med andre menneskers liv? 

Dersom det er slik, er det sosiale vev sterkest når menneskers liv veves tett sammen, i dialog med andre menneskers liv. Det sosiale vev er på det svakeste når disse relasjoner ikke er bindende eller ikke finnes. Tillit mellom mennesker, individer og institusjoner er nøkkelen til sivilisasjoners fremgang. Dersom slik tillit blir brutt, mister samfunnet evnen til å motstå stress og motstand. Et eksempel på dette er økonomisk vekst. Når utvikling er ujevn, noen få har altfor mye og samfunnet ellers har liten adgang til sosiale og politiske beskyttelsesmekanismer, så har det samfunnet enorme stressnivåer på sitt sosiale vev. Slike samfunn finner ikke fredelige løsninger på sine utfordringer, det finnes hyppigere tilfeller av vold, kriminalitet og kanskje til og med interne konflikter og krig.

Det som skjedde den gangen i Darfur er ikke ulikt det som skjer andre steder i verden der økonomiske og politiske interesser er på kollisjonskurs. Noen har makt, noen har det ikke – og det brukes vold til å få gjennom viljene. Noen har vilje til å stå imot, noen våger å flykte til tross for frykten og finner tilflukt sammen med andre. Sosiale relasjoner er blitt totalt opprevet og nye forbindelser blir skapt. Menneskene i Darfur, som var fordrevet fra sine hjem, som ikke hadde den beskyttelsen de trengte der de bodde, fant frem til hverandre for å skape nye institusjoner, nye relasjoner. Ganske fort ble det satt opp moskeer og skoler. Kvinner skapte samtalegrupper for å snakke om volden de ble utsatt for. Menn fant måter å fortelle hverandre om de siste politiske hendelsene. I Sarajevo fant vi grupper som ville åpne veien for å jobbe sammen med motstanderne etter at krigen var slutt. Flere tiår senere kan vi se at tilliten mellom partene fremdeles er skjør. Det finnes tegn til endringer, men det forutsetter en jevn strøm av å levere det som blir lovet. Tillit bygges ikke over en dag. Det tar flere år å gå opp den trappen der tilliten finnes. Men det tar bare noen få sekunder å ta heisen ned når tilliten blir brutt.

Listen over globale risikoer som mennesker står overfor er lang og meget alvorlig. Det er en kulturell infantilisme å late som at ting går greit så lenge vi ikke kan lese om det i avisen. Om kun 85 år har vi over to milliarder mennesker til på jorden, og de krisene vi har i dag vil være mangedoblet om vi ikke gjør mer av det vi gjør bra og mindre av det vi gjør dårlig.

Verdens mest alvorlige trussel er mangelen på samarbeid om utfordringene menneskeheten står overfor. Klimaendringer, miljøspørsmål, sykdom, sult. Den mentale øvelsen som vi må gjøre er ganske enkel: Lytt for å lære. Lytt til andre mennesker som du er uenig med.

I vårt arbeid jobber vi ut fra denne tesen om at dialog er å lytte for å lære, ikke for å svare. Dette er essensielt for å finne bedre løsninger på de utfordringer vi alle står overfor. Hvis vi lytter for å lære, kan vi kanskje få bedre løsninger og kanskje vi kan ha en bedre sjanse til å nå de bærekraftige utviklingsmålene. Tenk på hva som kunne skje om verden hadde lyktes i at ingen mennesker gikk sultne til sengs. Hvis vi fikk til dette, ville våre etterkommere ha en sjanse til å arve en verden i fred. Det er ikke umulig. Vi vet hvordan man kan skape rettferdig utvikling, vi har kunnskapen, i grunn alt som trengs er viljen til å få det til, viljen til å lytte, viljen til dialog, viljen til å lære om det vi ikke liker.

Jeg vet at dialog redder liv og at når man lytter for å lære, skjer det noe. Jeg vet det, jeg svarte på den radiooppkallingen da jeg var på vei inn i Darfur.

X-ray november one one, out.

Annonse

Mer fra Portalen

BALLADE: Maren Selvaag forpliktet seg til å komponere musikk om bærekraft.

NORSK PEDAGOGISK TIDSSKRIFT: Pedagogikk bør hete pedagogikk.

SYN OG SEGN: Finst det rammer og retningslinjer som definerer kven som er samisk?

PROSA: Var jødeforfølgelsene i Norge likevel bare nazistenes ansvar? 

PERISKOP: Det er på tide å heve ambisjonene for hva vi vil at en lekeplass skal være.