Annonse

Annonse

00:00 - 15. desember 2017

Verdier diskuteres best i en republikk, skriver Kjetil Jakobsen.

Stortinget er laget for interessekonflikter, ikke for verdidebatter, skriver Kjetil Jakobsen.

Jul, nyttår, påske eller 17. mai, i Norge er alle høytider nasjonale, uansett religiøst eller politisk opphav, og alt som er nasjonalt annekteres av monarkiet. Under torven på Vår Frelsers gravlund roterer Henrik Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson i sinne over at borgertogene til Grunnlovens pris har forstummet, fortrengt av barnetog, flaggvifting og hurrarop under slottsbalkongen. Og snart er det tid for ribbe, raketter og kongepludder i alle kanaler.

Demokratiets grunnprinsipp er folkestyre og like rettigheter og muligheter for individet. Monarkiet er slik sett opplagt en anakronisme i vestlige demokratier og det er ikke mange tilbake av dem; de tre skandinaviske, pluss Spania, Storbritannia og Benelux-landene.

Det norske demokratiet og den norske nasjonale selvforståelsen ble formet av to store folkebevegelser som begge var republikanske: Venstre-koalisjonen og Arbeiderbevegelsen. Valget av monarki og et dansk-engelsk dynasti i 1905 var taktisk motivert. Bjørnstjerne Bjørnson, Fridtjof Nansen og Christian Michelsen ble situasjonsbetingede monarkister. Man trengte beskyttelse fra England og anerkjennelse fra de nordiske naboene og fra stormaktene Russland og Tyskland. Alle naboene var monarkier i 1905 og de ville sett med skepsis på en norsk republikk. Massemedienes «kongestoff» har gitt monarkiet en popularitet i det brede lag som det ikke hadde på 1800-tallet, og vi har vennet oss til å leve med det.

HER !

Annonse

Mer fra Aktuelt