Annonse

Annonse

00:00 - 22. desember 2017

Gunnar M. Sørbø om Terje Tvedt

Terje Tvedt tillegger en rekke andre meninger de ikke har, skriver Gunnar M. Sørbø.

Internasjonal aktør: Norge opptrådte, under flere regjeringer, som fredsmegler i den væpnede konflikten mellom regjeringen og tamiltigrene på Sri Lanka. Øyas befolkning kjente godt til flere norske politikere. Her er daværende statsminister Kjell Magne Bondevik avbildet på en reklameplakat for en srilankesisk tv-stasjon i januar 2005. Heiko Junge / Scanpix

Gunnar M. Sørbø

 

Gunnar M. Sørbø er tidligere direktør ved Christian Michelsens Institutt (CMI) i Bergen. Han er sosialantropolog og grunnla og ledet Senter for utviklingsstudier ved Universitetet i Bergen på 1980-tallet. 

Han har hatt en rekke sentrale posisjoner innen utviklingsforskning og evaluering, og ledet blant annet utvalget som evaluerte norsk fredsdiplomati på Sri Lanka i 2011.

 

Helt siden boken Bilder av «de andre» fra 1990 har Terje Tvedt rokket ved vante forestillinger om norsk bistands- og utenrikspolitikk. Han har påvist hvordan den gode hensikt, ofte løsrevet fra kunnskap om en kompleks verden, kan rettferdiggjøre negative konsekvenser, enten det er i Sør-Sudan, Libya eller Kenya.

I sin nye bok Det internasjonale gjennombruddet vil Tvedt undersøke sammenhengen mellom holdninger i Norge til to internasjonaliseringsprosesser, utviklingshjelp og migrasjon. Målet er å identifisere Norges «offentlige sjel» i en periode da landet gikk fra å være en «ettpartistat» styrt av Arbeiderpartiet, slik historikeren Jens Arup Seip hevdet i 1963, til en «multikulturell stat» styrt av «det humanitær-politiske kompleks», en elite som erobret makten over begge prosessene.

Sentralt i analysen står den norske statens tro på at våre egne verdier er universelle og at bistanden går ut på å spre «ahistoriske, universelle ideer om utvikling». Fra tusenårsskiftet ble denne «universalismen» til en rettighetsbasert strategi. Når Frp-leder Siv Jensen som finansminister nå styrer tidenes største bistandsbudsjett, er den nasjonale enigheten fullstendig. Etter hvert påvirket også bistandsperspektivet synet på innvandring blant toneangivende aktører.

Det internasjonale gjennombruddet er primært en diskursanalyse. Boken tar for seg hvordan sentrale aktører, som regjeringer, Stortinget og aviser, reflekterer over utvikling og utenrikspolitikk, islam og innvandring. Boken er kun basert på skriftlige kilder, særlig stortingsmeldinger, strategiplaner og lederartikler i norske aviser.

Tvedt får sagt mye med et slikt utgangspunkt. Han har for eksempel rett i at bistanden ofte har vært basert på standardtenkning og manglende forståelse av kulturelle og sosiale forutsetninger i land som mottar norsk hjelp. Dette er ikke et særnorsk problem, men læringsproblemene er fortsatt alvorlige. Han skriver også godt om hvordan politikkfeltet fikk så stor betydning i Norge, om sirkulasjon av eliter, hopehavet mellom ulike aktører og fremveksten av et flerkulturelt samfunn.

Men både argument og tekst skjemmes av to gjennomgående svakheter. Den ene er forklaringsmodellen som bare fanger opp deler av den virkeligheten Tvedt vil studere. Den andre er hangen til å sette andre i et latterlig lys ved bruk av stråmenn.

Tvedt er en mester i å dra et resonnement basert på enkle, slående årsakssammenhenger. Men som analyse av utviklingen av norsk bistandspolitikk, oppdatert til å inkludere innvandringspolitikk, har boken klare mangler. Den konsentrerer seg om en retorisk fremstilling av politikken slik den ble formulert av (den politiske) eliten, og Tvedt analyserer ikke hvilke interesser og strukturer som faktisk drev den.

Disse to tingene er ganske forskjellige. Alle regjeringer iscenesetter seg selv, for å bruke ett av Tvedts favorittuttrykk, men det betyr ikke at de forfølger en politikk som i sin helhet er basert på hva de sier.

Stortingsmeldinger skaper rammer for politikkfeltets handlingsrom, men det står mer i slike meldinger enn erklæringer om rettigheter og verdier. Og norsk bistandspolitikk har siden starten ikke bare vært preget av ideelle motiver knyttet til solidaritet og rettferdighet, det Tvedt kaller «godhet», men også av politiske og strategiske motiver og egeninteresser. Det er i samspill og konflikt mellom motiver at politikken realiseres. Internasjonal bistand er et område der avstanden mellom retorikk og handling alltid har vært betydelig.

Ideen om menneskerettigheter har vært så dominerende at den har kastet lange skygger over norsk historie, skriver Tvedt. Men menneskerettigheter har sjelden vært et viktig anliggende når Norge har valgt land å samarbeide med, og utviklingspolitikken drives stadig mindre av naiv universalisme. Utvalget som skal se på Norges bombing i Libya vil sikkert finne at den ikke bare var motivert av hensyn til menneskerettigheter, på samme måte som dagens bistand til sårbare stater i Sahel motiveres primært av å stanse migrasjon og spredning av jihadisme, ikke av kampen mot fattigdom, som tidligere utenriksminister Børge Brende hevdet.

Tvedt påstår at Stortinget i hele perioden har vært særlig opptatt av dette politikkområdet. Det er feil, og politikere som vet hva de vil, har stort armslag. Utviklingsminister Erik Solheim valgte for eksempel å prioritere å legge om norsk utviklingspolitikk i retning av hva han oppfattet som de store spørsmål, særlig klima. Han mente også at Norge burde satse på det vi er spesielt gode på, men vil bli husket for sin satsing på et område der vi ikke har mye kompetanse, nemlig tropisk regnskog. Vi endte opp med at relativt rike Brasil ble største mottager av norsk bistand.

Ingen krangler om at Norge er et flerkulturelt samfunn – vi var ikke så homogene som Tvedt påstår før heller.

I delen om innvandring, islam og «norske verdier» peker Tvedt på «dominerende filtre» som blant annet «normaliserte islamismen». Han mener at det ble lagt lokk på vanskelige diskusjoner og at ulike regjeringer styrte mot en multikulturell statsbyggingsideologi.

Ingen krangler om at Norge er et flerkulturelt samfunn – vi var ikke så homogene som Tvedt påstår før heller. Han har rett i at politikere og andre har hatt problemer med å håndtere et politikkfelt som for tiden er langt mer krevende enn utviklingspolitikken. Men det betyr ikke at det fremste kjennetegnet på den norske statsstyringsmodellen i dag er at den er flerkulturell. Bare overfor samene, ved å vedstå spesielle rettigheter til en urbefolkning, har norske regjeringer praktisert multikulturalisme slik begrepet normalt brukes.

Seips ettpartistat og Tvedts multikulturelle stat ser ut til å være ulike størrelser som ikke kan sammenlignes. Seip var opptatt av aktører, institusjoner, makt og styring, ikke om hvordan regjeringer snakker om seg selv. Aps statsminister Einar Gerhardsen ville aldri ha sagt at Norge var en ettpartistat.

Når det gjelder norske verdier, er det uklart hva Tvedts budskap er, utover å advare mot konsekvensene av at det blir flere innvandrere fra muslimske land. Kulturer og verdier endrer seg alltid, men noen verdier har vært relativt bestandige i Norge, så som likestilling, ærlighet, respekt for loven, nøysomhet og tillit, verdier som vi stor sett deler med andre nordiske land. Ottar Hellevik skrev om dette i boken Jakten på den norske lykken (2008), og det er lite grunnlag for å si at det offentlige Norge avviker fra slike oppfatninger.

Det er ikke alltid lett å se hvem som tilhører den nye eliten som erobret og utnyttet definisjonsmakten over internasjonaliseringen i Norge, den Tvedt kaller «det humanitær-politiske kompleks». Kriteriet for tilhørighet synes å være kontroll over eller avhengighet av bistandsbudsjettet.

Men denne eliten er ikke enig med seg selv i ett og alt. Når det gjelder innvandring, deles den i «to leirer»: staten på den ene siden og aksjonistene på den andre siden, dominert av organisasjoner som ellers er avhengige av staten for å drive bistand, men som også driver advokatvirksomhet for asylanter og innvandring, ofte mot staten. 

Det paradoksale skjedde også, skriver Tvedt, at en elite som hadde basert bistanden på universelle verdier, gikk inn for å etablere en stat som vektla kulturpluralisme. Mens de fleste nok vil hevde at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom støtte til bistand og holdninger til innvandring, skriver Tvedt at de to posisjonene vegeterte på hverandre – de avskrev begge det vestlige prosjektets historiske legitimitet.

Tvedt tviholder på et samrøre-argument der aktører som får penger fra UD har oppgitt sin uavhengighet.

Tvedt tviholder på et samrøre-argument der aktører som får penger fra Utenriksdepartementet har oppgitt sin uavhengighet. Han påstår at nesten ingen – om noen – evalueringer har stilt spørsmål ved de fundamentale trossetningene som lå til grunn for bistanden. De retter kun oppmerksomheten mot byråkratiske, administrative feil. Denne påstanden er lett å falsifisere, for eksempel når det gjelder Afghanistan-utvalgets rapport fra juni 2016. Da de skulle forklare hvorfor mye gikk galt med den norske innsatsen i Afghanistan, la utvalget overhodet ikke vekt på byråkratiske problemer, slik Tvedt hevder. Hovedkonklusjonen var at Norges engasjement i Afghanistan var drevet av hensynet til USA – vi ville fremstå som en god alliert – fremfor noen interesser i Afghanistan.

Å sette opp en stråmann betyr at man skaper inntrykk av at motstanderen står for noe hun/han faktisk ikke står for. Det kan gjøres på mange måter, ved å gjengi bare en del av motstanderens argument, ved å gjengi argumentet i svekket form eller feilaktig utgave, eller ved å velge eksempler som setter motstanderen i et dårlig lys.

Tvedt bruker slike retoriske virkemidler gjennom hele teksten. De krydrer den og kan være morsomme å lese, som når han skriver at regjeringens påstand om at menneskerettigheter er universelle «forutsatte at regjering og storting avviste at verden eksisterte som en virkelighet utenfor den norske offentlige beskrivelsen av den». Det kryr av den slags slutninger gjennom hele boken. Noen vil humre av dem, andre vil gremmes over fordreielser og arroganse.

Alvorligere blir det når stråmannsargumentet brukes som grunnlag for en av bokens hovedteser, nemlig påstanden om den norske statens tro på at menneskerettigheter er universelle. Her tillegger Tvedt motstanderne synspunkter de ikke har.

Tvedt har rett i at menneskerettighetene primært er et vestlig idéprodukt med utgangspunkt i opplysningstiden. Selv om FNs erklæring om menneskerettigheter har som normativt utgangspunkt at de skal gjelde universelt, kjenner jeg ingen som vil hevde at de faktisk er universelt akseptert. Jeg kjenner mange som synes det er viktig å fremme dem, og som studerer og jobber med forutsetningene for dette. Jeg har heller ikke truffet noen som mener at slik advokatvirksomhet er uproblematisk, både fordi ulike typer rettigheter kan stå i motsetning til hverandre, og fordi de alltid vil brynes mot andre hensyn, enten det er i Myanmar eller Etiopia. At internasjonaliseringsprosessene i Norge delvis har vært grunnet på naiv universalisme er nok riktig, men som ledd i en seriøs debatt om menneskerettigheter blir Tvedts argument en stråmann.

Aktuell bok

 

Terje Tvedt

Det internasjonale gjennombruddet

Dreyer 2017

 

Det internasjonale gjennombruddet er primært en debattbok, selv om forfatteren har tatt forskerkappen på. Jens Arup Seip opptrer i nesten alle kapitler. Som alltid leverer Tvedt en spennende fortelling, men den preges av at forfatteren er så skråsikker på at den er riktig at han ikke søker etter observasjoner som kan vise begrensningene. Den kunne heller ikke ha blitt fortalt på samme måte om forfatteren hadde snakket med folk.

Hvis vi er opptatt av hvordan Norge gjennom de siste tiårene både har reflektert over og drevet sin bistands- og utenrikspolitikk, og i dag strever med migrasjon og forholdet til islam, trenger vi mer sammensatte fortellinger. De kan ikke bare dreie seg om naiv universalisme, samrøre og avhengighet, men også om aktører, nasjonale og internasjonale maktspill, interesser, dynamikk og kompleksitet.

Annonse