00:00 - 22. desember 2017

Alle skal med

Også sinte kunstnere skal høres når Linda Hofstad Helleland lager kulturmelding.

Prosjektleder: Ikke siden 2003, da Valgerd Svarstad Haugland var kulturminister, har noen norsk regjering presentert sine helhetlige visjoner og føringer for fremtidens kulturpolitikk. Linda Hofstad Helleland har satt i gang arbeidet for det som skal gjelde for de neste femten årene.

Dette er saken

 

Kulturminister Linda Hofstad Helleland har tatt initiativ til en ny kulturmelding, en plan for norsk kulturpolitikk i årene fremover. 

Dette blir den første kulturmeldingen siden 2003, og arbeidet er nå i full gang. 

 

– Dette blir hektisk, andre medier står utenfor døren og skal snakke med deg om sportspampene. La oss forsøke å snakke om kunsten. Og kulturmeldingen.

– Vi har en halvtime. Jeg stiller om hodet.

– Det foregår noe i vårt land, og i hvert fylke. Det foregår innspillskonferanser. Det er ledd i ditt arbeid med en ny stortingsmelding om kultur. Den første siden 2003, og den tok mål av seg til å legge «føringer» frem til 2014. Hvem er med nå?

– Nå er det institusjonene i feltet, i sektoren, som kommer med innspill, altså interesse- og bransjeorganisasjoner, kunstnere, frivilligheten, kommunene, kulturskolene, arkiv, bibliotek …

– Hvordan foregår dette praktisk?

– Departementet reiser rundt og snakker med aktørene, og så skal vi ha en nasjonal konferanse på nyåret, der vi samler alle nasjonale aktører og organisasjoner som ikke har kommet til orde på disse regionale møtene. Når så denne delen av sektoren er hørt, skal vi også møte det frivillige kulturlivet.

– Dette høres tradisjonelt kulturdepartementalt ut, ikke hofstadhellelandsk. Hvor er folk flest i alt dette?

– Det er sant, men jeg har jo ikke sagt alt. Vi skal også høre andre og jobber nå med en plan for hvordan vi skal engasjere Norges befolkning – en større del av befolkningen enn det som har vært vanlig når det gjelder hvordan kulturpolitikken skal utformes. Jeg ønsker at flere skal oppleve at kunsten spiller en avgjørende rolle, en større rolle, i sitt liv.

– Det er noe med Høyres kulturpolitikk, eller ikke egentlig Høyres, men med din måte å snakke om kulturpolitikk på, som gjør at jeg engster meg for at den skakke og opprivende og halvsjuke kunsten skal bli sultet i hjel, altså kunsten av og for oss som er og vil måtte være fremmede på kloden.

– Men den kunsten skal vi jo ha! Det er kunstens egenverdi som ligger til grunn for at vi som kulturnasjon ikke lar markedet styre alene. Vi kommer til å bruke 14 milliarder på kultur i 2018. Det er ingen nasjon i verden som bruker så mye kulturpenger per innbygger, tror jeg. Utenlandske kolleger måper i alle fall når jeg sier det.

– En kulturmelding er en stortingsmelding, og det igjen er regjeringens orientering til Stortinget om hva den akter å gjøre fremover, noe Stortinget kan mene noe om, hvoretter regjeringen eventuelt kommer tilbake med forslag om endringer som krever Stortingets velsignelse. I Storbritannia laget den konservative regjeringen kulturmelding i fjor, den første siden 1965. Er den forbildet?

– Jeg har ikke lest den, men når du nevner Storbritannia, så kom jeg nettopp fra Kunstnernes Hus, hvor jeg sammen med den nye direktøren så utstillingen til Vanessa Baird. Direktøren, Anne Hilde Neset, har vært i England i 20 år og har erfaring fra kunstverdenen i London, og det er en spennende erfaring i og med den lange tradisjonen de har i Storbritannia for tett samarbeid mellom det offentlige og det private. Vi har jo en gaveforsterkningsordning hvor vi ligger an til å ha hentet inn 300 millioner kroner ekstra til museer. Nå håper jeg å få til en slik ordning også for innkjøp av samtidskunst.

– Når du nevner Vanessa Baird, hun deltar som figur og mer til i Mette Hellenes’ «Kebbelife» her i Morgenbladet. Nå er det du som får gjennomgå der. Hva synes du?

– Jeg så den som kom i forrige uke. Jeg synes det var litt morsomt, jeg.

– Hellenes er antagelig blant de mange kunstnere som er forbannet på at du vil flytte makten over stipendiene fra kunstnerorganisasjonene til et departementsoppnevnt råd.

– Det er fortsatt kunstnernes organisasjoner som skal foreslå hvem som skal sitte i komiteen, men dersom det viser seg å bli for stor ubalanse med hensyn til kjønn, geografi og sjanger, skal det som heter Utvalget for Statens kunstnerstipend gå en runde til med komiteen.

– På debattsidene i akkurat denne avisen vi snakker i nå, skriver billedkunstner Victoria Pihl om denne oppnevningsretten som selve bærebjelken for kunstens uavhengighet.

– Intensjonen er ikke at utvalget ofte kommer til å overprøve komiteen. Det vi gjør, er å få på plass en sikkerhetsventil, ut fra hensynene til de tingene jeg nevnte.

– Jeg forstår på praten blant folk som er inne i dette, at du har uttrykt støtte til den figurative Dag Hol, maleren som skrev i Aftenposten at kunstnerne bør ut av kunstkomiteene.

– Jeg har delt et innlegg av ham på Facebook fordi det er viktig at flere kommer til orde i debatten. Denne høstens debatt om kunstnerstipender har vært en tankevekker for meg, jeg har fått mange meldinger i skjul, fra kunstnere som har skrevet i hemmelighet fordi de ikke tør stå frem, de tør ikke trykke «liker» på facebooksiden min fordi de er redde for at de da vil minste økonomisk støtte.

I all verden. Men hensynet til sjangermangfold, som du er opptatt av, er vel bra ivaretatt gjennom systemet slik det er? Billedkunsten har jo endret seg i ett sett i alle de år fagforeningene Norske Billedkunstnere har valgt stipendkomiteen?

– Det vil ikke alle være enige i, tror jeg, men det som er viktig for meg å få sagt her, er at kunstnerne fortsatt skal føle at de har makten, at de skal ha makten. De kommer ikke til å oppleve noen stor endring. I november sendte jeg ut et varsel som gjaldt et forslag om å slå sammen flere komiteer, det forslaget skroter jeg nå. Planene om strukturelle endringer tar jeg med inn i arbeidet med kunstnermeldingen. Jeg har invitert Kunstnernettverket til et møte om dette i januar og hadde møte med Forfatterforeningen i forgårs for at de skal være tett på prosessen. Jeg forstår ønsket om å være involvert.

– Da du gikk Pilgrimsleden i sommer, møtte du Ola Borten Moe, og dere var samstemte i at norske verdier er truet. Er det kulturpolitikk som forsvarspolikk du står for?

– I debatten som fulgte, ønsket en del folk å dyrke frem misforståelser. Noe av det første jeg sa som minister, var at kulturen er arenaen for å forene oss, skape fellesskap, toleranse mellom mennesker. Vi nordmenn er ofte utrygge på oss selv, som norske, og det gjør at vi har vanskelig for å ønske dem som kommer til landet velkommen inn i vår tradisjon. Da synes vi lett at avstand er enklere.

– Nok om kunstkomiteer, verdier og kjønn, nå blir det Netflix-jul, tenker jeg, og hvorfor i all verden er det nesten ikke norske filmer å se? Hva hindrer dere i å få i stand en norsk strømmetjeneste for film?

– Det burde vi jo ha hatt, og vi forsøker å finne frem i åndsverkloven for å få det til. Men det norske markedet er uansett så lite at det ikke er nok penger i det alene. Jeg har foreslått i Nordisk råd at vi bør få til en nordisk løsning, særlig ettersom nordiske serier er mer populære enn noensinne. Jeg har også satt i gang en utredning for å se på pengestrømmen i HBO og Netflix-kanalene. Vi må rett og slett vite mer om det for å kunne lage noe lignende.

 

I papirutgaven var et «ikke» falt bort, slik at meningen ble motsatt i kulturministerens svar på spørsmålet om oppnevningsretten og overprøving av komiteen. Denne nettutgaven siterer ministeren korrekt.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse