Annonse

Annonse

00:00 - 01. desember 2017

Også akademia

Kampanjer som engasjerer hele offentligheten, følger gjerne bestemte mønstre. Etter en viss tid med heiarop og liking i sosiale medier, inntreffer et metningspunkt. Noen sier at nå holder det, og plutselig konkurrerer man om å nyansere og kritisere det opprinnelige utspillet. Dette punktet ser ikke ut til å komme for #Metoo. De spredte motstemmene blir raskt overdøvet. Nei, det er ennå ikke nok.

Mange har lurt på hvorfor utluftingen vi har sett i bransje etter bransje denne høsten, har brukt så lang tid på å nå akademia. Rektorene ved universitetene i Oslo og Bergen har riktignok begge vært ute og innrømmet at de ikke har tatt seksuell trakassering alvorlig nok. Begge steder er bekymringen for manglende varsling like stor som beklagelsen for dårlig oppfølging av de varslene som faktisk foreligger. Denne uken tok ansatte ved NTNU i Trondheim initiativ til et opprop, en ren underskriftskampanje. Initiativtagerne etterlyser at universitetsledelsen kommer på banen og tar strukturelle grep.

Noe av det som gjør diskusjonen om seksuell trakassering i universitetsmiljøene så heftig akkurat nå, er at den treffer institusjonene mens de står midt i et generasjonsskifte. Dagens universitetsstudenter har andre forventninger til studiestedet og de ansattes ansvar, enn studenter hadde for bare ti eller tyve år siden. Dagens studenter omtaler universitetene som «skolen», og professorene som lærere. De krever aktiv og tydelig ledelse. Akademisk frihet, universitetsdemokrati og personlig ansvar oppfattes som en del av problemet, ikke løsningen.  

Rykter om bestemte miljøer og enkeltpersoner har eksistert bestandig, studentene har alltid hatt noenlunde oversikt over hvem man skal passe seg for. Men sosiale medier gir helt nye muligheter for ryktespredning og «outing». Beskyldninger om trakassering er et formidabelt maktmiddel nedenfra, når de settes i system. Først nå er oppsigelse og offentlig gapestokk blitt reelle trusler – og det er en seier for kvinner og andre som har følt seg maktesløse overfor mer og mindre subtile maktstrukturer i arbeidslivet. #Metoo er en kamp om historiene, men det er også en kamp om hegemoni. Hvem har makten nå?

#MeTooAkademia vil ta debatten videre fra de grove overtrampene og tematiserer usikkerheten som kan oppstå i miljøer preget av høye ambisjoner og stor grad av midlertidighet. På arbeidsplasser med sterke, ofte uformelle hierarkier, der det er uklare skiller mellom private og profesjonelle relasjoner, der folk klatrer og konkurrerer om oppmerksomhet og anerkjennelse, kan utestengning fra sentrale beslutninger oppleves som et like stort overgrep som mer og mindre klønete flørting – privat, personlig og faglig.

Seksuell trakassering og skjeve maktforhold er en realitet, også i akademia. Vi trenger verktøy for å håndtere overgrep, og rom for å snakke om det vi har opplevd. Kartlegging, bedre rutiner og lovverk som fungerer er nødvendig. Men mest av alt trenger vi selvrefleksjon. En åpen og fri samtale, med oss selv, i det minste. Hvis #Metoo skal føre til noe mer enn et blaff av politisk korrekt tilslutning og nevrotisering av relasjoner på arbeids- og studiestedet, må vi også innse de byråkratiske løsningenes begrensninger. De fleste gjenkjenner et overgrep, når de opplever det. Håpet ligger i en helt ny samtale om grenser og grenseerfaringer.

MKS

Annonse