Naturens egne alkymister

En sommerdag i 1752 brøt Benjamin Franklin alle regler og gikk ut for å fly drage i tordenvær. I det som skulle bli et av vitenskapshistoriens mest ikoniske eksperimenter, avslørte han lynets natur: Det er enorme gnister av elektrisitet. Lyn og strøm er to sider av samme sak. Men han skulle bare ha visst. Det var ikke bare regndråper Franklin fikk i hodet, den dagen i parken i Philadelphia. Etter hvert nedslag ble han også dusjet med radioaktiv stråling – fra intet mindre enn antimaterie.

Lyn er fantastiske. I dag, over 250 år etter Franklins eksperiment, oppdager vi stadig nye og fascinerende detaljer rundt dette vakre – og farlige – naturfenomenet. For eksempel har fysikere lenge mistenkt at lyn kan være kraftige nok til å sette i gang kjernefysiske reaksjoner i atmosfæren, men ingen har greid å bevise det. Før nå. I en ny artikkel, trykket i Nature i november 2017, ser en gruppe forskere ved Kyoto universitet i Japan på strålingen som når bakken i sekundene og minuttene etter en kraftig utladning. Ved hjelp av et snedig sett med måleinstrumenter – og en god dose flaks med vindretningen – har de avdekket oppsiktsvekkende detaljer om atmosfærens indre liv. Hold pusten, for her er den lange rekken av ting vi nå vet at skjer når lynet slår ned:

Først kommer selve lynet. En kraftig utladning av elektrisk energi, som løper mellom skyene og bakken, eller inne i selve skyen. I utladningen settes det opp enorme elektriske spenninger, som i tur river elektroner – det som «strømmer» i elektrisk strøm – løs fra atomene i luften. Elektronene fyker av gårde, som små kanonkuler. Kulene krasjer inn i andre atomer igjen, og da dannes det gammastråler – en av stråletypene i det litt upresise samlebegrepet «radioaktivitet».