Annonse
00:00 - 08. desember 2017

Mening i krigen

Norske militære operasjoner gis ikke en felles, nasjonal himmel. I stedet finner norske Afghanistan-veteraner mening i krigen som et personlig mestringsprosjekt.

I Afghanistan: Norske Isaf-soldater fra PRT Meymaneh (Provinsial Reconstruction Team) i Faryab-provinsen, 2008. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
Annonse

Anmeldelse

Elin Gustavsen

 

Disputerte 1. desember ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo med avhandlingen Constructing meaning after war. A study of the lived experiences of Norwegian Afghanistan veterans and military spouses.

 

 

– I avhandlingen din har du forsøkt å finne ut hvordan norske Afghanistan-veteraner og deres nærmeste får mening ut av tjenesten sin. Hadde de gjort seg tanker om det før du spurte?

– De hadde veldig klare tanker om hvorfor de reiste til Afghanistan. Det de var mest opptatt av, var det militære perspektivet. Primært fant de mening i tjenesteerfaringen hvor de fikk teste sine soldatferdigheter under ekte forhold. Og så kom dette med «for konge og fedreland». Det lå der i bakgrunnen. Men det var ikke det de brukte mest tid på å snakke om. Når det gjaldt den militære meningen, brukte de mange av de samme ordene og frasene: «Vi er her for å løse oppdraget vi er blitt gitt», for eksempel. Om de løste det oppdraget, så var det mer et politisk spørsmål om det gikk bra med hele operasjonen eller ikke. Så de trakk et veldig tydelig skille mellom sitt ansvarsfelt, som var å løse oppdraget i løpet av de seks månedene de var der, og operasjonen totalt sett.

– Det er altså den militære tolkningsrammen. Hvilke andre blikk hadde de?

– En ting som jeg ble litt overrasket over, som jeg ikke egentlig spurte om, men som dukket opp veldig tidlig i intervjuene, var hvor veldig frustrerte de var over at man ikke har kalt Afghanistan-operasjonen for «en krig». Det var veldig viktig for dem. Det var en fase som gikk igjen ofte. «Man må kalle en spade for den spade.» At norske politikere ikke har kalt dette for en krig, så mange som et svik. For mange av dem opplevde det veldig som en krig. Så kom de hjem og der ble det omtalt som noe helt annet. Det var det mange som ble veldig provoserte av. Intensiteten i det de hadde vært med på ble ikke anerkjent.

– Så det var noe som var meningsskapende for dem, men som de ikke fant noen forståelse for, eller parallell til, da de kom tilbake?

– Ja. En krig er noe spesielt, høydramatisk og ekstremt som de fleste forstår hva er. Når man ikke snakket om det som en krig, så manglet man kanskje en umiddelbar kobling til samfunnet, noe som ville gjort det enkelt forståelig for andre. Det er min tolkning.

– I USA hører man en frase som «we salute our troops» igjen og igjen. På den måten får militæret en offentlig mening vi sjelden ser i Norge. Hva slags betydning har det?

– Det er en ting jeg har vært opptatt av i avhandlingen min: Hvordan skaper disse veteranene og deres ektemaker meningen, ikke bare som et personlig anliggende, men i et spesifikt samfunn og en kultur, nemlig den norske. Tradisjonelt har vi ikke hatt en etablert veterankultur, som for eksempel USA. Det har endret seg litt. Men krig og konflikt er veldig fjernt for folk her hjemme, og så nært for de jeg har intervjuet. I tillegg har militæret som institusjon etter hvert blitt veldig liten. Det er få som tjenestegjør. Det har skapt en avstand mellom veteranene og det norske samfunnet.

– Så siden de ikke får den felles nasjonale meningsdannelsen, så flytter soldatene meningen til et mer personlig plan? Man får noe for å delta i tjenesten, man har fått en militær oppgave som tester evnene, som du nevnte i starten.

– Det er en god oppsummering. De skaper mening i lys av det militære, altså på et gruppenivå, og som en personlig livserfaring. Så sier de også at de «tjenestegjorde for Norge» og slike ting. Men det er altså ikke noe som ligger veldig sentralt i meningsskapingen deres, følte jeg.

– Er det noen problem her som vi kan løse? Eller er det bare sånn det er å sende mennesker inn i en væpnet konflikt eller krig?

– Jeg vet ikke om jeg ser noe problem her, egentlig. Det er viktig for dem som jobber med veteraner å forstå denne dynamikken. Men både den store Afghanistan-undersøkelsen og min studie, som gir litt mer dybde, viser at det går veldig bra med norske veteraner. Ting kan selvsagt bli bedre. Men å forvente at hvermannsen på gaten i Norge skal ha en sterk interesse for dette her, og at det bør få en større plass i samfunnet og kulturen, er kanskje litt mye å håpe på.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.