Annonse
00:00 - 03. november 2017

Ingen hyllest til Catalonia

Annonse

Så hva skal en mene om Catalonia? Fortjener de sin egen stat? Det er lett å bli sympatisk innstilt når en hører om et folk som krever sitt land. Særlig når sentralmakten svarer med batonger mot bestemødre og direktiver fra en diktatorisk fortid. Og vi heiet da på Slovenia og Kroatia og Bosnia og Kosovo og Sør-Sudan i sin tid, gjorde vi ikke?

Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre er blant dem som har dratt denne parallellen i sin hyllest til Catalonia, i Dagsavisen sist fredag. «Løsrivelse er bare lov fra stater vi ikke liker», fastslo han, og viste til kontrasten mellom omverdenens støtte til landene som rev seg løs fra Jugoslavia, og den manglende støtten til Catalonia i dag.

Sammenligningen halter på en rekke punkter. For det første fikk ikke landene på Balkan umiddelbar støtte fra omverdenen da de begynte sin kamp for løsrivelse: For Kosovos del måtte det et forsøk på folkemord til fra Serbias side før anerkjennelsen tvang seg frem. For det andre er det en god grunn til at Jugoslavia var en stat det var lett å mislike i 1991. Den ble ledet av Slobodan Milosevic, som hverken var opptatt av demokrati eller maktfordeling, heller ikke i 1991. Det er et godt stykke fra Milosevics soldater til de spanske batongene i Barcelona, uten at det er noen grunn til å forsvare måten de spanske politistyrkene oppførte seg på.

For det tredje, og viktigst: I Slovenia, Kroatia og Catalonia stemte rundt 90 prosent av de oppmøtte i folkeavstemningene for løsrivelse. Men i Slovenia og Kroatia møtte 90 prosent av velgerne opp. I Catalonia stemte bare 43 prosent av velgerne. For Catalonias del er det altså ikke snakk om et folk som krever sitt land, men om et mindretall av befolkningen – og et knapt flertall av de regionale politikerne – som krever løsrivelse fra en demokratisk stat hvor de allerede har et utstrakt selvstyre. Demonstrasjonene mot løsrivelse har vært minst like store som de for. Heller ikke gatas parlament er entydig.

Nå bærer den konservative regjeringen i Madrid en stor del av ansvaret for at situasjonen er blitt så fastlåst – og rett ut farlig – i Spania. Først gjennom sin politikk mot regionalt selvstyre gjennom flere år, som bare har økt motviljen mot Madrid blant mange katalanere. Så gjennom politiets hardhendte opptreden etter den, riktignok ulovlige, folkeavstemningen i oktober. Til slutt gjennom å fjerne selvstyret helt og stille regionens politikere for retten.

Men den katalanske regjeringen har ikke vært mindre ansvarsløs i sin fremferd, ved å drive gjennom både folkeavstemning og selvstendighetserklæring uten bred støtte hverken blant innbyggere eller folkevalgte i regionen. Nå sitter den avsatte katalanske presidenten Carles Puigdemont i eksil i Brussel, uten å bli noen frigjøringshelt av den grunn.

Skal en først heie på separatister, finnes det en langt bedre kandidat et stykke lenger øst: Irakisk Kurdistan, som også har holdt folkeavstemning for løsrivelse. Kurderne er blitt både undertrykt og massakrert, har kjempet seg til selvstyre og driver det nærmeste en kommer en velfungerende stat i Midtøsten i dag. De har vært lojale allierte i kampen mot IS, og det er ikke vanskelig å forstå at de nå forsøker å utnytte situasjonen til sin fordel. Men om konsekvensene av et selvstendig Catalonia er uoversiktlige, virker de uoverstigelige i kurdernes nabolag.

IAI

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Aktuelt