Annonse

Annonse

14:59 - 24. november 2017

Hvor er akademias #metoo?

I denne runden har diskusjonen om maktmisbruk og trakassering ennå ikke nådd akademia. Men i fjor fortalte kvinnelige norske akademikere om sine erfaringer.

Mari Kanstad Johnsen illustrerer seksuell trakassering i akademia. Denne ble brukt på forsiden med tittelen «Professorens tunge stønn» . -.

«Hvis du ikke blir tilfredsstilt seksuelt andre steder, har du muligheter her.»

Det er flere år siden nå, på 1990-tallet, men «Live» husket ordene godt. Hun var fersk hovedfagsstudent i filosofi ved Universitetet i Tromsø, og fikk veiledning av en forsker på sitt felt. Det første møtet mellom dem, forteller Live, åpnet med at han sa at kvinner «ikke har hjerne» for akademia.

Etter hvert som hun arbeidet videre med oppgaven, ble det klart at han likevel ikke mente hun var helt ubrukelig. Hele tiden var det små hentydninger til sex, slik Live beskrev det. Ikke ved hvert møte, men jevnlig.

– Jeg ignorerte ham, overhørte det. Jeg ser ikke på meg selv som noe aspeløv. Det gikk fint å holde ham unna, jeg bare lot som jeg ikke skjønte hva han mente, fortalte Live til Morgenbladet i fjor.

Det toppet seg under festmiddagen, etter at hun hadde levert oppgaven.

– Da stoppet han meg i en mørk korridor, trykket meg opp til veggen, sa: «Bli med meg, jeg har kondom i lommen, mannen din er jo ikke her». «Jeg har tenkt på dette hele tiden», sa han. Han mente visst at han hadde holdt seg i skinnet gjennom veiledningen, men at nå kunne vi jo gjøre det, fortalte Live.

Hun avviste ham kontant, og fortalte om hendelsen til mannen. Hun hadde diskutert situasjonen med en medstudent, men å melde fra om trakasseringen til universitetet, var uaktuelt.

– Jeg tenkte aldri på å varsle. Man er jo så sårbar. Han kunne for eksempel hindre meg fra å få doktorgradsstipend senere. Begynner du å bråke, har du det gående.

Det var da. I fjor var det skandale blant verdens filosofer, en berømt filosof var anklaget for grov trakassering. Var han alene, et råttent egg? Eller var trakassering et videre problem?

Den gangen, i 2016, snakket Morgenbladet med rundt tretti norske akademikere om deres opplevelser som unge kvinner i mannsdominerte akademiske miljøer. En rekke av dem fortalte at de har opplevd trakassering i ulike former.

Det var før avsløringene om Hollywood-mogulen Harvey Weinstein, og #MeToo-kampanjen som fulgte, satte spørsmål om trakassering, maktmisbruk og overtramp øverst på dagsorden. Kvinner fra musikk- og teaterbransjen har fortalt om sine erfaringer i Aftenposten, mens på sosiale medier finnes det emneknagger som samler historier fra politikken, fra helsevesenet, fra restaurantbransjen og en rekke andre.

Foreløpig er det likevel ganske stille fra norske universitets- og høyskolekorridorer. Men fjorårets fortellinger er verdt å minnes.

Historier du vil fortelle?

 

Har du opplevd trakassering eller maktmisbruk i akademia som du vil fortelle om? Morgenbladet vil gjerne høre fra deg. Ta kontakt, for eksempel med vår journalist Hanne Østli Jakobsen på hj@morgenbladet.no, eller i sosiale medier.

Du kan også kontakte oss helt anonymt via vår varslingstjeneste SecureDrop. Les mer om den her.

 

Anna. For rundt ti år siden var «Anna» fersk psykolog, og nyansatt som forskningsassistent ved et institutt i Bergen. På en fagkonferanse traff hun en professor fra et annet universitet – «stor på mitt felt», som hun sier. Anna var alene fra sitt miljø på konferansen, kom i kontakt med forskere fra hans miljø, og slik med ham.

– Han ga faglige komplimenter, sa at arbeidet mitt virket interessant. Jeg følte at det her var stas, fortalte Anna i fjor.

Noen måneder senere kom professoren på besøk til Bergen. Han inviterte Anna til et møte: De hadde felles prosjekter de kunne diskutere, mente han, de kunne gjøre det over middag.

– Jeg kom rett fra jobb, hadde med notater og full pakke. Men jeg skjønte fort at det jeg kom til var en date. Det første han gjorde, var å gi meg en gin tonic i hånden.

Anna beskrev professoren som ekstremt flørtende, overhodet ikke interessert i å snakke fag. På slutten av middagen forsøkte han å overbevise henne om å bli med opp på hotellrommet hans.

– Han tok meg liksom litt i armen, ledet meg mot heisen. Da sa jeg, nei, nei takk, ha det. Og gikk.

Anna fortalte at hun gikk derfra med klump i magen: Var de faglige komplimentene han hadde gitt henne, kalkulert med dette for øye? Professoren tok kontakt også neste gang han kom til byen, og etter en ny konferanse begynte han å sende det Anna kaller «ekstremt ufine sms-er».

– Sa du fra til noen om det?

– Det tok litt tid, men på et tidspunkt fortalte jeg det til en kollega, og til sjefen min som også var veilederen min. Hun ble sånn, «hva vil du jeg skal gjøre her?» Men jeg kunne ikke se for meg at det skulle få noe positivt utfall for meg å varsle.

Anna fortalte også hun på et annet tidspunkt opplevde at en kollega på et møte la en hånd på låret hennes, under bordet. Hun var den yngste og minst erfarne forskeren på møtet, og sa ingenting.

– De opptrer på en måte som gjør at adferden deres virker normal. De gjør det på en helt selvfølgelig måte, man føler seg så dum og off hvis man begynner å kommentere eller kritisere. Den er veldig merkelig, den følelsen.

Ida og Emma. Hvor går grensen mellom vennlighet, en uskyldig spøk og noe annet? Hva skal man måtte tåle?

Erfaringene «Ida» og «Emma» fortalte om, illustrerer problemet. De opplevde begge det samme, en kaffeinvitasjon, vennlighet og imøtekommenhet fra en professor på instituttet der de var i ferd med å ta doktorgraden. Så: Hinting om sex, kommentarer på utseendet, at han tok dem på rumpa.

– Det var ikke tilfeldig. Jeg hadde ryggsekk på meg da han gjorde det, så han måtte virkelig jobbe for å komme til, fortalte Emma.

Klart man kan riste noe slikt av seg, sa Emma og Ida den gangen. Men skal du måtte lure på om noe slikt blir utfallet når en kollega er hyggelig mot deg?

– Dette er jo ikke overgrep, det er veldig lett å tenke at det var «bare» et klaps på rumpa. Men selv flere år etter blir jeg så sint når jeg snakker om det, reflekterte Ida den gangen.

– Hvorfor snudde jeg meg ikke bare og klapset til ham? Jeg frøs, det var så uventet og så respektløst. Det får deg til å føle deg så liten, som et objekt.

Heidi. Kjærlighet oppstår like ofte på universitetet som andre steder. Det er ikke uvanlig at professorer i Norge er gift med sine tidligere studenter, slik også leger er gift med leger, arkitekter med arkitekter, journalister med journalister.

Men hvis alle er vant til at søt musikk oppstår i gangene, og at det kan ende godt, hvor bevisste er vi da på at oppmerksomhet også kan være uønsket, eller kan forandre seg fra kjærlighet til noe verre?

«Heidi» ble rekruttert til å skrive doktorgrad ved et norsk universitet i 2007, av en mann hun beskriver som «litt berømt» på hennes forskningsområde, og «veldig karismatisk». Som veileder roste han henne i starten opp i skyene, forteller hun. Han sa hun var smart og begavet, og tok henne med på møter og konferanser. De drakk øl etter jobb, med andre kolleger eller alene. Han ville være det hun i etterkant karakteriserer som «intim, unormalt nær».

Det endte med at de lå sammen, og innledet et forhold, selv om han var gift og hun var forlovet.

– I ettertid har jeg tenkt at han innyndet seg, sakte, men sikkert, fra dag én. Dette var mitt første møte med akademia. På én måte var jeg smigret, på den annen side hadde jeg store problemer med det, fortalte Heidi.

Heidi fortalte at hun forsøkte å avslutte relasjonen flere ganger, og foreslo også at han skulle slutte å være veilederen hennes. Det ville han ikke gå med på. Forholdet varte i halvannet år, det tok slutt da forskeren, ifølge Heidi, «gikk lei av henne».

– Fra da av ble jeg fryst ut. Jeg ble ikke invitert på felles fagmøter eller lunsjer, fikk nesten ikke veiledning, han sa han tvilte på min faglige kompetanse. Senere fikk jeg høre at han baksnakket meg til de andre veilederne mine, og til kolleger.

Kolleger av Heidi fortalte at de, uten å vite noe om hva som hadde foregått mellom de to, reagerte på stemningsskiftet i hvordan veilederen omtalte henne. Selv begynte hun å lure på om han hadde rett.

– Man begynner til å tvile på seg selv, på om man er gitt disse mulighetene fordi man er faglig flink, eller fordi han vil komme i buksene dine.

Strukturproblemer. I 2016 hadde norske kvinnelige akademikere en rekke historier å komme med. Om professoren som la sin hånd over hennes under et møte, og begynte å stryke den i alles påsyn. Professoren som sendte sms etter konferansen: «Jeg misunner alle som får se kroppen din på stranden i sommer».

Stipendiaten som lot være å dusje i flere dager før veiledning, fordi hun ikke orket flere tilnærmelser fra mannen som skulle hjelpe henne å få avhandlingen i havn. Veilederen som laget stønnelyder mens han kommenterte kroppen til stipendiaten, i påsyn av kolleger.

De kalte det «et kulturproblem», men ett som knapt ble pratet om. Nå er samtalen i gang andre steder – så hvorfor ikke i akademia?

I et intervju med Adresseavisen sier prorektor ved NTNU Kari Melby at hun tror det handler om at kvinner i akademia, mer enn andre, er redd for å fremstå som et offer.

– Kvinner har ikke villet snakke om det. Holdningen er at du skal bite tennene sammen. Kvinner i akademia er ambisiøse. De har en barriere mot å fremstå som offer og svake, sier Melby til Adressa.

Marit Hovdal Moan, likestillingsombud ved Fakultet for medisin og helsevitenskap ved NTNU, mener imidlertid det blir en for enkel forklaring.

– Jeg vil påstå at grunnen til at de ikke snakker er de sterke hierarkiske strukturene ved universitetet, høy grad av midlertidighet, og mangel på gode rutiner for varsling, sier Moan til Morgenbladet.

Da NTNU nylig gjennomførte en arbeidsmiljøundersøkelse, var spørsmål om seksuell trakassering ikke inkludert.

Dette er en forkortet utgave av denne artikkelen fra 2016.

hj@morgenbladet.no

Annonse