Annonse
00:00 - 24. november 2017

En monstrøs jobb

Annonse

«Gjør jobben deg til en mindre god mor? Det er spørsmålet du stiller deg selv, hele tiden. Men også: Gjør morsrollen deg til en dårligere skribent? Det spørsmålet er litt mer ubehagelig.»

Det er Claire Dederer som spør i essayet «What Do We Do With The Art of Monstrous Men?», som ble publisert i det amerikanske tidsskriftet The Paris Review denne uken. Det handler selvsagt om #metoo, om Weinstein, Polanski og Allen, men også om premissene for å lage kunst. Eller gå på jobben. Ikke minst dersom du er ambisiøs. Og kvinne.

For snart 50 år siden forlot over 600 000 norske kvinner kjøkkenbenken og ble en del av arbeidslivsstatistikken. De aller fleste av dem fant seg jobb i typiske omsorgsyrker: helsevesenet, skolen, barnehagen. De lærde strides om årsaken til at det ble nettopp disse yrkene, det kalles likestillingsparadokset. I tv-serien «Hjernevask» ble det blant annet hevdet at det var fordi kvinner biologisk har en tilbøyelighet til omsorg, som de får utløp for i nettopp omsorgsyrkene. Tja.

Vår generasjons oppgave blir å gjøre arbeidslivet til et godt sted å være for alle, uavhengig av kjønn, hudfarge, sivilstand eller antall barn.

En annen mulig årsak er at disse yrkene er best tilpasset et kvinneliv, slik det fremdeles vanligvis er, post kvinnefrigjøringen og likestillingsloven, nemlig fylt av syke foreldre, snørrete, gråtende barn og/eller sure tenåringer: Det er helt vanlig med deltidsstillinger, det er helt vanlig å være hjemme med sykt barn, det er ingen som hever øyenbrynene hvis man tar ut hele barselpermisjonen.

Resten av arbeidslivet er ikke like godt tilpasset den kvinnelige delen av befolkningen. Eller alle andre deler av befolkningen som ikke er hvite menn med hjemmeværende koner: etniske og seksuelle minoriteter, funksjonshemmede, moderne småbarnsfedre. Dette gjelder særlig det private næringslivet. #metoo har vist at det er helt uakseptable tilstander innenfor store deler av kultur- og mediebransjen. Mediekonsern som Schibsted, Amedia og Morgenbladets eget NHST har nær kvinnefrie ledergrupper. Damene glimrer med sitt fravær i toppen av de største børsnoterte selskapene. De er i mindretall i finansbransjen og som partnere i advokatfirmaer. Det er et problem, for det er dårlig for businessen, dårlig for rekrutteringen og talentutviklingen. Dårlig for innovasjonskraften. For omdømmet.

Man kan ha så mange likelønnskommisjoner, utredninger av kvinners sykefravær eller manglende sjefsambisjoner som man bare vil, men så lenge de ikke greier å regne inn hvordan det føles å bli eller frykte å bli sextrakassert på jobben, eller i hvilken grad det minsker ønsket om å bli toppleder, er de utilstrekkelige.

Gutta-boys-kulturen, den seksuelle trakasseringen, glasstaket, netthetsen. Forventningen om å jobbe åtti timer i uken, eller seksti, eller ta telefonen klokken halv seks på ettermiddagen. Mødrene og bestemødrene våre var pionerer og viste verden at arbeidslivet også var et sted for andre enn menn. Vår generasjons oppgave blir å gjøre arbeidslivet til et godt sted å være for alle, uavhengig av kjønn, hudfarge, sivilstand eller antall barn. Her er #metoo et utgangspunkt som må følges opp av konkrete tiltak for å bedre hverdagen til kvinner på jobben, enten det er som leder, kunstner eller sykepleier.

«Når kvinner gjør det som trengs for å skrive eller lage kunst, føler vi oss noen ganger som monstre,» skriver Dederer. «Og andre er raskt ute med å si at vi er det.»

ABJ

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvererklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.