Annonse

Annonse

00:00 - 06. oktober 2017

Utenfor menigheten

Norske forfattere står støtt på venstresiden. Hvordan er det å være forfatter og ikke føye seg inn i folden? Og hva gjør den politiske enigheten med bøkene som skrives?

Mann for sin hatt: Cornelius Jakhelln er aktuell med den filosofiske ungdomsromanen Nazi jihad, som handler om to gutter som blir radikalisert.

konsens, konsensus

(fra latin) bifall, samtykke; enighet, samstemmighet

– Jeg har laget, og lager, kontroversiell kunst. Og jeg er konservativ i innvandringsspørsmål», sier forfatter Cornelius Jakhelln, før han legger til:

– Det mener jeg må være mulig uten å bli stemplet som rasist eller fascist, for jeg er ikke rasist, og jeg er ikke fascist.

Disse to replikkene illustrerer på mange måter den undringen som ligger til grunn for artikkelen du nettopp har begynt å lese: En forfatters bekjennelse av et politisk standpunkt han deler med brede lag av den norske befolkningen, følges prompte opp av en dobbelt påpekning av at han med dette standpunktet ikke plasserer seg ytterst på den fremmedfiendtlige høyresiden. Som om kombinasjonen av konservative politiske meninger og forfatteryrket er så uhørt at den ikke er mulig å påberope seg uten umiddelbart å bli plassert i ekstremismen.

Jakhelln har sine grunner for å ordlegge seg som han gjør (mer om dem litt senere), men vaktsomheten hans synes likevel å peke mot noe større: Det ser ut til å herske full venstrekonsensus i den norske forfatterstanden.

 

LYTT TIL TEKSTEN! Innlest av Erich Kruse Nielsen. Denne tjenesten presenteres i samarbeid med Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek.

Sjeldne fugler. Når forfatterne ytrer seg mer eller mindre kollektivt, slik de for eksempel gjorde i våres, da det gikk ut et «Forfatteropprop for verdighet og anstendighet i flyktningpolitikken», eller slik de har gjort i flere år gjennom initiativet Forfatternes klimaaksjon, er det gjerne i saker trygt plassert på den politiske venstresiden. Hvis det eksisterer et konservativt motmiljø innad i forfatterstanden, holder det en så lav profil at Morgenbladets litteraturredaksjon knapt er i stand til å få øye på det.

Jeg tenkte at «alt er lov i kunsten». Den over­bevisningen fikk jeg tilbake, rett i trynet, og det varer ved fortsatt.

Cornelius Jakhelln

Ja, den åpent høyreorienterte norske forfatteren er i dag en så sjelden fugl at man for i det hele tatt å kunne anføre et unntak som bekrefter den sosialistiske regelen, må krysse artsgrensen over til tegneserieskaperne og peke på Karine Haaland. For noen uker siden skapte hun en viss oppstandelse da hun fortalte at Fremskrittspartiet fikk hennes stemme ved årets stortingsvalg (Minerva, 17. september).

Hva skyldes denne tilsynelatende politiske ensartetheten i landets ellers kanskje mest frittenkende yrkesgruppe? Har det alltid vært sånn? Eller er dette særegent for vår tid? Og hvilke konsekvenser har det for litteraturen som skrives? Eller beror kanskje hele problemstillingen på en journalistisk synsfeil?

Så vidt Morgenbladet vet finnes det ingen sosiologiske undersøkelser av den politiske ­tilhørigheten til landets forfattere, så man må nesten bare stikke sin kvalifiserte finger i været og begynne å kontakte folk hvis man vil spore opp en forfatter eller to som ikke sogner til venstresiden.

Og med det, tilbake til Jakhelln.

 

Les også: – Har nakkegrep på bransjen

 

Skolemassakre. Jakhellns vaktsomhet når man begynner å snakke om høyre og venstre er nært forbundet med boken han i disse dager utgir på eget forlag, ungdomsromanen Nazi jihad, som forteller om to tenåringer som radikaliseres i henholdsvis høyreekstrem og jihadistisk retning.

Jakhelln har et mangslungent forfatterskap bak seg, som inkluderer diktsamlinger skrevet på høgnorsk så vel som en kriminalroman og en barnebok. Han er også musiker.

Arbeidet med Nazi jihad påbegynte Jakhelln nyåret 2008, i kjølvannet av at et av bandprosjektene hans, Sturmgeist, dukket opp i forbindelse med en skolemassakre i Finland. Koblingen var svak, den 18 år gamle gjerningsmannen brukte Sturmgeist89 som innlogging på Youtube, men sterk nok til at Jakhelln ble trukket inn i saken i media.

– Jeg fikk henvendelser fra andre forfattere som nærmest skjelte meg ut og stilte meg spørsmål: «Ja, hvor står du egentlig?» «Hva slags meninger har du?», forteller Jakhelln da vi møter ham i hans hjem i Berlin.

– Og det var absolutt ikke det jeg trengte i den situasjonen. I det store og hele følte jeg på en avmakt, og kanskje også et sinne. Så jeg begynte å skrive en fiksjon om en slik gutt. Der begynte Nazi Jihad.

Romanen skulle opprinnelig utgis av Cappelen Damm, men slik gikk det ikke, og manuset har blitt liggende i skrivebordsskuffen frem til i dag.

 

Angrer på bok. En bok av Jakhelln som imidlertid ble utgitt av Cappelen Damm, var essaysamlingen Raseri, som kom høsten 2011. På ­bokens omslag er et maleri som viser Jakhelln kledd i tysk militæruniform. Han holder et av øynene sine i den ene hånden og drar en fiolinbue over den blottede synsnerven med den andre. Mellom permene undersøker Jakhelln sin egen estetikk og det som minner om en anti-­islamsk radikaliseringsprosess han gjennomgikk på 00-tallet – i lys av terrorangrepet mot regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011. Han hadde selv følt på det raseriet som kom til voldelig uttrykk den dagen, fortalte Jakhelln.

Mottakelsen av essaysamlingen var til dels svært negativ. Boken handler, skrev en kritiker, «i sin helhet om forfatteren selv, og hans apologi for sin rett å dyrke [sic] aggressive estetiske uttrykk, svartmetall, åsatru, wagnersk estetikk og for lefling med nazismen, samt sprading i oppmerksomhetskrevende militærkostymer.»

– På den tiden brukte jeg autoritære symboler og en autoritær diskurs i kunsten som brekkstang for å forsøke å bevare ytringsfriheten i Norge. Det høres sikkert paradoksalt ut, og ja, det var vel et paradoks – men jeg tenkte at «alt er lov i kunsten». Den overbevisningen fikk jeg tilbake, rett i trynet, og det varer ved fortsatt, sier Jakhelln.

Her kan det være verdt å skyte inn at Jakhelln ikke er den eneste norske kunstneren som har kjent på den vanskelige balansen mellom kunstens frihet og kunstens (mulige) ansvar. Den Fritt Ord-støttede rapporten «Status for ytringsfriheten i Norge 2013–2014», som inneholder et kapittel om kunstneres opplevelse av egen ytringsfrihet, pekte på «politisk korrekthet» som en faktor som kan ha innvirkning på ytringsfriheten. Av de spurte kunstnerne refererte 27 prosent til «særskilte gruppers krav om beskyttelse fra krenkende ytringer» som en faktor som «har innskrenket kunstnernes ytringsfrihet i dag.».

– Jeg fikk mange folk mot meg, både forfatterkolleger og andre i det intellektuelle liv som åpenbart syntes jeg var en tvilsom type, og som tilla meg meninger som jeg aldri har hatt, fortsetter Jakhelln om mottakelsen av Raseri.

I dag angrer han på boken:

– En feil jeg gjorde i 2011, var ikke å være ­tydelig nok. Jeg beskrev sinne, men avgrenset ikke den emosjonelle tilstanden tilstrekkelig fra faktisk terrorisme.

 

 

Enkel applaus. Man trenger imidlertid ikke å gå til autoritær estetikk og et nasjonalt smertepunkt som 22. juli for å diskutere politisk konsensus innad i forfatterstanden. Det holder å studere regelen heller enn unntakene, ifølge forfatter Kyrre Andreassen. Han ble nominert til Brageprisen for sin seneste roman, For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges (2016).

– Det er vel omtrent umulig å lese norsk samtidslitteratur og ut ifra den slutte seg til at vi har en blåblå regjering. I den grad verdisyn og holdninger i det hele tatt kommer frem i norske bøker, så er det ingenting som tyder på at det er det konservative som rår, sier Andreassen.

Han tar forbehold om at han ikke har lest all norsk samtidslitteratur de siste årene, slik han gjorde da han satt i Forfatterforeningens litterære råd i perioden 2004–2008, men han synes det er vanskelig å få øye på høyresiden i bøkene som utgis:

– Det er sjelden hovedpersoner gjøres til politiske skapninger, men når de gjør det, har de gjerne solide meninger forankret rundt Arbeiderpartiet og til venstre.

– Da jeg leste den seneste romanen din, tok jeg meg i å tenke: Her har vi en empatisk og nyansert skildret hovedperson, og det kan godt tenkes han stemmer Frp. Den kombinasjonen finner man ikke ofte i samtidslitteraturen.

– Han skiller seg nok ut blant norske romanpersoner, men han er en ganske vanlig norsk mann. Jeg har hele tiden tenkt at han skal være essensen av vanlige norske menn, av vanlige norske holdninger. Mange slår jo om seg med smårasistiske vitser, men det har mye større kraft når det står i en bok. Det var et poeng for meg, når han kommer med de utfallene, å ikke ta forbehold og sikre meg som forfatter, minne leserne på at dette ikke er mine oppfatninger, men bare la dem stå der.

Og hvis vi beveger oss ut av bøkenes fiksjonsverdener og inn blant de høyst virkelige forfatterne – har Andreassen gjort seg noen tanker om hvilke politiske synspunkter som flagges der?

– Jeg har jo vært på diverse litterære arrangementer hvor for eksempel et navn fra Fremskrittspartiet har blitt brukt som poeng i en vits, det er en enkel måte å høste applaus på. Det er kanskje vanlig innenfor kunst- og kulturfeltet, men det er jo ikke sånn ute blant vanlige folk, sier Andreassen.

– Jeg tenker at å sementere det på den måten innebærer en god dose folkeforakt, i og med at det er mange som synes at Sylvi Listhaug og Siv Jensen gjør en kjempebra jobb. Og de folkene som synes det, er ikke nødvendigvis idioter av den grunn.

Politisk blind: - I den grad verdisyn og holdninger i det hele tatt kommer frem i norske bøker, så er det ingenting som tyder på at det er det konservative som rår, sier forfatter Kyrre Andreassen.​

Les også: Radikal Historie

 

Et germanisert Norge. Jakhellns Nazi jihad skiller seg utvilsomt ut i den norske samtidslitteraturen. Boken er– med Jakhellns egne ord – en filosofisk ungdomsroman. Hatet til de to unge, radikaliserte hovedpersonene plukkes fra hverandre, argument for argument:

– Jeg ville bruke en filosofisk tvinge på disse hatideologiene, for de splintres jo, de knekker, sier Jakhelln.

Selv om Nazi jihad er en utpreget didaktisk roman som åpenbart vil godt, har den også mange islett av provokasjonskunstneren Jakhelln. Tittelen er i seg selv nok til å heve noen øyenbryn, og universet der handlingen utspiller seg, er en slags germanisert versjon av Norge som heter «Kraftreich».

– Hva slags sted er Kraftreich?

– Kraftreich er et sosialt demokrati med tydelige autoritære trekk. Det er klart at dette er et samfunn som har visse likheter med Norge, men kantene er enda litt mykere, det er et samfunn som er autoritært i sin inkludering. Et samfunn som vil deg veldig vel, med et sterkt sosialt og politisk press og strenge krav til konformitet. Det satiriske preget er tydelig, det henger bilder av fossefall i klasserommene, de dyrker vannkraften.

– Kraftreichs motto er «Sammen i kraften. Kraft til alle. Alle skal opp». Man tenker umiddelbart på Arbeiderpartiets «Alle skal med».

Det kan være en likhet der, ja.

 

Sosialister i navnet. Helt kraftreichske tilstander er det heldigvis ikke i den norske forfatterstanden. Det er Morten Øen et levende bevis på. Da Morgenbladet sender ham en e-post et par uker før stortingsvalget og lurer på om han muligens ikke passer helt inn i vårt bilde av den SV-stemmende språkarbeider, skriver nemlig Øen tilbake og presenterer seg som «klassisk libertarianer og klassisk liberalist».

På vei til hagefest: Forfatter Morten Øen er klassisk liberalist og libertarianer, men foretrekker å kalle seg fritenker

Øen har et omfattende forfatterskap bak seg, som blant annet inkluderer elleve diktsamlinger. De siste årene har han imidlertid hovedsakelig konsentrert seg om romansjangeren. Vi møter Øen på en pub i Oslo sentrum, før vi alle sammen skal tusle opp på Aschehougs årlige hagefest.

Hvis man skal forsøke å si noe om den politiske tilhørigheten til den norske forfatterstanden, forklarer Øen, må man aller først ta høyde for at liv og lære i denne sammenhengen er uforenlig.

– Alle forfattere er grunnleggende konservative selv om de prater om sosialisme.

– Ok?

– Forfatterforeningen er et laug. Og Edvard Hoem er den største pådriveren for å holde Forfatterforeningen som et laug. Hver gang noen snakker om å åpne opp Forfatterforeningen, fordi det har vært skriverier i pressen om at alle må få være med, så kommer Edvard Hoem: Venner, nå må vi ta oss sammen, nå må vi holde dette som et laug og verne om kvaliteten vår. Og det er jo en erkekonservativ, proteksjonistisk holdning.

Dette spriket mellom liv og lære rammer også libertarianeren og liberalisten Øen, som lever av Statens garantiinntekt for kunstnere:

– Jeg er ikke en kald kapitalist, for hvis vi begynner å tenke høyre-venstre, rødt-blått, så kan jeg ikke på noen som helst måte forsvare garantiinntekten min og være kapitalist, det henger jo ikke på greip i det hele tatt, sier Øen, og fortsetter:

– Men jeg kan være konservativ i den forstand at jeg setter pris på geografien i landet, at jeg setter pris på det jeg mener er norsk kultur, at det er noe som er norsk. Jeg kan sette pris på familiestruktur, at det er en idé å holde kjernefamilien, kanskje storfamilien samlet. Sånne mer konservative ideer har jeg ingen problemer med å fremme av egen maskin.

 

Stø kurs. Libertarianismen, som Øen bekjenner seg til, kan karakteriseres som en tilspissing av den klassiske liberalismen og forbindes først og fremst med høyresiden i USA. Libertarianere går inn for en svært stor grad av individuell frihet og en radikal nedbygging av statlige institusjoner.

– Hva slags reaksjoner får du når du forteller forfatterkollegaer at du er klassisk liberalist og libertarianer?

– Veldig sjokkerte blikk, selvfølgelig. Særlig hvis jeg drar et Trump-sitat bare for å kødde med folk.

Men Øen får også andre reaksjoner:

– Det er en overraskelse over at noen plutselig snakker utenfra enighetsbobla. God litteratur bygger på at vi bryter fordommer, så kolleger er jo kjempehappy for utfordringer. «Hm, det var en ny tanke, det må jeg hjem og researche litt.» Du møter ikke motstand, annet enn det som er vanlig semi-machokultur. Ole Robert Sunde som hytter med neven og sånt.

I forfattermiljøet er det nokså ensomt for en med Øens politiske overbevisninger. I den brede offentligheten er det litt bedre:

– I Norge er vi så heldige å ha et liberalistisk parti. Liberalistene. Jeg husker ikke hva de fikk ved forrige valg, 650 stemmer eller noe sånt, men det er morsomt at vi har dem. Jeg er ikke medlem der.

– Så når vi går til valg, er du pragmatisk og ikke ideologisk libertarianer?

– Ja, ja. Jeg synes den siste regjeringa har gjort en god jobb, de sitter og er varme i stolene. Ting går ganske effektivt for seg, og de holder på verdier som jeg synes stabiliserer.

– Hvilke stabiliserende verdier tenker du på?

– Rikspolitikk har jeg veldig lite lyst til å snakke om. Jeg leser ikke nyheter, det har jeg slutta med for lenge siden. Jeg leser faglitteratur, og jeg leser hefter og småting som jeg snubler over og rare spor på nettet, for informasjonen i dagspressen har blitt veldig rar.

– Ok?

– Informasjonen fra de forskjellige kildene er så diametralt motsatt at jeg bare må hekte meg av og gå til kilden. Og så må jeg begynne et sted for hundre, to hundre år siden og følge mitt eget spor. Og når det gjelder dagsaktuelle ting, må jeg i mye større grad støtte meg på bilde- og videomateriale. For å få nyheter må du bli din egen reporter.

 

Ingen ytringsfrihet. Selv om Øen har sluttet å lese nyheter, har han fått med seg det han karakteriserer som «hysteriet mot Sylvi Listhaug»:

– Jeg kan ikke huske en politiker som har fått så mye juling i pressen som den dama, og jeg forstår bare ikke at det er mulig. At folk kan skrive på den måten og behandle et menneske på den måten, sier Øen, og legger til:

– Og da kan jeg ikke lenger ta journaliststanden seriøst, jeg kan ikke det.

Omtrent her skyter journalisten inn at det vel ikke bare er pressefolk som lar seg provosere av Listhaug, og begynner å formulere en kommentar om hard og åpen meningsbrytning i en fri offentlighet, men rekker ikke å fullføre før Øen sier:

– Ytringsfriheten er gone.

– Ok?

– Ja–ja.

– Kan du utdype det?

– Ja, gjerne: Charlie Hebdo.

– Kan du utdype ytterligere?

– Ja. Ingen viser tegningene de ble skutt for. Hvor mange ble skutt i hjel i det rommet? Hvilken nyhetskanal noe sted viste hvorfor de ble skutt? Ingen. Da Dansk Radio skulle illustrere en sak om fyr som sa han hadde brent en ­koran, så illustrerte de den med en bibel som brant. Så ytringsfriheten, den er vekk, sorry, den har vi ikke lenger.

– Er ikke det en ganske drøy påsta…

– Det er en faktisk, fysisk realitet. Hør her: For tre måneder siden satt jeg og skrev på et kapittel om en litt sprø nabo som setter fyr på Koranen. Jeg leste igjennom det og koste meg med det, for det var ganske artig skrevet. Og så tenkte jeg: Ok, hva hvis jeg tar dette kapittelet og putter det i en roman? Jeg spør redaktøren min om vi kan gi ut boka, og hun sier: Ja, ok, hvis du tør det. Men så tenker jeg: Hvis det skjer med henne det som skjedde med William Nygaard, da er det mitt ansvar. Og så tenkte jeg: Nei, jeg stryker kapittelet. Og så slettet jeg det kapittelet, det finnes ikke mer. Da skjønner du hvilken virkelighet du lever i.

– Hvis jeg prøver meg på noe sånt, er det helt reelt at jeg gjør det med risiko for mitt eget liv, for min forleggers liv og for min families liv. Og da gjør du det ikke.

Plukker vi frem Fritt Ords ytringsfrihetsrapport igjen, kan vi der lese at Øen ikke er alene om å gjøre seg betraktninger av denne typen: 22 prosent av de spurte kunstnerne pekte på fremveksten av politisk ekstremisme som et innskrenkende utviklingstrekk for ytringsfriheten.

 

Litterært tap. Da Morgenbladet kontakter forfatter og forlagsredaktør Aslak Nore, vil han også snakke om hva som finner veien inn i den norske samtidslitteraturen og hva som ikke gjør det. At det er en generell venstretilbøyelighet blant norske forfattere, synes Nore er «en åpenbar tendens»:

Houellebecq-modellen: Forfatter og forlagsredaktør Aslak Nore ønsker seg en litteratur som går inn i kulturens mest betente temaer. Foto: Monica Strømdahl / NTB Scanpix

– Og det er helt greit. Folk må få mene akkurat det de vil, selvfølgelig.

– Men det som er mer bekymringsverdig fra et litterært perspektiv, synes jeg, er hvis man også har en slags uvilje mot å utforske, skal vi si, høyresidens problemstillinger.

– Det blir dumt å si at nå skal vi få den store Frp-romanen. Det som kanskje er mer interessant, er å si som Harald Eia gjorde i en kronikk: Sylvi Listhaug splitter Norge, men hun, og det hun står for, splitter på en eller annen måte også oss selv. Det er veldig lett å ta avstand fra populismen hennes. Samtidig er det åpenbart at en del av de tingene hun målbærer, er sider som vi alle har i oss. Som handler om frykt, som handler om irritasjon og sinne, for eksempel knyttet til innvandring og integrering. Jeg har stor forståelse for at folk vil ta et oppgjør med frykt­retorikken politisk, men som forfatter er dette veldig, veldig interessante ting å utforske.

Nore har bakgrunn fra Forsvaret, og gjorde utenlandstjeneste i Bosnia på slutten av 1990-tallet:

– Etter hvert eneste terrorangrep utbasunerer alle de venstreorienterte vennene mine: Vi er ikke redde! Mens dem jeg kjenner fra Forsvaret – som er selektert spesielt fordi de håndterer frykt bedre enn andre – vel, de innrømmer at de er livredde. Det er noen paradokser her som er ubehagelige og interessante.

Nore trekker frem to forbilder for en skrivepraksis som tør å gå inn i kulturens mest betente problemstillinger: Michel Houellebecqs roman Underkastelse (2015), som utspiller seg i et Frankrike som nettopp har fått sin første muslimske president, og Jonathan Littells De velvillige (2006), som tar oss gjennom andre verdenskrig fra synspunktet til en SS-offiser.

– Jeg kan se for meg noe lignende gjort for eksempel med høyreradikal og høyrepopulistisk ideologi i dag. Noe annet er jo å gå nærmere inn i den jihadistiske ideologien og se på den, sier Nore.

– Så kan folk selvfølgelig si at: Men jeg vil gjøre noe annet. Greit, det må de gjerne gjøre. Jeg bare påpeker at den type politisk-ideologiske utforskninger er interessante litterært, og de kan kanskje bli gjort vanskeligere av en instinktiv, godhjertet, venstreliberal eller -sosialistisk holdning.

 

Røde piller. Øen står vel omtrent så langt fra denne godhjertede sosialdemokratismen som det er mulig å komme uten å bevege seg over i ekstremismen. I e-postutvekslingen med Morgenbladet skriver han: «Jeg er nok en av dem som har tatt den røde pillen ja:-)» Uttrykket forbindes gjerne med Alt-Right-bevegelsen. Å ta den røde pillen, er å se hvordan verden egentlig henger sammen bak venstresidens slør av politisk korrekthet.

– Hvor alvorlig skal jeg ta denne referansen?

– Den skal du ta ganske alvorlig. Ikke Alt-Right, men den røde pillen. Jeg har tatt en god del røde piller i det siste, sier Øen.

Rasismen i Alt-Right-bevegelsen tar Øen tydelig avstand fra:

– Jeg har absolutt ingenting med de sympatiene å gjøre. Jeg er først og fremst en fritenker. Jeg liker å følge sporene og logikken dit sporene og logikken tar meg. Problemet oppstår når du ikke kan følge et spor på grunn av sosialpolitiske normer, det er et slag i trynet. Men det har jeg ikke opplevd før jeg tenkte på å skrive det kapittelet om Koran-brenninga.

En av de rød pillene Øen har tatt, har resultert i to romaner, Tellemarck (2015) og Norge om våren, som utkom tidligere i høst. I romanene har en solstorm slått ut strømmen verden over, og samfunnet slik vi kjenner det, har brutt sammen. Millioner har dødd. Det norske sosialdemokratiet – med sin velferdsstat og omfordelingspolitikk – er en saga blott.

Researcharbeidet ledet Øen til en innsikt som han oppsummerer på følgende måte:

– Sosialismen kan resultere i at vi ikke er i stand til å stå på beina hvis bare lite grann rykkes ut av balanse. Det skal ikke mye til, en vulkan som går i lufta, en meteor som treffer oss, en solstorm, en begrenset atomkrig. Hvis plutselig matvareproduksjonen i verden halveres, så sitter vi med en haug kontorister som jobber for staten og what the fuck.

Forståelsen av hvor sårbart et moderne, post-industrielt samfunn som for eksempel Norge er, gjør at Øen kan sympatisere med Trump på ett punkt:

– Når Trump snakker om å ta industrien tilbake, selv om det blir dyrere, selv om det er proteksjonistisk, selv om det er reaksjonært, så ligger det en robusthet i den tankegangen som jeg liker veldig, veldig godt, og som får meg til å føle meg tryggere. Jeg skulle ønske vi i Norge fikk tilbake industri.

I Øens nye roman er all komfort og sikkerhet vekk. Det gamle, arbeiderpartirøde Norge – «et byråkratisk sysselsettingssystem for et overflodssamfunn» – var ikke sterkt nok til å stå imot katastrofen:

– Drømmepartiet mitt er hvis du tar Høyre, Frp og Senterpartiet og bare baker dem sammen til én herlig klump. Da har du trygghet, orden, ro, og du har robusthet, og du setter pris på det folk skaper og det vi faktisk lever av, nemlig maten. Det vil jeg se på som en ganske trygg tilværelse.

 

Brunbeising. Tegneserieskaper Karine Haaland sa til Minerva tidligere i høst at gamle venner og kolleger i kulturlivet hadde sluttet å ta kontakt på grunn av hennes politiske holdninger: «Om de tar kontakt, er det for å brunbeise meg og kalle meg rasist og nazist.»

– Jeg synes det er veldig umodent å hakke løs på noen kun fordi de stemmer på et parti, sier Jakhelln om Haalands opplevelse.

– Å stemme er faktisk å utøve sin demokratiske rett. Jeg har ikke vært så mye i det politiske miljøet, men har deltatt på diverse møter i Oslo og Kristiansand i årenes løp, alt fra Natur og ungdom til Arbeiderpartiet. Min oppfatning av dem som faktisk jobber med politikk, er at de er veldig lite dogmatiske, og at folk fra de mest ulike partier snakker sammen. Det er de som er litt mer amatører og umodne i politikken som det kanskje heller går en kule varmt for.

Øen kan kjenne seg igjen i det Haaland snakker om:

– Det første spørsmålet jeg fikk i dette intervjuet, var hvorvidt jeg hadde sympatier med den alternative høyresiden i amerikansk politikk. Jeg møter med andre ord forsøk på brunbeising, jeg også. Men det er helt greit så lenge jeg vet at jeg hverken er neo-nazi eller rasist.

– At presse og kulturaktører ikke alltid skiller mellom fakta og fiksjon, er forståelig med tanke på det jeg skriver om. Men det morsomme med å være til høyre for venstre i kulturlivet, er nettopp at intervju-situasjoner sjelden blir kjedelige eller uinspirerende. Når det gjelder venner eller kolleger som ikke respekterer individualitet, så har jeg byttet ut de sure sosialistene til fordel for frittenkende sjeler, med den samme, mørke sansen for humor som meg selv.

Annonse