Annonse

Annonse

00:00 - 06. oktober 2017

Terror og horror

En mann dreper 58 mennesker og skader 489 ved å skyte mot en menneskemengde på en konsert i Las Vegas. Er det et terrorangrep eller en massakre? Og har det noe å si?

Etter de fleste definisjoner av terrorisme, er saken grei. Så lenge mannen ikke etterlot noe hint om et politisk motiv, er ikke dette et «forsøk på å legge press på landets myndigheter eller befolkning eller samfunnet for øvrig for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål», som det heter om terrorisme i den norske sikkerhetsloven. De fleste andre definisjoner har samme element: Det må finnes et politisk motiv hvis vold skal bli terror.

Hadde det vært annerledes om massedrapsmannen het Abu Abd al-Bar al-Amriki, som IS kalte ham, og ikke Stephen Paddock? Det er ikke vanskelig å forstå frustrasjonen til samfunnsdebattant Umar Ashraf i Dagsnytt 18 tirsdag, eller de mange som har påpekt det samme som ham: Med én gang gjerningsmannens navn ble kjent, virket det som om alle spekulasjoner om terror forsvant i dekningen av massakren i Las Vegas. IS’ kringkastede krav om at Paddock også var soldaten al-Amriki og handlet på oppdrag fra dem, ble ikke lenger tatt alvorlig.

14. juli i fjor kjørte en mann i hjel 86 mennesker og skadet mer enn 400 på strandpromenaden i Nice. Også da hevdet IS at dette var en av deres soldater, og på Aftenpostens og VGs nettsider ligger all informasjon samlet under overskriften «terrorangrepet i Nice». Men mer enn ett år etter, finnes det fortsatt ingen bevis for at Lahouaiej Bouhlel var i kontakt med IS, selv om han fikk hjelp fra flere andre til å planlegge angrepet. Han etterlot heller ikke noe testamente, eller eksplisitt politisk motiv.

Etterforskningen viste at han hadde vært innom mange nettsider med IS-propaganda. Men om det var den politiske retorikken eller den ekstreme volden han var mest opptatt av på nett, vet ingen med sikkerhet.

I en artikkel i The New York Times ti dager etter angrepet, ble Bouhlel beskrevet som en drikkfeldig konebanker med mange tegn på begynnende psykose. «Angrepet har gjort at franske myndigheter, i likhet med andre, sliter med å definere skjæringspunktet mellom politisk terrorisme og personlig psykose», fastslås det i artikkelen.

Det er riktig, men også helt feil. For definisjonene blir gjort. Og når et angrep blir definert som terrorisme, blir også konsekvensene konkrete: unntakstilstand, innreiseforbud, militære angrep.

Samtidig er skjæringspunktet i virkeligheten vanskelig å finne. Mange angrep, terror eller ikke, begås av personer hvis livsberetninger sorterer mer under psykiatri enn politikk.

Det er all grunn til å ta trusselen fra IS alvorlig, også som inspirator for nær-psykotiske mennesker som ser etter en begrunnelse for sine voldsfantasier. Men angrepet i Las Vegas handler også om politikk. Vi kjenner ennå ikke Stephen Paddocks motiv, men vet at han var svært opptatt av våpen og våpenlovgivningen i USA. En bekjent av ham forteller til The Guardian at Paddock hadde detaljert kunnskap om den amerikanske grunnlovens rett til å bære våpen, og argumentasjonen rundt den. Politiet fant 47 våpen på hotellrommet i Las Vegas og i hans to hus. 33 av dem ble kjøpt i løpet av ett år, helt lovlig, uten at det utløste noen plikt hos forhandlerne til å varsle myndighetene.

Dette burde i seg selv være nok til å utløse politiske konsekvenser, uavhengig av om massakren i Las Vegas defineres som terror eller ikke.

IAI

Annonse