«Det er fantastisk. Hun er veldig morsom», sa generalsekretær i Islamsk Råd Norge (IRN) om Leyla Hasic til Morgenbladet i mars. Mehtab Afsar gledet seg over den nyansatte kvinnens bidrag til arbeidsmiljøet, og kritiserte kulturminister Linda Hofstad Helleland for å stille spørsmål ved ansettelsen. At muslimenes fellesorganisasjon, den som skulle fremme kommunikasjon og brobygging mellom religionene og storsamfunnet, valgte å ansette en kvinne med det heldekkende plagget niqab som iøynefallende attributt, vakte offentlig oppsikt og bestyrtelse.
Nå har regjeringen foreslått å stanse statsstøtten til organisasjonen. Tilliten er ikke lenger til stede, ifølge Helleland. Beslutningen om å holde tilbake andre rate av driftstilskuddet kan ikke være overraskende for noen andre enn Methab Afsar, og kulturministeren får mest ros for handlekraften. De polariserende kreftene i organisasjonen får skylde seg selv, det mener også prost Trond Bakkevig, en av fødselshjelperne for Islamsk Råd Norge.
Men hvilke konsekvenser får statsrådens besluttsomhet? Hvilke organisasjoner fortjener statlig støtte, og hva skal til for at de mister støtten etter at de først har fått den?
Det er flertall på Stortinget for å fjerne statsstøtten til Human Rights Service (HRS), organisasjonen som nylig oppfordret til å fotografere muslimer for å dokumentere den «kulturelle revolusjonen i Norge». Til og med Kjetil Rolness, inntil nylig Hege Storhaugs våpendrager i offentligheten, argumenterer nå for at HRS bør miste statsstøtten. Rolness mener fotoaksjonen burde være «dråpen i begeret».
HRS får 1,8 millioner kroner i støtte, blant annet for å fremme integrering og inkludering. IRN har fått litt mindre, 1,3 millioner, for å fremme religionsdialogen. Begrunnelsen for å kutte støtten til IRN er at organisasjonen ikke lenger gjør det den i sin tid fikk bevilget penger for å gjøre. Men hvorfor videreføres støtten til HRS? Det kan sies mye om HRS og Hege Storhaugs aktivisme mot æreskultur og kvinneundertrykkende praksiser i muslimske miljøer, men det er vanskelig å se at det å fremme tillit og deltakelse er en sentral motivasjon eller konsekvens av virksomheten slik den drives i dag. Begge organisasjonene bekrefter og befester fordommer i en situasjon med økende polarisering. Fotoaksjonen er minst like tonedøv som ansettelsen av Hasic. Så hvorfor er det bare den ene som blir straffet?
Statsminister Erna Solberg forsvarer fortsatt støtte til HRS. I svaret til Ap-leder Jonas Gahr Støre, som oppfordret regjeringen til å kutte i støtten til organisasjonen, vil det være et nytt prinsipp hvis man skal «finansiere bare det man liker». Det er litt av demokratiets pris at vi også finansierer våre kritikere, sa Solberg i trontaledebatten på Stortinget onsdag, ifølge NTB.
Videre støtte til IRN kunne forsvart statlig støtte også til HRS. Men når støtten til IRN kuttes, mens støtten til HRS videreføres, får staten et forklaringsproblem. For vi kan vel ikke finansiere bare det vi liker? Alle kutt i tidligere innvilget støtte, uansett berettigelse, vil bli oppfattet som «straff» eller «sensur». Vi kan godt argumentere for hvem av de to, IRN eller HRS, som mest eller minst fortjener vår støtte. Men det prinsipielt relevante spørsmålet, det vi egentlig bør diskutere, er hvor langt staten skal strekke seg inn på sivilsamfunnets område. Det beste ville være å la begge klare seg selv. Uten statlig støtte. Og uten muligheter for statlige straffereaksjoner.
MKS