Radikal historie

Jo da, venstreorienteringen i norsk litteratur «må sies å ha vært nokså gjennomgående», svarer Irene Iversen, pensjonert professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, da Morgenbladet kontakter henne.

– Det spesielle med Norge er at vi ikke hadde noe særlig litteratur eller litterært liv før på midten av 1800-tallet. Da vi omsider fikk et litterært system, altså mer enn enkeltbøker og enkeltforfattere her og der, var det knyttet til den nasjonale reisningen.

Venstre-bevegelsen, som krevde et bredere folkestyre og kjempet mot det gamle embetsmannsregimet, var et kraftsenter hele siste halvdel av 1800-tallet, forklarer Iversen.

– Og så spilte det jo en stor rolle at kritikerne, litteraturforskerne og forfatterne valgte Wergeland som nasjonaldikter i stedet for Welhaven. Wergeland var agitator og aktivist, og rettet seg mot folket. Og det var denne posisjonen Venstre-bevegelsen dyrket frem fra slutten av 1860-tallet som grunnlaget for en kulturell konsensus.

Deretter bidrar stadig nye, sterke enkeltpersoner, deriblant Bjørnstjerne Bjørnson, og politiske enkeltsaker, for eksempel kvinnekampen, til å gi det litterære miljøet radikalt rotfeste.

– Etter det moderne gjennombruddet på slutten av 1800-tallet får vi jo Hamsun, som opponerer og klarer å etablere et brudd, han benekter den mer politiske tenkningen om litteraturen. Men så kommer nyrealismen, og den har delvis sammenheng med selvstendigheten i 1905, som stimulerer enormt til en historisk og nasjonalt forankret litteratur, der den folkelige og radikale linjen i stor grad blir ført videre.

I mellomkrigstiden dominerte kulturradikalismen i det intellektuelle miljøet, men det eksisterte en såkalt «annen front» rundt litteraturhistorikeren A. H. Winsnes, som stilte «en metafysisk bestemmelse av mennesket» mot det de så som tidens dominerende naturvitenskapelige og positivistiske tenkemåte:

– Winsnes var en stor beundrer av Sigrid Undset, men kretsen han dannet, fikk liten oppslutning, og Sigrid Undset, som med sin katolisisme kunne vært en del av dette miljøet, ble det ikke. Hun inngikk primært i et nettverk av kvinner, der mange var radikale, sier Iversen.

Mulig synsfeil. I tiden etter andre verdenskrig peker Iversen på nynorsklitteraturen og Tarjei Vesaas som sentral for den fortsatte forbindelsen mellom litteraturmiljøet og en bred venstreside:

– I etterkrigstiden var det en sterk skepsis mot modernismen, også i det radikale miljøet, men Vesaas fikk en veldig høy stjerne nesten rett etter krigen. Og dermed fikk også modernismen et gjennomslag, til tross for den skepsisen som fantes på politisk grunnlag. Det mener jeg også har bidratt til kontakten mellom folkelige bevegelser, og det som har vært de dominerende estetiske regimene.

– Tror du Hamsun er en faktor her, som et negativt eksempel?

– Nei, det tror jeg ikke. Mitt inntrykk er at Hamsuns nazisme ble noe uavklart hos radikale forfattere. Heller enn politisk betydning tror jeg det ble en form for sorg, en oppgitthet.

Den politiske vekkelsen som gikk gjennom landet på 1970-tallet, omfattet også forfatterne. Mange sluttet seg til ml-bevegelsen, og selv om den kollapset på 80-tallet, førte ikke det til noen konservativ reaksjon. Forfatterne og de intellektuelle flokket ikke til høyresiden, men forflyttet seg heller innad på venstresiden.

På dette tidspunktet i fortellingen innhentes Iversen av litteraturhistorien: Hun var selv en del av det radikale litteraturmiljøet på 1970-tallet.

– Litteratetene selv skriver litteraturhistorien. Kan det være en synsfeil involvert her, at et litteraturmiljø som er grunnleggende venstreorientert, har vanskelig for å få øye på konservative eller høyreorienterte forgjengere?

– Det mener jeg man må ta med i betraktningen, ja, sier Iversen.

–Samtidig har det jo vært forsøk på å skape fornyet interesse rundt for eksempel en konservativ forfatter som Ronald Fangen, men det har liksom ikke festet seg.