Individets miljøkamp

---

Doktoren svarer

Elisabeth Thuestad Isaksen disputerte 11. september ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo med avhandlingen Empirical essays on policies and cooperation to mitigate environmental problems.

---

– Du skriver i avhandlingen at «luftforurensing, tap av biologisk mangfold og klimaendringer kjennetegnes av det samme dilemmaet», hvilket?

– Hvis hver enkelt følger sin snevre egeninteresse for å maksimere sin egen lykke eller økonomiske profitt, så vil det føre til det verste for samfunnet. Dette henger sammen med at mange miljøproblemer preges av negative eksternaliteter. Rett og slett at man påfører samfunnet eller andre en kostnad som man ikke nødvendigvis tar innover seg når man tar individuelle beslutninger.

– Folk bryr seg kun om det som er nyttig for dem selv?

– Det er en veldig forenklet fremstilling. Folk bryr seg selvfølgelig om andre, om fellesskapet og samfunnet generelt. Men for store miljøproblemer, spesielt de som strekker seg over landegrensene, så er individuelle løsninger vanskelig. For eksempel klimaproblemet, det er veldig vanskelig å tenke seg at hver enkelt person og bedrift vil ta innover seg de fulle kostnadene de påfører resten av verden. I et lite samfunn kan det være mulig med frivillig samarbeid for å ta vare på en felles ressurs, men det er vanskelig å tenke seg at godheten til den enkelte kan løse store globale miljøproblemer. Da er det et behov for at myndighetene griper inn, slik at de kan koordinere innsatsen og forene insentivene til det enkelte individet og samfunnet.

– Du har også sett på internasjonale miljøprotokoller, og hvilken effekt de har hatt?

– Her gir litteraturen litt blandede resultater. Jeg ser på tre spesifikke protokoller for å begrense langtransportert luftforurensning, som ble innført på slutten av 1970- og 80-tallet. Og det jeg finner, er at disse protokollene har hatt relativ stor effekt. De har redusert utslipp utover det som ville ha skjedd i fravær av dem. Dette funnet står i kontrast til økonomenes ofte dystre spådommer om effekten av slike avtaler.

– Da du så på kvotesystemer for å begrense luftforurensing fra amerikanske kullkraftverk, fant du at de fattige taper, mens de rike vinner?

Neste steg er å se på lokalaktivisme.

– Ser du på kraftverkene, er det ikke observerbare forskjeller på dem som er i relativt fattige nabolag kontra dem som er i rike. Så vi har ikke kommet helt til bunns i mekanismene, men vi spekulerer i at de som bor i relativt rike områder – hvor befolkningen er høyere utdannet, legger press på lokale myndigheter og kraftverkene til å installere ny teknologi for å redusere utslipp, fremfor å kjøpe kvoter. Mens i fattige områder installeres ikke ny teknologi, men kraftverkene kjøper kvoter eller legges ned. Så neste steg er å se på lokalaktivisme og prøve å måle bevisstheten om miljøproblemer i ulike nabolag, for å se om det kan være med på å påvirke beslutningen til kraftverkene.

– Er det for lite oppmerksomhet på effektivitets- og fordelingseffektene?

– Min personlige mening er at mange miljø-økonomer ofte har et for ensidig fokus på effektivitet. Altså hvordan kan man få størst mulig utslippskutt til lavest mulig kostnad. Og har for lite fokus på fordelingsaspektet, altså hvem som må bærer den største delen av byrden, eller hvordan gevinsten av miljøpolitikk blir fordelt mellom ulike deler av befolkningen. Det kan tære på oppslutningen rundt miljøpolitikk, hvis man føler at konsekvensene av tiltakene treffer ulikt.