Annonse

Annonse

00:00 - 06. oktober 2017

Frontkollisjon i Barcelona

Løsrivelse er en dårlig idé, mener den katalanske separatismeforskeren Enric Ucelay-Da Cal.

Ikke imponert: Noen håpet Eva Sannum skulle myke opp kongen, men nei, sier Enric Ucelay-Da Cal, professor i politisk historie ved Universidad Pompeu Fabra i Barcelona, med katalansk nasjonalisme som spesialfelt. Han er ikke imponert over kongens tale.

Dette er saken

  • 1. oktober stemte katalanere over løsrivelse fra Spania. 90 prosent stemte ja, ifølge katalanske myndigheter. 42 prosent av Catalonias befolkning stemte.
  • Katalanske partier som ikke er for løsrivelse boikottet avstemningen. Folkeavstemningen var erklært ulovlig av spanske myndigheter, og over 800 mennesker ble skadet i politiets forsøk på å stenge stemmelokalene.
  • Enric Ucelay-Da Cal er professor i samtidshistorie ved Universidad Pompeu Fabra i Barcelona og har lenge forsket på katalansk separatisme.

Kilder: La Vanguardia, El Diario, El Pais

Denne uken stemte over to millioner katalanere over løsrivelse fra Spania, og 90 prosent sa ja. Hvordan opplever du disse dagene, som har forsket på katalansk separatisme siden syttitallet?

– Jeg stemte ikke, jeg deltar ikke. Jeg må innrømme at jeg ikke har stemt en eneste gang i livet, og jeg tenker ikke å begynne nå, i en stakkarslig organisert og dårlig forberedt folkeavstemning.

Jaså, jeg trodde du var en ihuga separatist?

– Jeg prøver å leve relativt fredelig. Når politikk er kjedelig, har vi det bra. Når politikk er spennende, sånn som her i Barcelona nå, blir alle nervevrak. Og så føler jeg ikke på denne lojaliteten til Catalonia, selv om jeg har bodd her i over femti år. Jeg har kanskje vært for mange andre steder.

Foreldrene dine flyktet fra Spania under borgerkrigen på trettitallet, og du ble født i New York. Faren din var galisisk nasjonalist og kjempet på den republikanske siden, og moren din var fra Baskerland. Dere representerer de tre regionene som vil være selvstendige. Hva skiller dem fra resten av Spania?

– Utenom språket, veldig lite. Språket er selve livsåren i separatistkampen, som har ført til de historiske angrepene mot det – spanjolifiseringskampanjene under Francos regime – som jo virket. Jeg har blitt som faren min, jeg skriver på et døende språk. Men uansett, problemet er at disse regionene definerer seg selv i forhold til Madrid, og det skjer særlig i Catalonia. Det eneste separatistene har til felles er motstanden mot Spania.

Ja, partiene som jobber for uavhengighet er høyrepartiet Demokratipartiet (PDeCAT), sosialdemokratene i Det republikanske venstrepartiet (ERC) og det ytre venstrepartiet Kandidatur for folkelig forening (CUP) – tre ganske forskjellige partier. Hvordan ser det felleskatalanske, politiske prosjektet ut?

Utvidede fullmakter frister ikke når fullstendig suverenitet ligger på bordet.

– Det finnes ikke, eller, det finnes mange forskjellige prosjekter. De er alle drevet av radikal nasjonalisme, som er aggressiv, men ikke voldelig.

På hvilken måte?

– Koalisjonen for uavhengighet, med regjeringspartiet PDeCAT i spissen, har bare så vidt flertall i parlamentet. De dyttet gjennom loven som tillot folkeavstemningen i all hast, det var en demokratisk uelegant prosess. Loven sier at ikke noe annet enn at katalansk lov eksisterer i Catalonia, og at folkeavstemningen er bindende – og nå kan uavhengighet erklæres. Men folkeavstemningen ga jo ikke en gang flertall for løsrivelse! Det er det jeg mener med aggressiv, de bare kjører på utenom å bry seg om stemmene, eller konsekvensene.

På samme måte som regjeringen i Madrid.

– Begge sider ledes av folk som er redde for å ta et skritt tilbake. Begge vil styrke sin posisjon gjennom konflikten, og ingen av dem er interesserte i å innta et rimeligere standpunkt – de later som om de har prøvd å forhandle, men det er ikke sant for noen av dem.

Den nåværende situasjonen er en konflikt mellom Folkepartiet (PP), som besitter regjeringsmakten i Madrid, og katalanske myndigheter. Men høyrepartiet PP og Catalonias regjeringsparti, PDeCAT, er egentlig ikke så forskjellige, om man ser bort i fra uavhengighetsspørsmålet?

– Nei, de er ganske like. De er på samme side fargemessig og har samarbeidet en rekke ganger, for eksempel med å få gjennom budsjetter i parlamentet. Men katalanske partier som er for uavhengighet vil alltid være i en slags opposisjon. Og nå gjør de alt de kan for å distansere seg fra hverandre.

Tirsdag kveld sa den spanske kongen, Felipe, at de katalanske myndighetene hadde «hånet solidaritetsfølelsen som forener Spania», og at den «uansvarlige oppførselen deres kunne sette både Catalonias og Spanias økonomiske og sosiale stabilitet i fare». Hvordan virket disse ordene inn på det politiske klimaet?

– Det gjorde alt mye, mye verre. Jeg hørte et rykte om at Felipe var lei av hvordan statsminister Rajoy har håndtert situasjonen, og at han kom til å gjøre det han kunne for å putte plaster på såret. Han kan visst snakke litt katalansk, og om han hadde åpnet med noen fraser, kunne det ha gjort susen, det tror jeg virkelig. I stedet gjorde han det stikk motsatte. Ikke for det, kongen har alltid vært konservativ, mye mer enn sin far, noen håpet Eva Sannum kom til å myke ham opp, men nei da. Uansett, så gjorde han det helt klart at han tar PPs side, og talen var ikke noe annet enn en skjennepreken til katalanerne. Det var akkurat det vi ikke trengte. Men det er et typisk uttrykk for det spanske regimets feilslåtte mediestrategi.

Hvordan da?

– Både kongehuset og den spanske regjeringen henger fortsatt igjen i en 1900-tallsmåte å kommunisere på. Frontale tv-taler av eldre menn, med eller uten karisma. Det går ikke gjennom hos folk lenger, og står seg dårlig mot videoer av politi som river damer i håret og skyter gummikuler inn i folkemengder. Under avstemningen på søndag fikk én ødelagt et øye og en annen fikk et hjerteinfarkt. Resten var blåmerker. Men katalanske myndigheter vet å bruke det for det det er verdt, de vet å kringkaste martyrdøden sin, og bildene gikk jo verden rundt. Jeg tror den vertikale mediestrukturen, som tar gatenes side, kombinert med regjeringens horisontale handlingsmønster, kommer til å forårsake en regimeendring i Spania snart.

I 2006 ble Catalonia anerkjent som en egen nasjon i en ny autonomistatutt i grunnloven, og fikk større finansiell selvstendighet. I 2010 ble statutten revidert av grunnlovsdomstolen, og loven ble omskrevet – til store katalanske protester. Om loven ble gjeninnført, kunne det vært en løsning på konflikten?

– Jeg tror det er for sent nå. Catalonia har aldri hatt så stor støtte for løsrivelse, ikke så lenge jeg har forsket. De katalanske separatistene vet at det er nå eller aldri, og det er også alt eller ingenting. Utvidede fullmakter frister ikke når fullstendig suverenitet ligger på bordet.

På mandag er det ventet at Catalonias regionale leder, Carles Puigdemont i PDeCAT, erklærer unilateral uavhengighet. Hva tror du blir konsekvensene?

– Om han gjør det, vil regjeringen mest sannsynlig sette i verk artikkel 155 og ta kontroll over Catalonia. Puigdemont vil bli arrestert, spørsmålet er hvor mange flere. Vi aner ikke hva som kommer til å skje, men det ser veldig mørkt ut.

Er det en reell mulighet for at Catalonia kan oppnå selvstendighet uten noen som helst form for avtale med den spanske regjeringen?

– Ikke egentlig. Da må de ha hjelp utenfra, og det er ingen land som har insentiver til å hjelpe Catalonia med å bli uavhengig. Det måtte i så fall være hvis spansk politi stiller seg opp i gatene i Barcelona og begynner å skyte folk med skarpt. Det er ikke helt usannsynlig, men jeg håper jo vi ikke kommer dit.

Annonse