Aktuelt

En slags krise

«Vi blir ikke hørt! Vi blir overkjørt!» De taktfaste ropene fra Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo har fylt universitetskorridorer og avisspalter siden midten av måneden. Denne uken ble studentene og de faglig ansatte ved instituttet endelig hørt.

Universitetsstyrets behandling av konflikten tirsdag, dro ut til over tre og en halv time, men til slutt ble det gjort enstemmig vedtak: Avgjørelsen om flytting av undervisningsklinikkene der psykologene har internpraksis – fra instituttets egen bygning i Forskningsveien på Blindern til Lovisenberg diakonale sykehus tre kilometer unna – er utsatt. Det betyr at universitetsledelsens vedtak om flytting fra 12. oktober, ikke lenger gjelder. Ledelsen fikk heller ikke universitetsstyrets støtte for formuleringen om at den øyeblikkelige stengingen av klinikkene den 10. oktober var «helt nødvendig».

Konflikten om undervisningsklinikkene setter flere viktige prinsipielle spørsmål på spissen. Hva skal prioriteres: Fremragende forskning eller undervisning? Effektiv økonomisk styring eller lojalitet til samfunnsoppdraget, som er å utdanne gode psykologer? Hva er forresten en god psykolog i dag? I bunn og grunn, hva skal universitetet være? Et samfunn av indrestyrte fagpersoner eller en moderne kunnskapsbedrift som leverer på bestilling utenfra og ovenfra?

Det er lett å se at den demokratiske styringsmodellen, med valgte ledere der studenter og ansatte faktisk har noe de skulle ha sagt, kan være noe herk – særlig for dem som mener at bedriftsmodellen er den mest naturlige måten å styre universitetet på. Pål Kraft, den første ansatte lederen ved Psykologisk institutt, fortjener ikke ris, men ros for å ha forsøkt å skjære gjennom i en fastlåst situasjon, ifølge denne logikken. Idar Kreutzer fra Finans Norge, eksternt medlem i universitetsstyret, uttrykte da også overraskelse over at temperaturen kunne bli såpass høy over at «noen satte ned foten».

I en kronikk denne uken argumenterer jusprofessor Hans Petter Graver for at stengingen av klinikkene var en unødvendig drastisk reaksjon som det knapt finnes presedens for. De påviste avvikene fra loven om drift av helsetjenester er kritikkverdige og beklagelige, men knapt noen tilstrekkelig begrunnelse for å stenge klinikkene med øyeblikkelig virkning.

Når dette er sagt, så er det ingen uenighet om behovet for å rydde opp ved instituttet. Respekt for gjeldende lov er et selvfølgelig krav, og det er riktig å ta de påviste avvikene på største alvor. En kan likevel håpe at rektor Svein Stølen tar det endelige vedtaket i styret denne uken med litt mindre ro enn han hittil har gitt uttrykk for.

Beslutninger om prinsipielle spørsmål med vidtrekkende konsekvenser for det faglige innholdet i undervisningen, kan ikke delegeres til administrasjonen. Å flytte klinikkene ut av universitetet og underlegge dem spesialisthelsetjenesten vil være et dramatisk brudd med selve forutsetningen for fritt, faglig arbeid. At denne situasjonsforståelsen er noe man må kjempe for, er i seg selv et krisesignal.

Det nye vedtaket gir grunnlag for håp om at klinikkene kan åpnes igjen, så fort de kritikkverdige forholdene er rettet opp. Formuleringene som til slutt ble vedtatt av universitetsstyret er en midlertidig seier for universitetsdemokratiet. Våre gratulasjoner går til dem som fortsetter å forsvare den akademiske friheten, til tross for byråkratiets og administrasjonens velsmurte destruktivitet på det akademiske feltet.

MKS

Mer fra Aktuelt