Annonse

Annonse

00:00 - 06. oktober 2017

Bonde om regissert politikersnakk

Politikernes problem er ikke utydelighet, men at de snakker så regissert at velgerne lukker ørene, skriver Aslak Bonde.

En av flere forklaringer som nå fester seg i Arbeiderpartiets selvransakelse etter valgnederlaget, er at partiet ikke var tydelig nok i kommunikasjonen om skattepolitikk. De fikk ikke fortalt velgerne at de skulle bruke ekstra skatteinntekter til flere og bedre helse-, omsorgs- og skoletjenester.

Forklaringen er på et vis riv ruskende gal. Aps debattanter, både på nasjonalt og lokalt, plan lot sjelden en anledning gå fra seg i valgkampen til å fortelle akkurat hva de ekstra skattepengene skulle brukes til. De hadde alle fått med seg faktaark fra Youngstorget eller partihovedkvarteret i fylket, der det var tallfestede illustrasjoner brutt ned til fylkes- eller kommunenivå. Med en gang debatten dreide inn på skole, helse eller eldreomsorg, kunne Aps mann eller kvinne fortelle på desimalen hvor mye mer det skulle satses, om bare de fikk stanset regjeringens skattekutt og tatt inn litt mer penger til fellesskapet.

 

Arbeiderpartiets budskap var klart, og det ble profesjonelt formidlet. Likevel kan alle de Ap-folkene som nå klager over utydelighet, ha rett. Det klare budskapet ble neppe oppfattet av velgerne. Den profesjonelle kommunikasjonen sto i veien. Mange av Aps talspersoner – både på nasjonalt og lokalt nivå – var så opptatt av å bruke de mange ferdiglagde regnestykkene, og andre sentralt produserte argumenter, at de fremsto mer som politiske roboter enn som ildsjeler med en politisk overbevisning.

Politikertoppene er blitt så profesjonelle i sin kommunikasjon at de mister troverdighet og overbevisnings-kraft.

Dette er et generelt og økende problem. Politikertoppene er blitt så profesjonelle i sin kommunikasjon at de mister troverdighet og overbevisningskraft. I årets valgkamp var det enda mer påfallende enn tidligere hvordan partilederne, uansett spørsmål, klarte å flette inn i svaret et par setninger om hvorfor det var så viktig å stemme på akkurat deres parti. Med unntak av den første partilederdebatten var det også slik at de holdt seg til sine forhåndsuttenkte slagord og utfall, helt uavhengig av hvordan resten av debatten utviklet seg.

Resultatet var at mange av de velgerne som ønsket å bruke tv-debattene til å orientere seg om norsk politikk, umiddelbart fikk en følelse av at de hadde hørt akkurat det samme før. De skrudde kanskje ikke av, men de hørte garantert ikke etter på den måten som partiets kommunikasjonseksperter hadde ønsket.

 

Dette kan også være en forklaring på at det under valgkampen kom så mange klager på at mediene bare var opptatt av spill og meningsmålinger. Når medievalgkampen evalueres, kommer det ganske sikkert til å vise seg at de store redaksjonene i år drev med minst like mye seriøst politisk opplysningsarbeid som i de siste valgkampene. Men det var ingen sammenheng mellom redaksjonenes reportasjer om saker og saksområder, og topp-politikernes debatter. Politikerne kommenterte ikke medienes saksoppslag, og mediene laget ikke reportasjer om innholdet i politikernes debatter. De to partene ga hverandre null drahjelp.

Det eneste som ble fulgt opp i mediene, var terningkast og meningsmålinger, fordi det var genuint nytt fra dag til dag. Det var dette publikum merket seg.

 

Ansvaret ligger i stor grad hos politikerne. Det er de som har bestemt seg for at de skal utveksle talepunkter i stedet for å ha reell dialog når de kommer i tv- eller radiostudioer. For den som ikke er kjent med terminologien, så er talepunkter de setningene som politikerne og kommunikasjonsfolkene på forhånd bestemmer seg for å bruke i et intervju eller i en debatt – uansett hva man blir spurt om eller hvordan diskusjonen løper.

De store redaksjonene kan, om de ønsker, komme med et mottrekk. De kan slutte å sende intervjuer og debatter direkte og redigere bort alt som ikke er nytt eller relevant for samtalen. Det hadde blitt korte innslag, kanskje heller ikke så informative i første omgang. Men de ville ha vært ekstremt disiplinerende for politikerne. Da ville de ha visst at de faktisk måtte fornye språket sitt og oppføre seg som levende mennesker for å få budskapet sitt frem til seerne og lytterne. Robotsvar ville ha blitt kuttet bort.

 

Foreløpig er det ingenting som tyder på at hverken mediene eller politikerne er interessert i å gjøre et slikt retro-grep. For de store redaksjonene er det mye billigere å sende direkte enn å redigere innslag, og partistrategene vet at det bare er i direktesendinger at de kan beholde full kontroll over egen formidling.

Men hva hjelper det å ha full kontroll, dersom det fremmedgjør politikken og gjør budskapet utydelig? Det er dét Arbeiderpartiets folk bør grunne på dersom de mener alvor med at hver sten skal snus i valgevalueringen.

Annonse