Kommentar

Evgeny Morozov: Dritten som slenges mot teflonbransjen, blir endelig sittende

For bare et tiår siden fremstilte Silicon Valley seg som den smarte talsmannen for en nyere, kulere og mer menneskelig kapitalisme, og ble snart elitenes, de internasjonale medienes og den såkalte internettgenerasjonens yndling. Selv om enkelte kritiske stemmer – som alltid kunne avfeies som teknologihatere – av og til ytret bekymring over teknologibransjens manglende respekt for privatlivet, eller dens nerdete, nesten autistiske utilnærmelighet, var opinionen overveiende på teknologiselskapenes side.

Silicon Valley var det beste Amerika hadde å tilby. Teknologiselskapene tronet øverst på listen over verdens mest respekterte varemerker – og det gjør de fremdeles. Og det var mye å beundre: Silicon Valley var en svært dynamisk, innovativ bransje som hadde funnet ut hvordan den skulle forvandle «likes» og museklikk til høytflyvende politiske idealer, som bidro til å eksportere frihet, demokrati og menneskerettigheter til Midtøsten og Nord-Afrika. Hvem hadde ant at det eneste som sto i veien for en global demokratisk revolusjon var kapitalismens manglende evne til å fange opp og slå mynt på fremmede menneskers oppmerksomhet?

Jammen har ting forandret seg. Bransjen som en gang ble hyllet for å drive frem den arabiske våren, blir i dag jevnlig anklaget for å støtte opp under IS. Industrien som slo seg på brystet for sitt mangfold og sin toleranse, havner nå stadig i nyhetene for tilfeller av seksuell trakassering og de ansattes kontroversielle holdninger til temaer som likestilling. Industrien som skapte sitt ry gjennom å tilby oss gratis ting og tjenester, blir nå jevnlig anklaget for å gjøre andre ting – først og fremst boliger – dyrere.

Tilbakeslaget mot Silicon Valley er i full gang. I dag er det knapt mulig å åpne en større avis – deriblant slike kommunistblekker som Financial Times og The Economist – uten å støte på ildfulle krav om tiltak for å begrense makten til det som nå ofte omtales som «Big Tech»: fra å definere digitale plattformer som leverandører av samfunnsnødvendig infrastruktur til å nasjonalisere dem.

Samtidig er Silicon Valleys hemmelighet – at dataene som produseres av brukerne av digitale plattformer, ofte har en verdi som langt overstiger verdien på tjenestene de tilbyr – nå blitt åpenbar for alle. Gratis sosiale nettverkstjenester høres fint ut – men ønsker du virkelig å oppgi privatlivet ditt for at Mark Zuckerberg skal kunne drive en stiftelse for å fri verden fra problemene selskapet hans er med på å befeste? Ikke alle er overbevist om det. Teflonbransjen er ikke så uangripelig lenger. Dritten som slenges mot den blir endelig sittende – og dette er noe alle har fått med seg.

Teflonbransjen er ikke så uangripelig lenger. Dritten som slenges mot den blir endelig sittende – og dette er noe alle har fått med seg.

Mye av dette oppstyret kom overraskende på Silicon Valley. Teknologibransjens ideer – digital omstilling som en tjeneste, radikal gjennomsiktighet som eksistensform, en hel økonomi av data og informasjonsdeling – er fremdeles hegemoniske. Men det globale intellektuelle hegemoniet er bygget på usikker grunn. Det baserer seg på Ted Talks' postpolitiske, optimistiske gründersjarme i langt større grad enn på tendensiøse tankesmierapporter og lobbyistpropaganda.

Det vil ikke si at teknologiselskapene ikke driver med lobbyvirksomhet – her ligger Googles Alphabet på nivå med Goldman Sachs – eller at de ikke påvirker akademisk forskning. Når teknologipolitikk skal utformes, kan det faktisk være vanskelig å finne uhildede akademikere som ikke har mottatt midler fra noen av teknologikjempene. De som går mot strømmen, havner fort i en heller utrygg posisjon, som illustrert ved skjebnen til Open Markeds-programmet ved New America-stiftelsen, en innflytelsesrik tankesmie i Washington: Ved å innta en sterk antimonopolistisk holdning ser de ut til å ha hisset på seg styrelederen i Alphabet, Eric Schmidt, som også er styreleder i og en av de viktigste økonomiske bidragsyterne til New America, med det resultat at programmet ble skilt ut fra tankesmien.

Likevel kan ikke teknologikjempenes politiske makt måle seg med innflytelsen til Wall Street eller «Big Oil». Man kan vanskelig hevde at Alphabet har like stor makt over global teknologi som Goldman Sachs har over global finans og økonomisk politikk. Så langt foretrekker innflytelsesrike politikere – som José Manuel Barroso, EU-kommisjonens tidligere president – å fortsette sine karrierer hos Goldman Sachs, ikke hos Alphabet. Det er også de første, ikke de siste, som utlyser ledige sjefsstillinger i Washington.

---

Ted talks

Ted står for Technology, Entertainment, Design og gir navn til en medieorganisasjon som blant annet står bak en stor mengde videoforedrag – Ted Talks. Ted Talks distribueres fritt tilgjengelig på nett under slagordet «ideas worth spreading».

---

Dette kommer helt sikkert til å endre seg. Det er åpenbart at de muntre og utopiske pratmakerne fra Ted Talks ikke lenger bidrar særlig til å styrke teknologibransjens legitimitet, heldigvis har planeten begrenset tilgang på bullshit. De store, digitale plattformene vil derfor forsøke å skaffe seg større politisk innflytelse etter mønster av tobakksindustrien, oljenæringen og finanssektoren.

Det er imidlertid ytterligere to faktorer det er verdt å ta med i betraktningen for å forstå hvor det pågående tilbakeslaget mot teknologikjempene kan tenkes å føre hen (eller ikke). For det første: Med mindre vi får en større personvernskandale, vil de digitale plattformene fortsette å være blant merkevarene som inngir størst tillit og respekt – ikke minst fordi de godt tåler sammenligning med et gjennomsnittlig teleselskap eller flyselskap. (Du kan si hva du vil om teknologiselskapenes grådighet, men de har ikke for vane å kaste kundene sine av flyet.)

Og det er teknologiselskapene – amerikanske, men også kinesiske – som skaper det falske inntrykket av at den globale økonomien har hentet seg inn igjen og at alt er tilbake til det normale. Siden januar har verdien av bare fire selskaper – Alphabet, Amazon, Facebook og Microsoft – vokst med et beløp som overstiger oljenasjonen Norges BNP. Hvem vil at den boblen skal sprekke? Ingen. Tvert imot ønsker de som sitter med makten, at den skal vokse ytterligere.

Silicon Valleys kulturelle innflytelse kan man få øye på gjennom det enkle faktum at ingen fornuftige politikere drar til Wall Street for å posere for kameraene, alle drar til Palo Alto for å avduke sin siste innovasjonsvennlige politikk. I Frankrike vil president Emmanuel Macron gjøre landet til et nyskapende teknologiselskap, ikke et hedgefond. Det finnes ikke noe annet narrativ som kan få nyliberal sentrumspolitikk til å virke både tiltalende og uunngåelig på én gang. Uansett hvor mye politikerne raser mot Silicon Valleys monopolmakt, har de ikke egentlig noe alternativt prosjekt. Det gjelder ikke bare Macron: Fra Italias Matteo Renzi til Canadas Justin Trudeau tilbyr alle mainstream-politikere som hevder å representere et brudd med fortiden, også en implisitt pakt med teknologigigantene – eller i det minste ideene deres – i fremtiden.

For det andre: Silicon Valley, risikokapitalens høyborg, er dyktig til å oppdage internasjonale trender tidlig. Deres skarpeste hjerner oppdaget tilbakeslaget som er i emning lenge før oss andre. De fattet også riktig beslutning da de bestemte seg for at lobbyistpropaganda og tankesmierapporter ikke kommer til å dempe misnøyen, og at skylden for mange andre problemer – fra økende ulikhet til uro over globaliseringen – til syvende og sist vil bli lagt på en industri som har gjort lite for å forårsake dem.

Silicon Valley innså at de trengte djerve forslag – garantert minsteinntekt, skatt på roboter, eksperimenter med fullt ut privatiserte byer administrert av teknologiselskapene utenfor myndighetenes kontroll – for å så usikkerhet blant dem som ellers kanskje ville gått inn for tradisjonell anti-monopollovgivning. Hvis teknologiselskapene kan bidra til å finansiere inntekten vår, hvis Alphabet eller Amazon kan styre Detroit eller New York like effektivt som de styrer plattformene sine, hvis Microsoft kan oppdage tegn på kreft gjennom nettsøkene våre – bør vi virkelig legge hindringer i veien for dem?

Med sine vage planer for å redde kapitalismen går Silicon Valley kanskje Ted Talks en høy gang. Det er mange grunner til at slike forsøk ikke vil lykkes i sine store forsetter, selv om de ville skaffe disse selskapene store inntekter på kort sikt og bidra til å legge lokk på folkelig misnøye i ti år til. Den viktigste grunnen er enkel: Hvordan kan man forvente at en gruppe leieinnkrevende selskaper med forretningsmodeller som minner om føydalisme, skal kunne gjenopplive kapitalismen og samtidig innføre en ny New Deal for å begrense grådigheten til kapitalistene, hvorav mange også er investorene bak disse selskapene?

Det finnes kanskje uendelig med data, men det er ingen grunn til å tro at de enorme overskuddene de genererer, enkelt og greit kan glatte over motsetningene i dagens økonomiske system. Silicon Valley er kapitalismens selverklærte redningsmann, men vil mer sannsynlig ende opp som dens kistebærer.

Teksten er oversatt av Marius Middelthon.

Mer fra Kommentar