Annonse
00:00 - 25. august 2017

Ja til flere skjeletter i skapet!

Ny forskning på plantefossiler viser viktigheten av å bevare verdens naturhistoriske samlinger.

Avslørte slektskap: Nye analysemetoder har brakt et tidligere ukjent slektskap mellom plantegruppene Gingko (fossilene på bildet) og Allocladus frem i lyset. FOTO: Biophoto Associates / NTB Scanpix
Annonse

For å finne ut av hvordan dyr eller planter er i slekt med hverandre, har vi gjennom alle tider sammenlignet form og struktur. For å si det veldig enkelt: Jo likere to individer er, desto nærmere beslektet antar man at de er. Ulike forskere har vært uenige i hvilke kjennetegn som er de viktigste, og slike diskusjoner kunne man gjerne holde gående over mange tiår. For det er ikke så lett, det er mange kjennetegn å velge mellom, og man skal helst ha god anatomisk og fysiologisk forståelse for å se hele bildet. Så kom DNA-teknologien inn og ga oss mer eller mindre «fasiten». Mange slektskap ble bekreftet, men vi fikk oss også noen overraskelser som ingen på forhånd hadde gjettet på. Men dette gjelder for levende planter og dyr. Paleontologene, som studerer utdødde planter og dyr, har lite DNA å slå i bordet med. De må basere sine hypoteser om slektskap på det de kan se.

 

En av utfordringene er å tolke om strukturer vi ser, skyldes virkelig slektskap, eller om det er et resultat av parallell evolusjon, det vil si at planter eller dyr som lever under samme forhold, utvikler de samme trekkene som respons på miljøet. Det er ikke på grunn av nært slektskap at en amerikansk kaktus og en afrikansk vortemelk ser til forveksling like ut, men fordi de har utviklet de samme trekkene for å overleve under tøffe ørkenforhold.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse