Annonse

Annonse

21:27 - 24. august 2017

Indregard: Velkommen til djevelens valgomat

Vi velgere får for mye belønning. Vi fortjener mer djevelsk straff og fandenivoldsk motstand, skriver Sigve Indregard.

Hør mer om valgomat-veldet på Morgenbladets podcast. Abonner gratis via Itunes eller lytt her: 

 

For noen få stortingsperioder siden var valgomater underholdning, med et element av opplysning. Ideen om at vi skulle velge politisk parti basert på 24 spørsmål, à la ukebladenes «er du romantisk eller praktisk anlagt», var et spark til forbrukersamfunnet og «kundifiseringen» av alt.

I år snurrer NRK P2 reklamer i Nyhetsmorgen. «Usikker på hva du skal stemme? Ta NRKs partitest!» Aftenposten betaler for å få søketreff på nøkkelord knyttet til valg. Ironien har forsvunnet med årene. Og det store flertallet av velgere tar tester – og aller flest de yngste. Mange tar dem også alvorlig, selv om de som har forsket på temaet, advarer mot nettopp det.

 

Hjemme hos oss har vi en gammel spillmaskin, en Nintendo Wii. Barna elsker å spille treningsspillet på den, og da særlig «formtesten» som starter det hele. I denne testen blir man veid og bedt om å gjøre noen enkle balanseøvelser. Sett som dataspill er det dødelig kjedelig: Hold den røde prikken inne i boksen. Men de elsker det, av en helt bestemt årsak: I stedet for å få ut et antall kilo og en poengskår, gir spillet tilbakemelding i form av alder. Gjør du det dårlig, blir du mye eldre enn du egentlig er, og den lille figuren på skjermen synker sammen til en krokbøyd gamling.

Valgomatene henger seg på den samme mekanismen. Konseptet er å få deg til å ta stilling til lett tildekkede versjoner av noen utvalgte punkter i partienes programmer. Det er ikke gøy å svare på påstander om politikk, men det blir gøy fordi vi lokkes av det som helt magisk vil skje til slutt: «Du er mest lik Venstre! Gratulerer! Lik og del! (Eller ta testen på nytt hvis dette er helt uholdbart)».

 

Belønningshormonene som utløses av slike tilbakemeldinger er intenst effektive. Det var dataspillutviklerne som først så hvilken innsats folk la inn i fullføring, for eksempel å samle en haug med meningsløse, små gjenstander som var spredt utover hele verdener. De er ikke en del av historien i spillet, og alt man får igjen for å gjøre det, er et lite pling og et digitalt merke: Jeg klarte det!

Vi elsker å få belønninger, selv når det altså er helt meningsløse belønninger for å gjøre helt konsekvensløse ting i en helt virtuell verden. Vi blir hektet på dette stoffet, og nå driver «alle» medier med gamification. Når du åpner Facebook-appen, strømmer tomler og hjerter opp mot deg. Når du går et skritt med treningsarmbåndet, tikker det inn små oppmuntringer og prosenter. Hadde det vært mulig, skulle vi gitt deg et kyss for hver artikkel du leser i Morgenbladet og en diger animasjon av en dansende transcendens når du har lest hele avisen. Da hadde du nemlig lest den neste, også.

 

For at valgomaten skal gi deg denne tilfredsstillende spill-effekten, må den skjule hva som skjer «under panseret». Den må komme ut med en poengskår, en indeks, og for all del ikke fortelle deg at beregningen egentlig er veldig enkel. Valgomaten er trollmannen fra Oz.

Hva med å heller erstatte hele valgomaten med en liste over påstander, og opplyse om hvordan partiene stiller seg til disse?

 

Poenget er at velgerne gjør rett i å vektlegge tillit. Troverdigheten til et parti er ikke usaklig.

Det første argumentet mot en sånn liste er like banalt som det er sant: Det er kjedelig. Men det andre argumentet, sett fra valgomatmakernes ståsted, er vel så viktig. Om man laget en slik liste, ville svarene blitt komplekse. Er SVs ønske om å legge om skatteprofilen fattigdomsbekjempende eller bare veksthemmende? Hvorfor er Frps bekymring om økt innvandring kokt ned til en påstand om kvoteflyktninger? Er Arbeiderpartiet egentlig for å kutte i klimagassutslipp, når de bryskt avviser å kutte i olje- og gassletingen?

Valgomatens enkle summering hopper elegant bukk over de mange grunnleggende, nesten filosofiske, spørsmålene som en opplisting av politiske standpunkter reiser: Hva betyr det egentlig at et parti «mener» noe? Skal man høre på det partiene sier, eller det de gjør? Skal man prioritere sakene slik partiene gjør det, hvordan velgeren gjør det – eller bare la valgomatmakeren gjør det? Og, ikke minst: Bør ikke partiene tvinges til å ta stilling til prioriteringer?

 

Bekreftelse av oss selv er et av de grunnleggende behovene våre. I sosiale medier strømmer det inn med delinger fra partiaktivister som har fått «riktig svar» på de ulike valgomatene. Valgomatene blir dermed en slags feedback-loop. I NRKs valgomat er det for eksempel en påstand som ser slik ut: «– Asylsøkere mellom 16 og 18 år uten beskyttelsesbehov som kommer alene til Norge, skal kunne få permanent opphold.»

Påstanden er absurd i sin kategoriskhet – skulle de ikke kunne få permanent opphold? Likevel tipper jeg den skiller helt glimrende. Frp-ere sier helt uenig, SV-ere og KrF-ere sier helt enig, og Ap- og H-velgere sier «ingen mening». Men ved å svare på dette, får vi da tildelt parti på bakgrunn av hva vi mener, eller vet vi hva vi skal mene fordi vi vet hvilket parti vi ønsker å havne på?

 

Tenk igjen på klimaet. Spørsmålet er ikke (lenger) om politikere vil at norske CO2-utslipp skal være lavere. Alle partiene har kappes om å lage slike mål, med høye ambisjoner for kutt som skal være innfridd – mange stortingsvalg frem i tid. Men undersøkelser viser at velgerne som er opptatt av at Norge skal kutte sine utslipp, ikke lar seg overbevise av målformuleringene. Det ser heller ut til at de slutter seg til partier basert på om de har tillit til at de vil følge opp målene med handling. Og tilsvarende gjelder for mange andre store spørsmål. Høyre-velgere har ganske enkelt mer tillit til at Høyres politikk er bedre for næringslivet, selv om du skal frem med lupe for å se forskjeller på Høyre og Ap – og til og med SV – her.

For å unngå å måtte vurdere troverdighet, tar valgomatmakerne vekk de store spørsmålene. I teknisk parlang heter dette å finne påstander som «skiller godt». Dermed blir for eksempel konsekvensutredning av Lofoten, Vesterålen og Senja en stedfortreder for hele klimaspørsmålet. Ironisk nok gjør dette politikken vanskeligere å forstå. Lofoten er en signalsak for alle som allerede kjenner norsk klima- og miljødebatt. Om du derimot hadde havnet inn i norsk valgkamp fra månen – eller ikke er så opptatt av politikk – høres en «konsekvensutredning» ganske lurt ut, selv om du mener klimagassutslippene må ned. Men du blir aldri spurt om det er viktig for deg å få klimagassutslippene ned. Det er nemlig partiene formelt sett enige om.

Poenget er at velgerne gjør rett i å vektlegge tillit. Troverdigheten til et parti er ikke usaklig. Valgomatene, når de nå tar seg selv høytidelig, vil ha oss til å se bort fra disse tingene. Vi burde bare lese hva partiene mener om de få utvalgte påstandene og følge «det objektive svaret».

Skal vi tro valgomatene, er politikken et usammenhengende belte av små enkeltsaker. I virkeligheten er politikken et flettverk av ideologi, allianser, tradisjoner, tillitsforhold, troverdighet og menneskelige egenskaper.

 

I Morgenbladet er vi skikkelig dårlige på å drive opplysning via valgomater. I 2013 fant vi opp falske partier. I 2015 skulle vi lage valgomat, men så ble det et eventyrspill der banale hverdagsvalg avgjorde resultatet, under mottoet «Mange valgomater hjelper deg å finne ut hva du mener. Vi hjelper deg å finne ut hvem du er». I år valgte vi å stole på ordspill, og lanserer derfor Djevelens valgomat, utformet av selveste djevelens advokat. Der begynner du med å trykke på partiet du har tenkt å stemme på, så prøver automaten å snakke deg til fornuft. Prøv den nå!

Annonse