Annonse

Annonse

00:00 - 01. september 2017

I valgkampens hete

Et gjennomsnitt av meningsmålingene for august gir Arbeiderpartiet en oppslutning på 28 prosent, mot Høyres 24 prosent. Den siste uken har Arbeiderpartiet falt til 27 prosent i gjennomsnitt, mens Høyre har steget til 25 prosent. Arbeiderpartiets fall er stort, men fortellingen om det er større. Gul pil på grått ansikt: Hvor man enn snur seg, finnes versjoner av Jonas Gahr Støres tabloide taperansikt. Mediedekningen blir en del av partikrisen.

Vi leter etter enkeltsaker som forklarer Arbeiderpartiets fall — skatteøkning i oppgangstider, Støres flørt med Venstre, lukten av kristenmannsblod, spagaten mellom olje og miljø. Og slike konkrete saker kan være utslagsgivende for mange. Men et slående trekk ved dette valget er også hvordan det følger samme mønster som resten av Europa. Begge de store moderate styringspartiene gjør det dårlig, mens fløypartier og ensakspartier gjør det godt. Valget 2017 har karakter av protestvalg.

I vårt valgsystem skaper denne opprørske, utopiske og populistiske vendingen mange vinnere. Rødt og SV får uttelling for «å eie» sine klasseanalyser, Sylvi Listhaug har oppdaget Listhaug-effekten, MDG får nye skarer til sin grønne visjon. Et særnorsk «populistisk» trekk er at Senterpartiet suger opp mye av motstanden mot det politiske etablissementet, som ellers i Europa havner hos høyrepopulister. Slik kommer det norske populistiske «valgsjokket» i en sentrumsversjon. Men alt i alt: norske velgere vil endre det bestående og det går særlig ut over Arbeiderpartiet.

Støres sosialdemokratiske søskenpartier er i krise over hele Europa — normaloppslutningen i dag ved valg er mellom 10 og 20 prosent, mot 35 til 40 prosent for noen tiår siden. I noen land er de nærmest utslettet, som i Nederland og Frankrike, Hellas, Irland og Island, der de har fått ned mot fem prosent. Fremgangen til det britiske Labour fra juni i år er et solid unntak, men valget av Jeremy Corbyns radikale ledelse bekrefter også situasjonsbeskrivelsen av en velgermasse i protest. Europeiske statsvitere frykter nå at de sosialdemokratiske partiene går mot utslettelse, med fragmenterte og polariserte samfunn som en konsekvens. I Norge er et slikt scenario langt unna. Men vi er ikke upåvirkelige, vi er en del en europeisk – og sosialdemokratisk – krise. Dette valget viser også det.

LL

Annonse