Annonse

Annonse

00:00 - 18. august 2017

Fjern sperregrensen

Blant partiene som søker folkets tillit i det nært forestående valget, er det populært å hylle gründere. Norge har gjort seg avhengig av noen få, store miljøer som produserer olje og gass. Uansett hva man mener om Norges ansvar for klimaendringene, er det åpenbart at vi trenger nye bærebjelker i neste generasjon. Da trengs det nye ideer og bedre løsninger som kan konkurrere ut de gamle. Det er ikke utopisk miljøradikalisme, det er snusfornuftig bedriftsøkonomi.

Nye ideer kommer naturligvis ofte fra miljøer utenfor de organisasjonene som lever av gårsdagens ideer. I forskningsprosjektet «The State of Norwegian Entrepreneurship», ledet av Torgeir Reve, finner forskerne at det er de unge, små bedriftene som skaper flesteparten av de nye jobbene.

Men i én bransje er politikerne skeptiske til gründere: i politikken. Der er partiene selv markedsledere, og anser det som riktig å la seg skjerme fra konkurransen med styringstillegg og sperregrense.

Allsang på sperregrensen: Oppslutningen på to meningsmålinger mandag, fra henholdsvis Norstat og Kantar TNS. Figuren viser 95 % konfidensintervaller. Den røde streken er sperregrensen.

Mens nye bedrifter får statssubsidier, blir nykomlinger og småfisk i politikken straffet hardt. På en meningsmåling denne uken var det fem partier som hadde sperregrensen innenfor feilmarginene: Rødt, SV, MDG, KrF og Venstre. Om alle disse havner rett under, er det en femtedel av velgermassen. Om det skjer, får de noen distriktsmandater, og ender opp med omlag seks prosent av setene i Stortinget. Tre fjerdedeler av velgerne stemmer på ett av de fire store partiene – og får i så fall 94 prosent av mandatene. Det gir dem 1,22 mandater per prosentpoengs oppslutning. For et parti som får 3,99 prosent og to mandater, blir det 0,5 mandater per prosentpoeng.

Nå havner neppe alle partiene under grensen, men dansen på stupet gjør likevel skade, fordi den innfører et taktisk element til stemmegivningen. La oss si at du er en velger som ønsker regjeringsskifte. Om du står der på valgdagen, og partiet du er mest enig med har omtrent 50 % sannsynlighet for å havne under sperregrensen, er det faktisk irrasjonelt å stemme på dem. Du får nesten tretti prosent mer igjen for prosentpoengene hos de store, sikre. Og nå gjelder dette altså hver femte velger.

Sperregrensen er begrunnet i behovet for trygg styring. Parlamenter kan stivne i et kaos av småpartier, og man vil jo nødig bli et kaotisk u-land uten sperregrense, som Nederland.

Men politikken kan sannelig også stivne i idétørken hos de store partiene. Partilederdebatten mandag kveld var et godt eksempel på dette. De flammende appellene, de nye ideene og utfordringene flagret fra småpartiene, men Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre og Høyres Erna Solberg viftet dem vekk som fluer. Om disse to fikk velge, skal valgkampen være et oppgjør mellom sluggerne, full av «debatter» om antallet nye jobber, resultatene i skolen, formuen i oljefondet, og om antall uføre har gått ørlite opp eller ned «på deres vakt», som om de var allmektige diktatorer.

Tre prosent av stemmene er mange mennesker. Det er, for eksempel, flere enn alle velgere i Nord-Trøndelag. Et parti som får såpass mange stemmer bør være representert på tinget – med tre prosent av mandatene. Det skulle bare mangle. Med stemmetallene fra 2013 hadde en slik proporsjonal fordeling gitt ett mandat hver til De kristne og Pensjonistpartiet, to til Rødt og fire til De grønne (se rettelse). Men flertallet til Høyre, Frp og KrF ville bestått.

Valgordningen er avhengig av at folk oppfatter den som rettferdig. Det er faktisk ikke rimelig at de etablerte partiene kan vedta regler som halverer stemmeinnflytelsen til en hel fjerdedel av velgerne.

SI

 

RettelseEtter en mer nøyaktig finregning, har vi kommet til at dette er feil. Pensjonistpartiet ville ikke fått noe mandat, og De grønne ville fått tre utjevningsmandater, ikke fire. De seks mandatene ville blitt tatt, ett hver, fra Ap, H, KrF, Sp, V og SV. 

Annonse