Det er en historisk begivenhet når Angela Merkel i dag ønsker lederne for verdens mektigste land velkommen til G20-møtet i Hamburg. På den storpolitiske scenen, preget av oppbruddstid med brexit og den egenrådige Donald Trump, får vi nå høre at Tysklands forbundskansler er «the new leader of the free world».
Noen er først og fremst opptatt av at Merkel skal redde klimaavtalen. Andre håper hun kan isolere USA slik at verden unngår en destruktiv bølge av handelsproteksjonisme. Det er påfallende at begge disse sakene er defensive. Tyskland fremstår som en forsvarer av en eksisterende orden – ikke en anfører for en ny.
Tyskland spiller heller ikke denne rollen alene. Landets posisjon som en dyktig alliansebygger utgjør mye av fundamentet når Merkel står i rampelyset. Merkel kan ikke utrette stort dersom ikke et flertall av G20-medlemmene er enige i at klimaavtalen og det internasjonale handelssystemet skal opprettholdes.
Berlins relative svakhet sammenliknet med Washington og Beijing bidrar til å forklare hvorfor Tyskland har et sterkt ønske om en mer samkjørt europeisk utenrikspolitikk. Dette arbeidet kan skyte fart etter brexit og den sentrumsorienterte Macrons storseier i Frankrike. Men inntil EU får samlet seg – om så skjer – er det Tyskland som får mikrofonen, slik landet har fått i alle krisene i Europa de siste årene. Tenk Ukraina, flyktningene og eurokrisen.
Dette er en rolle landet hverken har bedt om eller følt seg komfortabel i. Tyskland har blitt utskjelt for å ønske et hav av flyktninger velkommen til kontinentet, og for å tvinge kriserammede søreuropeiske land til å kutte i budsjettene. Spesielt det siste oppleves som sårt, da det i realiteten er flertall blant eurolandene bak reformkravene, og Tyskland dessuten har bidratt med enorme summer i redningsarbeidet.
Dypest sett er det arven etter nazismen og andre verdenskrig som gjør at tyskere flest har et såpass problematisk forhold til egen maktutøvelse. Det kan man intuitivt applaudere – ut fra en forestilling om at verden ville vært et bedre sted hvis stormaktene viste mer tilbakeholdenhet. Men i storpolitikken er det sånn at den makten Tyskland ikke tar, vil bli tatt av andre. Og hvis europeere flest ser på rivalene, fra USA og Russland til Kina, er det liten tvil om at en «tyskere» verden er å foretrekke. Følgelig kan tysk maktvegring karakteriseres som et problem.
I den nye boken Führungsmacht Deutschland skriver journalisten Leon Mangasarian og statsviteren Jan Techau om dette temaet. Deres diagnose er at tyskerne, på grunn av sitt nasjonale traume, til forskjell fra andre europeiske land, ikke klarer å tro på at når de inntar scenen og eksponerer seg, så er de nærmest automatisk på den riktige siden av historien.
Forfatternes løsningsforslag er at Tyskland utvikler et konsept om «tjenende lederskap» – en rolle hvor man først og fremst kjemper for interesser man deler med andre land. Men dette er ingen ny kurslinje, og det avgjørende punktet er og blir hva resten av EU vil være med på.
Denne uken truet Østerrike med å flytte militære styrker til den italienske grensen, for å kunne stanse en ny flyktningstrøm nordover. Dette er bare ett av flere eksempler på at europeerne har store utfordringer å løse på hjemmebane, for de har nok samstemthet og overskudd til å spille en genuint proaktiv global rolle.
SIJ