På Oslo vest er det stille i disse juli-ukene. På Røa senter, som kan by på en god Meny-butikk, Vinmonopolet, post, frisør, bokhandel, kafe, spesialmatbutikk, helsekost, nøkkelsliping og en sushirestaurant, er det flust med ledige parkeringsplasser i garasjen. Bilparken er også litt over gjennomsnittlig dyr og de hjemmeværende sommerfolkene er kledt i shorts og piquetskjorter.
Etter lørdagshandelen var unnagjort ble varene og vinen lempet inn i bilen og så var det å snirkle seg gjennom parkeringshuset, som er så lavt at en vestkant-SUV med takboks bare så vidt klarer høyden. Ute av garasjen blir jeg stående en stund fordi den ellers så sommerstille innkjøringen er fylt opp av en kø på minst fem biler som skal inn. Jeg legger merke til en BMW 520 Sedan, nummer tre i køen inn, med to terrengsykler på taket av den dyre typen. Jeg regner med at han har kontroll der han svinger inn og blir stående å stange bak en annen bil.
Det knaser og knekkes og knuses, og bilen får en ukontrollert stopp.
Sjåføren i minus 60-årsklassen trommer utålmodig på rattet og bruker en aggressiv pekefinger, mens munnen går og ukjente ord kommer ut: Sånne folk har du ikke særlig lyst til å være snill med, likevel regner jeg med at han skal parkere utenfor parkeringshuset siden høyden på bilen med sykler på taket overskrider høyden på innkjøringen med overveldende margin.
Jeg gjør ingenting, står i ro i min egen bil og følger med i speilet. I god fart etter at bilen foran har kjørt inn tar han sats, og skreller syklene vannrett og knekker styrer og seter og bøyer dem til det ubrukelige, bakruten smadres og ruten i den ene bakdøren tar samme vei, taket bøyer seg fra trykket fra sykkelstativet. Det knaser og knekkes og knuses, og bilen får en ukontrollert stopp. Sakte rygger sjåføren ut og sykler og sykkeldeler og knust glass fordeler seg jevnt utover innkjøringen til Røa Senter. Det ble en dyr lørdagshandel for den glemske sjåføren.
Mens jeg sitter der og studerer katastrofen er det to tanker som faller inn. Burde jeg bestrebet meg mer på å gi mannen et lite vink om at han hadde noe på taket – men det var jo noe i aggressiviteten til sjåføren som fikk meg til å vegre. Det andre er irritasjonen om at jeg burde dratt opp mobiltelefonen og filmet det hele, lagt ut på Facebook og fått ufortjent oppmerksomhet.