Annonse
00:00 - 14. juli 2017

Heksejakt før og nå

På biblioteket med store og lille Donald.

Annonse

Man kan nok argumentere for at andre fasetter ved Donald Trumps inntreden i politikken er enda verre, så la oss bare fastslå at følgende er blant de aller verste: Nå fylles hodene med detaljer om USAs indre forhold selv hos mennesker som ellers har klart seg fint med å bruke omtrent like mye hjerneplass på stabssjefen i Det hvite hus som på, la oss si, frankerkongen Pipin den lille (leveår 714–768 [du lurte litt, ikke sant?]).

Denne uken har vi lært at sønnen med det skjebnesvangre navnet Donald junior (det er han med sleiken) er en av verdens mest klønete kriminelle, som ikke en gang har skjønt at det er lurt å ta forhandlingene muntlig hvis den rivaliserende skurkegjengen tilbyr materiale man kan bruke for å sverte en konkurrent.

Land hvor hekser tidligere hadde vært ukjent, vrimlet nå plutselig av dem.

Donald senior bidro onsdag med en analyse som setter det hele i et opplysende perspektiv. «This is the greatest Witch Hunt in political history», skrev han på Twitter, og nyhetene har vitterlig minnet om heksejegernes verden helt siden republikanerne startet nominasjonsprosessen sin.

Se bare hva Vihelm Bang skrev i sin Hexevæsen og Hexeforfølgelser, især i Danmark fra 1896: «Det var virkelig som om hele Tidsalderen var besat (…) jo mere urimelige og vanvittige Ting der fortaltes om Hexe og deres Uvæsen, desto mere sandsynlige og troværdige fant man dem.» Ganske likt opplevelsen av å se på tv i våre dager, med andre ord.

Eller som Hugh Trevor-Roper oppsummerer det i Om hekser og heksejakt fra 1956, her i Louise Bohr-Nilsens oversettelse:

«Land hvor hekser tidligere hadde vært ukjent, vrimlet nå plutselig av dem, og jo nøyere vi ser etter, jo flere hekser finner vi. Alle samtidige vitner er enige om at de formerte seg i en utrolig fart. De skaffet seg en tidligere ukjent makt og en komplisert internasjonal organisasjon og la seg til depraverte og usedelige selskapsskikker [Mar-a-Lago! Godt stekt biff! Jeg sier ikke mer.]. Noen av tidens klokeste hoder forlater de humanistiske vitenskaper for å kartlegge dette nyoppdagede kontinent, dette åndeverdenens Amerika.»

En annen autoritet, Roald Dahl, tar derimot åpenbart feil når han i standardverket Heksene skriver at hekser «bor i vanlige hus og har VANLIGE JOBBER» [bemerk de Twitter-aktige STORE BOKSTAVENE, allerede før Twitter fantes. En dobbeltagent? Jeg sier ikke mer.] Foreløpig tyder det meste dog på at Margit Sandemo hadde rett i postulatet som er tittel på hennes spennings-og-romantikk-opus fra 1978: Hekser kan ikke gråte.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse