Aktuelt

Gir seg på bunnen

Jan Ove Årsæther har i 17 år vært krumtappen i TV 2-nyhetene. Denne uken sa han opp, samtidig som tidenes dårligste seertall kom.

---

Dette er saken

---

– Hva gjør en nyhetsdirektør når han har levert oppsigelsen og for første gang på 17 år ikke må følge med på det som skjer?

– Jeg befinner meg i alle fall nå med familien på en vingård på vestkysten av Sicilia.

– Det høres ut som et sted for refleksjon over de store spørsmål, slik som hva TV 2 nyhetene egentlig har bidratt med i det norske samfunnet. Når jeg spør, er det fordi både kongeparet og statsministeren var med på åpningsshowet i 1992 og hadde store forventninger.

– Når det gjelder TV 2s betydning i stort, vil jeg si at vi har bidratt med en annen stemme enn det vi tradisjonelt har fått fra Marienlyst. TV 2 speiler distriktene på en annen måte enn NRK har gjort, og vi har en nyhetskanal som tilfører norsk offentlighet mange flere stemmer enn dem du møter gjennom NRK. En udiskutabel effekt av TV 2 er at vi har utfordret NRK redaksjonelt, slik at NRK har måttet bli bedre. De har endret seg og har måttet tilby innhold som de aldri hadde gjort dersom ikke TV 2 hadde budt dem konkurranse.

– På vegne av Morgenbladets grinebitere vil jeg mene dere har bidratt til en sørgelig utvikling. Nemlig at også NRKs nyheter er blitt en revy av krimsaker.

– Jeg kan strekke meg til å til dels være enig i at nyhetssendingene til NRK er blitt mer tabloide enn de var for 25 år siden. Men det er litt snevert å se på nyhetskriteriene de bruker i enkelte av flatene sine. Jeg er sikker på at nyhetsavdelingen i NRK ville ha vært mindre om det ikke var for TV 2s målrettede satsing på nyheter. Påvirkningen fra TV 2 ser du for øvrig også i hvordan de legger opp valgsendingene og debatter.

– Journalister som har jobbet med deg, og under deg, skryter av din sans for hvordan en god nyhetssak bygges opp, formmessig. Hva er hemmeligheten?

– Noen hemmelighet er det vel knapt, men dramaturgi er ikke noe skjellsord for meg, det er et honnørord. Forteller du historier gjennom etermedier, må du kunne fortelle, noe som betyr å fange folks oppmerksomhet, men det grunnleggende er at det ligger vesentlighet i bunnen. Så bør saken fortelles slik at den ikke bare er oppsiktsvekkende, men også slik at folk reagerer, at de ser en urettferdighet eller en systemsvikt og tenker at her må en ansvarlig person ta tak i det og sørge for at det blir rettet på. Her er vi inne på det begrepet jeg i sin tid innførte i TV 2, nemlig konsekvensjournalistikk. Journalistikk som er så viktig og god at den får en eller annen konsekvens.

– Her kommer grinebiteren igjen, og nå er det direkterapporteringen det handler om. Vel og bra når det skjer noe, men sørgelig når dyktige reportere ikke får tid til å lage en reportasje som forklarer saken, bare fordi de hele tiden skal inn fra et åsted hvor det hendte noe for noen time siden.

– Hvis alt blir live, har vi ikke lykkes.

– Jeg forstår spørsmålet. Det er ikke tvil om at det vi kaller realtids-tv har tatt mer plass. Det er rett og slett fordi den har økt i verdi.

– Har den, den virker ofte så tom? Jeg har trodd den griper om seg fordi det er blitt billig.

– Ta Nyhetskanalen som eksempel. D er opplever vi det motsatte av den fallende tendensen ellers. Nyhetskanalen satte rekord i juni, samtidig som TV 2s hovedkanal hadde den dårligste junimåneden siden starten i 1992. Derfor satser også NRK på å dyrke det de kaller direktelinjen sin. Hvis de ikke gjør det, vil de sitte igjen bare med seere over seksti år. De yngste forventer at vi sender direkte fra alt som skjer. Skal Trump tale, venter man at vi sender direkte, ellers får vi klager umiddelbart. Dersom hundre prosent av ressursene gikk til realtidsjournalistikken, ville jeg vært enig i kritikken. Men når det er slik at den, som i Nyhetskanalen, skaper inntekter til resten av journalistikken, er det bra. Mitt håp er at denne utviklingen fortsetter og at dyktige reportere og korrespondenter også får ressurser til å gå i dybden, grave, finne annerledes historier, skape konsekvensjournalistikk. Hvis alt blir live, har vi ikke lykkes.

– Du gikk fra Dagens Næringsliv til TV 2 i 2001, samtidig med at Kåre Valebrokk sluttet som redaktør i DN og ble sjef i TV 2. Hva lokket han med?

– Jeg var blant dem Kåre hentet inn for å starte Nyhetstimen. Hans ambisjon var å satse mer på nyheter, inkludert økonominyheter, og da bygget vi opp Nyhetstimen, en hel time fra kl. 18.30. Tidligere hadde det bare vært et kvarters nyhetssendinger. Han ansatte ganske mange nye da, og jeg var en av dem.

– Folk mellom 20 og 49 år ser nå en halvtime mindre vanlig tv enn i fjor på samme tid, og for TV2 er oppslutningen på ti år halvert i den aldersgruppen som er den kommersielt mest interessante. Hvordan grubler dere over dette?

– Husk at det ikke er lenger siden enn 2012 at Netflix kom med sitt produkt. De har allerede 1,2 millioner abonnenter i Norge. Det har skjedd på rekordtid. Ingen abonnementstjeneste i Norge har blitt bygget opp så fort, og jeg tror knapt noen medieendring i det hele tatt har skjedd så raskt. Dermed har det som har preget papiravisen i femten år, nå rammet tv for fullt.

– Hva går vi glipp av når vi velger strømming i stedet for det dere til enhver tid finner det for godt å sende?

– Det store spørsmålet er hva som skjer med kjerneproduksjonen av norsk innhold. Med det mener jeg nyheter, dokumentar og for den del film og lettere underholdning. Det vil fortsatt være stor etterspørsel etter det, i alle fall serier og film, vi ser da også at de store internasjonale aktørene bygger lokalt innhold. Netflix kjøper franske dokumentarer og var jo tidlig med på produksjonen av Lilyhammer. Jeg er ikke så bekymret for norsk film og underholdning, mer for hva Facebook, Google, Amazon og Hulu i det lange løp betyr for norske nyheter.

– Hva i all verden er Hulu?

– Det største distribusjonssamarbeidet i USA. Tv-selskaper og distributører har gått sammen om å tilby mest mulig innhold.

– Det må være tv-faglig trist at folk ser det fine dere har laget, på den lille dingsen sin, i stedet for på den store skjermen?

– Jeg kommer ofte inn i et rom og ser mine tre barn som sitter og ser på hver sin lille skjerm. Og som unger flest, ser de mange episoder på den. Det er jo personaliseringen av innholdet som har gjort at man ser ulike ting i stedet for å være sammen om opplevelsen, selv om det jo også skjer av og til ennå. De aller yngste ser knapt nok lineær tv, men de ser masse tv-innhold.

– Den kulturpolitiske høyresiden har alltid misunnet Danmark de mange store stiftelsene som eier viktige institusjoner. I fem år har Egmont og dermed Egmontfondet vært eneeier av TV 2. Hvordan er dine erfaringer med dem?

– Egmont har tradisjon for å verdsette og å respektere lokalt innhold. De eier, men overlater all drift til redaksjonen. De forstår at å styre TV 2 fra Danmark ville være en dårlig idé. Som eier av Nordisk Film har Egmont lange tradisjoner som produsent av både spillefilm, tv-serier og aktualitetsinnhold. Men uansett eierforholdene, så har TV 2, som alle andre, alltid måttet tilpasse kostnadene etter inntektene. Og når nå forretningsmodellene endrer seg, må vi tilpasse kostnadsbruken, og altså våre prioriteringer, etter det.

Noen år hadde TV 2 også noe ellevilt ved seg. Det toppet seg med debattprogrammet Lønning og Staff, hvor en permanent rasende Hans Bauge var folkets røst. Urokråke, på den måten, er det lenge siden dere har vært?

– Vi har da forsøkt å holde oss unge til sinns og å være litt annerledes, men vi er 25 år og i ferd med å bli voksne. Når det dessuten ikke lenger er slik at absolutt alle ser TV 2 og NRK, er det ikke like lett å få oppmerksomhet om de sprellene man gjør.

– Jeg ser du blir spurt om hva du får i etterlønn, men det klarer jeg ikke være nysgjerrig på.

– Det kan være like greit, for det ville du uansett ikke få vite.

Mer fra Aktuelt