Annonse

Annonse

00:00 - 21. juli 2017

Frykten har et lydspor

Musikken er skrekkfilmens bankende hjerte. 

Trappen ned til videobutikken under kolonialen ved Voldsløkka var ikke som andre trapper. Det var en magisk trapp, der man, som en Dante Alighieri, steg ned i et underholdningsinferno. Fullt av midlertidige inventarmoduler, innrøykede plastbokser og summende lysstoffrør i taket. En portal inn i en verden av blod, gørr, sex og syntetisk musikk. Timevis med innspilte fantasier i sjangrene action, actionkomedie og skrekkfilm som ventet i hyllene. Omslag med rennende, liksomselvlysende bokstaver og monstre fra andre dimensjoner. Badedrakter og maskingevær. Var dette i det hele tatt lov?

Videobutikkene fra 1980-tallet er nå en historisk parentes, men skrekksjangeren (og dens avarter) lever i beste velgående i strømmetjenester og nymoderne kinokomplekser. I mai vendte den innflytelsesrike serien Twin Peaks tilbake, og de siste årene har gjenoppdagelsen av både Twin Peaks og filmer fra 80-tallet nesten eksplodert i popkulturens hippere hjørner, med blant annet retroserien Stranger Things og kinosuksessen Drive. Mye av æren for dette bør tilskrives filmmusikken, som foruten å virke som en nostalgisk bris på oss unger av 80-tallet, har sivet inn i dagens maskinelle og kjølige popmusikk.

«Hvorfor er musikk er så viktig i skrekkfilm», spurte jeg nylig to norske regissører jeg traff på en bar. Nærmest unisont forklarte de at der lydsporet gjerne tones ned i andre sjangere, får musikken stor boltreplass i skrekksjangeren. Som et uhyre effektivt virkemiddel når publikums sanseapparat skal bombarderes.

Annonse